Per Petterson var svært ung da han fant ut at det eneste yrket som passet for ham var å bli forfatter. Likevel skulle det ta mange år før han debuterte.
Snart kommer Per Pettersons nye roman, «Menn i min situasjon». I ukens BokPod fra Cappelen Damm snakker Per Petterson om den seine debuten, setningene som aldri kommer, «Ut å stjæle hester», tragedien Scandinavian Star og om den nye romanen.
Her er noen smakebiter fra Pettersons prat med Hallgeir Opedal:
Om oppveksten
– Mor var en leser, gikk på biblioteket hver uke, var egentlig intellektuell av legning. Jeg leste også ekstremt mye fra jeg var 12-13 år. Jeg slutta på gymnaset, var ekstremt sjenert, fant ut at det eneste yrket som passet for meg var å bli forfatter. Jeg gikk med avisen og leste meg gjennom verdenslitteraturen. Da jeg var 18 år ble jeg politisk engasjert og endte opp som ML-er. Jeg slutta på Bibliotekskolen etter 2 år og begynte å jobbe på rotasjonstrykkeriet i Allers. Mor ble forbanna, var ekstremt skuffa.
Om den første novellen
– I 1986 tok kona mi med seg ungene og dro en uke til Bergen. Da sa jeg til meg selv at denne uka måtte jeg skrive om noe jeg visste noe om. Jeg har alltid hatt et sterkt forhold til min barndom, så da skrev jeg en novelle om lille Arvid Jansen som kommer i klammeri med naboen, Tjukken, en bygningsarbeider som drakk seg full på hver lønningsdag og la seg oppi skauen. Og den skrev jeg på en uke, og da tenkte jeg «det var som faen», dette kunne jeg.
Om bokdebuten
– Torleif Grue i Oktober sa til meg: Faen Per, nå er du midtveis i livet, nå må du bare kline til!». Så skrev jeg novelle etter novelle og sendte inn. I 1987 ble det bok. Den ble godt mottatt bortsett fra én anmeldelse av Thomas Hylland Eriksen i Morgenbladet. Han skrev «Tynn suppe på drabantbyspiker».
Om Scandinavian Star
– Jeg mistet mor, far, lillebror og en niese i brannen påsken 1990. Jentene mine og jeg skulle egentlig ha vært med, men så hadde eks-kona mi sin mor 60-årsdag, så istedenfor å dra lørdag, skulle vi dra mandag. Jeg har et ark i en skuff jeg kaller dødsskuffen, hvor jeg har mange utklipp. På det arket er det telefonnummer til politi og redningssentralen og en del andre. Det har jeg gjemt. Det var et virvar.
– Det som skjer med den saken nå, er det vi visste da, men politiet jobba ikke i den retningen. Da de anklagde den nå døde trailersjåføren som de mente var pyroman, kjente alle at det var en slukøra løsning. Det var veldig utilfredsstillende. Hadde vært fint å få løst den saken, men jeg kjenner det ikke så sterkt lenger. Broren min og jeg satt i støttegruppa i 2 år, så gikk vi av, vi kjente på at dette ikke skulle være vår identitet.
Om I kjølvannet
– Romanen handler om en forfatter som har et vanskelig forhold til sin far. Far og jeg snakka ikke mye sammen. Jeg husker at jeg var nonsjalant overfor ham, tok ham ikke alvorlig, og det syntes jeg var veldig vanskelig å tenke på. Jeg brukte det følelsesmessige trøkket til å drive den boka. Den fikk Brageprisen. Geir Berdahl i Oktober sa at det var den eneste Brageprisbok han visste om som solgte mindre etter at den fikk prisen! Folk turte ikke å ta i den, den hadde framstått så dyster og trist, at de orket det ikke.
Om setninger
– Hvis jeg ikke får til en setning som er vesentlig, får jeg ikke til noe. Når du har en setning og ser at den fungerer, har den en borrelåseffekt, kliner seg opp til så det kommer andre ting med, som avføder andre, som vokser. Har jeg en setning eller to, har jeg kanskje en halv dags arbeid. (…) Når det går tid mellom hver setning, gjelder det å ikke få panikk. Må stole på underbevisstheten, at det dukker opp noe du trenger. Det har stemt hver gang, selv om det ofte har vært litt nervepirrende.
Hør hele intervjuet her.
