Jakten på det uoppnåelige

Alf van der Hagen-(foto: Trude Eng)

ANMELDT: Bjørn Ransve er kanskje Norges viktigste samtidskunstner. Alf van der Hagens portrett av kunstneren er en eventyrlig historie om et helt ekstraordinært kunstnerskap, om psykoser i nære relasjoner, om ville rettssaker, store penger og rene røverhistorier.

Gjennom 60 år har Ransve vært en balstyrig, en egenrådig og fri norsk kunstner som hele tiden har gått sine egne veier og krysset de fleste sjangre på en konstant søken etter det han kaller «det endelige bildet». 78-åringen er ikke kommet i mål enda, og har kjelleren full av blanke lerreter, som – kanskje – en dag skal romme «det endelige bildet».

«Det er en vulkan som koker i meg, som alltid er uforløst», sier han et sted i boken, som han selv karakteriserer som «en psykoanalyse light». Van der Hagen er analytikeren og Ransve analysanden. Van der Hagens metode er å gi stikkord, mens Ransve villig vekk responderer med selvransakelser, personkarakteristikker og «femøres-filosofier» som han kledelig beskjedent beskriver sitt eksistensielle verdensbilde. «Det er ikke jeg som er lærd, men du», sier han til forfatteren. Men jeg tror ikke helt på ham. Han kan i alle fall sin kunsthistorie. Hans uttalte mål er å tette hullene i kunsthistorien. Hans kunstneriske mål – sier han – er et slags ekteskap mellom himmel og helvete. «uten at det blir en collage, det blir for enkelt. Et bilde må gå opp».


Alf van der Hagen:
Det endelige bildet En samtale med Bjørn Ransve
Sakprosa
Press
431 sider

Bjørn Ransve begynte som 18-åring på Kunst- og håndverkskolen i 1962, samtidig som Odd Nerdrum. Første dag kom Nerdrum bort til ham og sa: «Du skal begynne på malerlinjen. Vi skal konkurrere, men jeg skal bli den største».

Det ble til et livslangt vennskap med Nerdrum. «Det er bare to samtidige norske malere jeg har sett opp til: Frans Widerberg og Bjørn Ransve», er Nerdrum senere sitert på. Det er i det hele tatt et sympatisk bilde Ransve pensler ut av kollegaen og konkurrenten. Senere skulle de gå hver sine kunstneriske veier. «Jeg syntes Odd og jeg var litt i en egen klasse, hvis jeg først skal si det», sier Ransve om tiden de hadde sammen, før Nerdrum gikk over på Kunstakademiet, mens Ransve gikk tiden ut på Kunst- og håndverksskolen før også han gikk over på akademiet. Da Ransve i 1985 ble utpekt som festspillutstiller i Bergen som den yngste noensinne, takket han ja, men mente det var Nerdrum som burde blitt det. Da Nerdrum senere ble tilbudt samme æren, takket han nei.

Ransves billedverden har gjennom 60 år beveget seg mellom figurasjon og abstraksjon og noen ganger en symbiose mellom begge deler. Han varierer mellom tegning, grafikk og maleri. «Jeg ser meg selv først og fremst som maler. En maler som har sett viktigheten av tegningen».

Håkon Bleken er sitert i boken på at det er tre som kan male i dag; han selv, Leonard Richard og Bjørn Ransve. Slike utsagn er vanskelig å verifisere, og viser noe av problemet med den såkalte samtalebiografiens sjanger. Det kan også være et vonhørensagen over et bord på Kunstnernes hus. Selv tror Ransve at Bleken vil leve til han er 120 år. Vitaliteten og frittalende egenskap har de to i alle fall til felles.

Gjennom et langt kunstnerliv har Ransve konsekvent nektet å forholde seg til en fast gallerist. Likevel kan han se tilbake på noen av de største utstillingssuksessene i norsk kunsthistorie. Fra slutten av sekstitallet til midten av nittitallet stilte han ut i Oslo hvert halvannnet år. I 1976 fikk han innpass i Munchmuseet med over fire hundre tegninger og trykk, ved siden av Van Gogh og Munch. I 2000 stilte han med en retrospektiv utstilling i hele Museet for samtidskunst med over 30.000 besøkende. Da ble det stille mange år, før han igjen kom tilbake med 400 grafiske arbeider på Haugar i Tønsberg, med dronningåpning og det hele (bare innrammingen av bildene til utstillingen kostet to millioner).

Innkjøpene av kunsten hans har vært konstant. Ransve skal være den som er størst representert i Nicolai Tangens samling, med over 300 verk. Han skal også være den som er mest innkjøpt siden krigen, i Nasjonalmuseet, i tillegg til en rekke private samlere. Verdt å nevne er også de tre volumiøse bøkene om Ransves tegning, grafikk og maleri på det tyske kunstforlaget Arnoldsche i Stuttgart. Totalt rommer de tre bøkene 3400 bilder på 2036 sider og veier 17,6 kilo!

Men det har kostet. Både av kroner og personlige tragedier. Hans første ekteskap med kunsthistorikeren og kunstkritikeren Karin Blehr, datter av en nazidømt minister, endte i psykoser for den daværende konen og pengekrangel med familien. En gang laget Karin et stort bål av de fleste av ungdomstegningene til Ransve. En annen gang gikk hun løs med øks på mange av monumentalbildene hans, før det kulminerte med en langvarig rettssak med familien om deres felles eiendom på Nesøya hovedgård, der Ransve både hadde bygget atelier og hus. Langvarige krangler og trusler om nye rettssaker med såkalte agenter, må også ha kostet mye av kunstnerens tid og krefter. Røverhistorier har det også vært nok av, som at Ransve i akutt pengemangel sveivet opp trykk som såkalte venner og samarbeidspartnere selv signerte og solgte videre som sine egne.

Alf van der Hagen har gjort den såkalte samtalememoarer-sjangeren til sin egen. Han gjør det godt, men den er ikke uproblematisk. Mye av det som blir sagt, må tas for god fisk og er vanskelig å ettergå. Ransve legger ikke fingrene imellom når han karakteriserer dem han har vært i konflikt med. Derfor har jeg unnlatt å nevne navn her.

Sigurd Fandangos portrett av Ransve på bokens omslag er godt. Det er nesten som Ransves egne løveportretter, som han selv har karakterisert som mulige selvfremstillinger.

Som kulturhistorisk nerd, savner jeg et noteregister over de mange personene som er nevnt i boken. Jeg er også usikker på om bokens format og utforming med skarpt skille mellom tekst og bilder er optimalt. Det er tross alt en bok om en billedkunstner, og jeg tror lesetilgjengeligheten hadde blitt bedre om formatet hadde vært større og bildene hadde vært plassert inne i teksten med relevante billedtekster.

Men en god bok er det, selv om forfatteren er sprenglærd og analysanden på divanen ofte er ironisk så det holder.

JAN NYBERG

0 Delinger