Tommy Oranges debutroman er ifølge forlaget «en moderne amerikansk klassiker», og det får meg til å stusse litt. Har jeg gått glipp av noe i denne romanen om dagens indianere i storbyen Oakland, California?
For Powwow er ok lesning, men litterær «klassiker»status har den neppe. Ikke her. Men kanskje griper skjebnene til Oranges byindianere hjemmemarkedet sterkere? Forfatteren går nemlig til kraftige angrep på den vanlige (hvite) amerikaner, som har mobbet og forsøkt å utrydde indianerne siden Columbus ankret opp i 1492.
Og før vi går videre: Orange (selv registrert cheyenne og arapaho) og hans romanfigurer kaller seg selv «indianere», blant mye annet. Du kan altså bare glemme det mer politisk korrekte Native Americans hvis du vil. Og vi «forståelsesfulle» hvitinger, får høre det
Tommy Orange
Powwow
Aschehoug
336 sider
Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen
ganske tydelig på flere måter, spesielt i begynnelsen av boken. Vi som bruker indianerportretter på sportslogoer, mynter og maskoter, og har bildet av et indianerhode som prøvebilde på tv (i USA var det et slikt bilde når det ikke var programmer helt frem til sent på syttitallet). «Indianerne (…) ble ryddet av veien og deretter redusert til fjærprydede ikoner» skriver Tommy Orange i romanen.
Skakkjørt gjeng
Persongalleriet i Powwow er en ganske skakkjørt forsamling som alle på ymse vis forbereder en stor powwow i Oakland. De fleste er født og oppvokst i byen og har aldri sett solnedgang på prærien. Men de skal på powwow, som er en samling der indiansk kultur står i sentrum en helg eller noen dager, med dans, tradisjonelle drakter, tromming og dyrking av arven. Og det viser seg at skjebnene til de ulike romanfigurene fletter seg i hverandre etterhvert som powwow-en nærmer seg.
Unge Orvil (cheyenne) har lest seg opp på alt som har med indiansk kultur å gjøre på nettet, og gru-gleder seg til å danse på powwow-en. Tørrlagte Jacqcie Red Feather (cheyenne), som har adoptert bort barna og barnebarna sine, jobber som ruskonsulent og begynner å få orden på livet igjen. Hun skal på powwow-en. Det skal også Tony Loneman (cheyenne) som er født med føtalt alkoholsyndrom, men han har helt spesielle planer for sammenkomsten, sammen med et par enda mer skakkjørte kompiser. Ddokumentarfilmskaperen Dene Oxendene (cheyenne og arapaho) har også planer for arrangementet. I likhet med mange andre.
Lyden av motorveier
«Byindianere føler seg hjemme når de går i skyggen av et høyhus i bykjernen. Vi lærte silhuetten av Oakland bedre å kjenne enn en hvilken som helst fjellkjede. (…) Vi kjenner lyden av motorveier bedre enn lyden av elver, ulet fra fjerne tog bedre enn ulvehyl», skriver Tommy Orange, og her er vi ved poenget. Disse folkene er vanlige byboere. Mange av dem har ikke peiling på Crazy Horse og Two Moons, og det er helt greit. Unge Orvil må surfe internett for å få informasjon om arven, og når Dene Oxendene har fått stipend til å kartlegge unge byindianere i Oaklands liv og forhold til kulturell arv, viser det seg at praktisk talt ingen har noe som helst å bidra med.
Powwow gir et nytt og interessant bilde av dagens byindianere i USA, men det stopper litt der. Du blir ikke spesielt glad i karakterene. De er dessuten mange, og det er også lett å gå litt i surr. Du aner noe underliggende og urovekkende i løpet av de 336 sidene, men det blir liksom ikke skikkelig spennende heller. Bokens styrke ligger i tegningen av håpløsheten og likegladheten karakterene har felles.
Ikke noe der der
Romanen har tittelen Powwow i norsk oversettelse, men på originalspråket heter den There There, etter et kjent sitat fra en av Oaklands store døtre, Gertrude Stein: «There’s nothing there there». Det er ikke noe der der. Ifølge hipsteren Rob, som Dene møter på stipendkontoret, mener Gertrude Stein at sitatet må ses i sammenheng med at stedet hun vokste opp i Oakland hadde endret seg så mye da hun kom tilbake. Det var bygget så mye nytt at barndommens der var borte. Dene trekker sammenligninger til det som skjedde med indianerne i Amerika. Det er ikke noe der der for dem der lenger heller.
Og det er kjernen i Tommy Oranges Powwow. «Alt er nytt og dømt til undergang. Vi kjører i buss, tog og bil på tvers av, over og under asfaltprærier. Å være indianer har aldri handlet om å dra tilbake til landet. Landet er overalt eller ingen steder.»
ATLE NIELSEN
