"Utvandrerne" filmatiseres igjen, og Kristina fra Duvemåla skal få fascinere stadig nye generasjoner. BOK365s skribent minnes store leseopplevelser.
Kristina fra Duvemåla. For et navn! Og for noen bøker! Her minnes BOK365s skribent sin ungdoms lesing av Vilhelm Mobergs utvandrerepos. Og sin fascinasjon for Kristina og de andre personene i verket.
«Kristina lilla». Det er Karl-Oskar som sier ordene. Utvandreren Karl-Oskar fra Ljuder i Småland. «Kristina lilla», sier han. På sin klassiske smålandsdialekt. Karl-Oskar trøster sin hustru, og vi har sett det på film og tv så mange ganger med Max von Sydow og Liv Ullmann nå at von Sydow er blitt Karl-Oskar og Ullmann er blitt Kristina. For selv om folk hadde lest Vilhelm Mobergs bøker fra perm til perm lenge før kinofilmene kom, så har de to filmstjernene gjort figurene til sine. Slik er det blitt.
Nå skal Utvandrerne bli film igjen. Hvordan skal det gå?
Les også: Utvandrerne i ny filmutgave
Fasiten
Men altså: Lenge før filmene var tilgjengelige, var bøkene lest og slukt av denne skribent – faktisk flere ganger. Og jeg har spurt meg selv: Har noen bøker gjort større inntrykk på meg enn Vilhelm Mobergs serie om utvandrerne fra Småland? Om det er noen, så er det ikke mange. Vilhelm Mobergs bøker er blitt fasiten for hvordan den skandinaviske utvandringen var, ikke bare for meg, men for et par generasjoner skandinaver. Hvordan de fattige bøndene, de utstøtte religiøse og de rastløse eventyrerne, etter å ha solgt det lille de eide, la i vei over havet på en reise med drøm om et bedre liv som mål.
Jeg leste dem første gang da de kom i Bokklubben. De fire bindene var spredt ut over åtte bind i bokklubbutgaven. Og jeg slukte dem. Jeg slukte sindige Karl-Oskar, som til slutt blir så desperat når avlingen slår feil igjen at han spotter Gud. Til strengt religiøse Kristinas forferdelse. Og ikke minst slukte jeg unge, vakre Kristina fra gården Duvemåla, som elsker sin mann, men aldri er sikker på om de gjorde rett da de bestemte seg for å forlate Sverige.
Karl-Oskar og Kristinas samliv. Fra ungdom til død. Fra livet i Småland til livet i Minnesota. Over havet og det endeløse landet over there. Du verden som vi slukte det. Kampen for tilværelsen. Barn som dør, barn som blir borte og barn som lever opp. Naboskap og nytt liv ved innsjøen Ki-Chi-Saga. Nærgående indianere og borgerkrig …
Eventyreren Robert
Men det er flere fascinerende karakterer i Utvandrerne. 
Lillebror Robert, eventyreren som reiser videre for å finne gull sammen med sin litt trege kompis Arvid. Stakkars Arvid. Stor og tung og treg. Den klassiske følgesvennen. Sam, Sancho Panza … Obelix. Og var det ikke egentlig Robert vi identifiserte oss mest med av alle sammen? Karl-Oskars lillebror, som aldri får storebrors tillit, enda han gjør alt for å leve opp til forventningene.
Og hva med den strengt religiøse Daniel, som representerer en annen gruppe utvandrere? De som reiste over for å få dyrke sin Gud i fred for lensmann og prest. Som var overbvist om at Gud ville lære dem å snakke engelsk idet de satte sine føtter på amerikansk jord.
Daniel og familiens grusomme skjebne under Sioux-opprøret i 1862 rystet oss. Like mye som den tilsvarende grusomme skjebnen til de 38 opprørske indianerne som blir hengt på torget i Mankato 1. juledag samme år. Forøvrig (og like rystende) historisk korrekt.
For ikke å snakke om den kanskje aller mest pirrende figuren for en svært ung mann som slukte Mobergs verk, mens andre ting også romsterte i hodet og kropp: Ulrika fra Västergöhl. Sognets løse fugl … eller var hun egentlig det? Ryktene gikk i alle fall, og Kristina vil ikke ha noe med henne å gjøre. Ikke i begynnelsen.
Og det fantastiske i at det er Ulrika som skikker seg aller best der over i Unaiten. Der alle utvandrerne fra Ljuder sogn etter hvert assimileres og sakte, men usvikelig sikkert, blir amerikanere.
Tragisk slutt
Vilhelm Moberg (1898-1973) skrev bøker for folket. Han brukte «vanlige» folk som modeller og synsvinkel. Raskens, Din stund på jorden og Utvandrerne er blant hans mest kjente. I tillegg arbeidet han på Min svenska historia, berättad för folket, som dessverre aldri ble fullført.
Han var en av de sterkeste svenske stemmene i kampen mot nazismen og svensk nøytralitet under krigen. Nazismen fikk ham til å bryte med sitt pasifistiske livssyn. Og han skrev også flere bøker om temaet. Som Rid i natt! og Soldat med brutit gevär. Moberg var elsket og prisbelønt. Bøkene hans ble lest igjen og igjen av store grupper.
Men Vilhelm Mobergs siste år var preget av skrivesperre og tunge depresjoner. Han tok til slutt sitt eget liv ved å drukne seg i sjøen utenfor hjemmet i Roslagen nord for Stockholm.
Avskjedsbrevet til hustruen: «Klockan är tjugo över sju. Jag går att söka i sjön, sömnen utan slut. Förlåt mig, jag orkade inte uthärda.»
En vond slutt for mannen som ga oss Kristina, Robert, Karl-Oskar, Ulrika og alle de andre vakre karakterene, som nå skal filmatiseres igjen.
Og disse personene har fascinert flere enn denne skribent. Kristina fra Duvemåla har for eksempel fått en egen musikal. Skrevet av Benny Andersson (ja, DEN Benny Andersson) og Björn Ulvaeus (ja, DEN Björn Ulvaeus).
Og når jeg tenker etter er det nok Kristina som sitter sterkest også i mitt minne etter Vilhelm Mobergs bøker og Jan Troells filmer. Kristina, som etter alt for mange barnefødsler dør mens hun fremdeles er ung, sittende på en huske, lik den hun hadde hjemme på Duvemåla, barndomshjemmet hun aldri glemte. De siste ordene: «Jag är hemma».
Kristina lilla …
