LITTERATURKRITIKKEN: Hvor mye styres redaksjonene og anmelderne av antall klikk på anmeldelsene?
Skal vi tro kritiske stemmer handler jo nesten alt der om klikk, og det fremste premisset for hva som velges er hva som kan generere klikk – særlig i den mer tabloide delen av dagspressen. Det er en sannhet med visse modifikasjoner, skal vi tro de som står midt oppe i det hele:
– Hadde vi kun gått etter klikkpotensial ville nok bokanmeldelsene leve farlig. Det er ikke bokanmeldelsene som drar trafikken til VG, men det er en viktig del av miksen, bemøter bokansvarlig Camilla Norli i VG kritikken med. Hennes anmelder Sindre Hovdenakk stiller seg litt mer åpen:
– Det ligger en slags selvforsterkende psykologi i det med klikk. Det oppleves som veldig fint å kunne få mye klikk, men det betyr jo ikke det samme som at det bestilles.
Det samme gir Ingvar Ambjørnsen uttrykk for:
– Klikk? Jeg vet jo godt hva terningen betyr, og jeg vet jo godt at avisa helst vil ha femmere og seksere. Men jeg har aldri følt noe press fra VG i den retning, og jeg bryr meg uansett ikke.
– Virker skjerpende
I den andre tabloiden, Dagbladet, påpeker anmelder Cathrine Krøger at man i dag ikke bare måler hvor mange som har klikket på en sak, men også hvor lang tid de har brukt på å lese den.
– Det betyr at vi må skrive godt nok til å holde lesernes interesse på mer enn ingressen, og det virker skjerpende. Da vi bare hadde papir i Dagbladet, ante jeg ikke engang om noen leste anmeldelsen.
Morgenbladets litteraturansvarlige Bernhard Ellefsen mener klikk–debatten og skillet mellom «tabloidene» og «de seriøse» blir noe kunstig.
– Våre lesere vil trolig klikke på andre ting enn VGs, men for oss er anmeldelsene noe av det som genererer mest klikk. Og når vi publiserer anmeldelser ønsker vi jo gjerne å gjøre det til noe vesentlig. Vi vil behandle stoffet journalistisk og presentere det med overraskende vinklinger som gjør det mer interessant å lese. Så i den forstand blir det misvisende å hevde at vi ikke bryr oss om klikk.
Kritikkens betydning
Christian Kjelstrup, Samtiden-redaktør og mangeårig forlagsredaktør i Aschehoug, mener problemstillingen også kan si noe om litteraturkritikkens betydning.
– Klikk er viktig for journalistikken, men hvis kritikk styres av klikke-etikk så gir det en slags selvmotsigelse. Kritikken skal gå i dybden, mens klikk handler om kjapp oppmerksomhet, sier Kjelstrup og drar linjene litt videre.
– Da Dagens Næringsliv varslet at de skulle kutte anmeldelsene var det veldig alvorlig. Men kanskje sier det litt om at det ikke er så mange som leser anmeldelser? Det er gjerne det første jeg leser, men kanskje er det like mange som først sjekker volleyballresultatene?
Akkurat det gjør ikke Agnes Ravatn, men hun innrømmer villig at hun gjerne klikker seg inn på 1er–anmeldelser.
– Da blir jeg nysgjerrig! Men en slakt kan også være viktig. Da Durek Verrett fikk en ener i Dagbladet (av Cathrine Krøger, red.anm.) for sin selvhjelpsbok Sjamanens reise fungerte det som folkeopplysning. Som kjendis kunne han raskt blitt en salgsvinner, men den nådeløse kritikken fikk Cappelen Damm til å trekke boka fordi den kunne være skadelig. I slike tilfeller kan harde kritikker være viktige.
Radio vs nett
Med alle sine flater står NRK nok en gang i en særstilling. Anne Cathrine Straume hevder at klikk–tankegangen er fremmed på radio, men at nettet er mer opptatt av det.
– Vi har bestilling fra nrk.no på tre anmeldelser i uka, og der kan kravet om tilrettelegging og hva som passer avgjøre både plassering og synlighet, sier Straume og forteller at NRK for tiden jobber med en ny strategi for litteratur og anmeldelser.
– Som oftest lager journalistene en nettversjon av sine radioanmeldelser. Men alle kommer ikke på nett, og en av de tingene vi skal se nærmere på er hvordan vi best kan synliggjøre anmeldelser på ulike plattformer.
Mindre plass for det sære?
Hennes tidligere kollega, Klassekampens hovedanmelder Tom Egil Hverven, tror NRKs kringkastermodell (der avdelingene kjøper og internfakturerer tjenester av hverandre) har bidratt til å trekke NRK i en mer kommersiell retning.
– Det er lenge siden jeg sluttet der, men da kringkastermodellen innførtes opplevde jeg at jakten på seer- og lytteroppslutning samt leserklikk ga mindre plass for det litt mer sære. Jeg vil tro den mekanismen gjelder også i dag, både i NRK og andre medier, sier Hverven som mener at Klassekampens Bokmagasinet slik sett er i en gunstig posisjon.
– Papir er et tregere medium som brukes på en annen måte enn nett. Og det har Klassekampen dratt nytte av, det tyder avisas eventyrlige vekst de siste femten årene på.
Strekk i feltet
At anmelderskalaens mellomposisjon forsvinner og ytterkantene dyrkes, mener de fleste handler mer om en konsekvens av hard prioritering enn av et overordnet strategisk mål.
– Slakt skaper oppmerksomhet, men er vanskelig å bestille på forhånd. Du vet jo ikke før du har lest boka hva som er dårlig. Og med mindre det er et kjent navn, så legges dårlige bøker gjerne bort på et tidlig tidspunkt, hevder Prosa-redaktør Merete Røsvik.
Ingvar Ambjørnsen minner om tidligere dagers «gentleman’s agreement», om at debutanter aldri skulle slaktes.
– Alle etterlever kanskje ikke den regelen lenger. Dessverre, for det er direkte ufint! Men også når det gjelder andre enn debutanter har jeg noen ganger ringt redaksjonen og sagt at «du, denne dropper vi, den er for dårlig», sier forfatteren og røper at han aldri gir enere.
– Det eneste vi oppnår med det er å gi en veldig dårlig bok mye oppmerksomhet som vi heller kunne gitt noen som fortjente det bedre. Dessuten er det fælt å få slakt.
Hisser seg opp
Akkurat det synes forlagene også:
– Da kan jeg hisse meg skikkelig opp. Men det går over, for selv om det aldri er hyggelig med dårlige anmeldelser er det jo en del av gamet. Av og til kan det til og med hende at jeg motvillig går med på at anmelderen har et poeng. Men som oftest føles en slakt veldig urimelig. Det kan virke som om anmelderen har skrevet og lest i full fart med dårlig tid. Og det føles ikke bra når en bok som forfatter og forlag kanskje har jobbet med i flere år behandles skjødesløst og overflatisk, sier Jan Swensson, forlagssjef for sakprosa i Aschehoug.
NESTE UKE: Sakprosa-boom – men ikke for litteraturkritikken?
Les også: – Dramatisk hvis kritikken forsvinner
