Kidz som gjør inntrykk

Forfatteren Jaques Vriens har skrevet boken "Kule kidz gråter ikke". Foto: Katarina Bakken.

Bokutgivelse og norsk filmpremiere i går for den gripende leukemi-historien «Kule kidz gråter ikke». Vi møtte forfatteren, nederlandske Jaques Vriens.

– Det var viktigst for meg å lage en bok om Ankes liv og ikke en depressiv bok med diagnosen leukemi i sentrum. Anke var alt annet enn det. For meg var og er hun en enorm inspirasjonskilde, forteller forfatteren Jaques Vriens.

Kule kidz gråter ikke er basert på bok- og filmsuksessen Achtste-groepers huilen niet. Boka er skrevet av Vriens og baserer seg på en sann historie. Jaques Vriens var også Ankes lærer. Nå er det også laget en norsk filmversjon, regissert av Katarina Launing. Her følger vi fotballjenta Anja, som blir lagt inn på Rikshospitalet med en alvorlig sykdom. Langfilmkonsulent Thomas Robsahm hos Norsk filminstitutt har uttalt at manuset til Kule kidz gråter ikke er det som har grepet ham sterkest av alt han har lest i løpet av sine fire år i stillingen.

 

Tok opp kampen

Jaques Vriens hadde planer om å bli skuespiller, men startet heller på lærerutdanning i 1984. I 1976 ga han ut sin første bok og siden da har han skrevet flere bøker for barn- og ungdom. De siste 35 årene er mer enn 3,5 millioner eksemplarer solgt av bøkene hans. Den nederlandske bokversjonen av Kule kidz gråter ikke ble utgitt allerede i 1999 og ble solgt i over 100.000 eksemplarer.

– Jeg startet som lærer på en barneskole hjemme i Nederland og fulgte en klasse gjennom tre år, fra 6. til 8. klasse. I denne klassen gikk Anke, hovedpersonen i boka. Hun var det man kan beskrive som en uvanlig tenåringsjente. Hvis hun så noen bli mobbet av de kulere barna i klassen, tok hun saken i sine egne hender og satte en stopper for plageåndene. Hun havnet da selvfølgelig i noen slåsskamper, men det var hun ikke redd for. Da hun fikk leukemi-diagnosen tok hun opp kampen, slik hun hadde tatt opp kampen mot mobberne. Og viktigst av alt; hun hadde pågangsmot, en masse energi og var klar på at kreften ikke skulle overvinne henne.

 

Foto: Cappelen Damm.
Foto: Cappelen Damm.

I boken blir vi kjent med «Akkie», en tøff tenåringsjente med lidenskap for fotball. Flere av guttene i klassen var misunnelig på fotballtalentet hennes. En dag får hun beskjed om at hun har fått diagnosen leukemi. Men det lar hun seg ikke knekke av. Hun vil fortsatt være med på klassetur, fotballkamper og leve livet fullt ut som en vanlig tenåringsjente.

 

«Du, lærer. Du burde skrive en bok om Anke»

– Jeg husker veldig godt den dagen Anke fikk vite om diagnosen. Jeg måtte ta det opp i klassen og forklare dem hva som hadde skjedd. Ingen skjønte helt hvordan det var mulig siden ingen hadde sett noen symptomer på at hun var syk. Det skjedde så fort. Jeg og noen av elevene i klassen bestemte oss for å besøke henne med gaver og brev fra hele klassen. Vi hadde det veldig moro sammen, og plutselig sa en av de beste venninnene hennes: «Du, lærer. Du burde skrive en bok om Anke.» «Ja,» ropte Anke, «da blir jeg jo kanskje berømt!». Jeg lovte henne at jeg skulle tenke på det, og så sa jeg: «Når du er bra igjen, kan vi ta en skikkelig prat om det, og hvem vet, kanskje blir det en bok. Kort tid etterpå, i 1991, døde Anke av en infeksjon som gjorde at kreften tilslutt ble for tung til å bære.

 

 Endret navnene

– Det var veldig vanskelig for meg å komme i gang med boken. Jeg tror jeg prøvde å starte på den fire eller fem ganger i løpet av de syv årene etter at Anke døde av kreften. Det ble for nært og jeg forsto at det var ikke mulig for meg å kunne avslutte boken. Det var som om de siste kapitlene i boken ikke samsvarte med hva jeg følte og hadde opplevd, og ord var ikke nok. Så jeg bestemte meg for å forandre navnene til karakterene i boken. Også mitt eget Jeg ble læreren «Miss Ina», humrer Vriens.

Anke fikk navnet «Akkie» i ungdomsromanen. Alle de andre karakterene i boken og filmen fikk også andre navn. Det var først når Jaques fikk personene litt på avstand at han kunne begynne å skrive boken uten å få store problemer med den tunge avslutningen.

 

Det vanskelige ble vakkert

– Det som var det aller viktigste for meg var at Anke skulle bli husket for den personen hun var og ikke bare kreften. I det store bildet, var kreften en veldig liten del av Ankes liv. Jeg ønsket også å lage en bok rettet mot de unge om et tema som kanskje ikke er så enkelt å snakke om. Det er synd at barn og unge skal bli utelukket eller isolert fra det grusomme eller det triste fordi vi voksne mener det kan skade barn. Jeg mener det er helt omvendt. Da jeg var barn og noen i familien døde, fikk jeg ikke være med i begravelsen og jeg fikk heller ikke vite om det før lenge etterpå. I Ankes begravelse var hele klassen hennes der. I kirken sto de rundt kisten og holdt hender og sang. Det var utrolig vakkert å se på. Det kommer jeg alltid til å huske.

 

 

-- annonse --