Kjersti Anfinnsen får ikke til sin andre roman, men det finnes nye sjanser for en som debuterte såpass godt i 2012.
Å skrive en gammel person med dens minner og etterhvert vanlige uvaner. Den gamles egenheter, særmerker og pauser, et menneskes siste dønninger av gleder og konflikter med medlemmer av i familien – de som ennå lever. Yrkeslivet, hvor ble nå det av? Og lesebrillene? Lyden av dørklokka?
Dette har temmelig mange forfattere gjort og flere skal gjøre det. Kjersti Anfinnsen tar øvelsen sin andre roman etter den skarpe debuten Det var grønt i 2012, men det er lite å merke seg ved i hennes versjon.
Kjersti Anfinnsen:
De siste kjærtegn
Kolon Forlag
142 sider
Birgitte tenker på seg selv som Dr. Solheim, kirurgen. Hun bodde og arbeidet i New York og har alderdommen i Paris. Hun betydde noe og det betyr mye. Minnene hennes handler ofte om yrkesliv, før hun igjen må forholde seg til søsteren sin i deres eldre år, men hun klarer å få gjort det via nett, en skypetjeneste. Det er ikke mye til forhold. Kaféverten i nærmiljøet legger ned. Dr. Solheim lever uten barn og nær familie, men det er en mulig kjæreste på nettet, Javiér, som hun har tro på. I den alderen er det fint å se folk kalle hverandre kjærester, ikke «venner», det blir litt mer liv i livet på den måten. Det skjer ikke mye med vår hovedperson, verken på det ytre eller indre planet. Alt blir omtrent som ventet, som planlagt.
Stille, som venterommet
Jeg forstår ikke hva som har revet og motivert Kjersti Anfinnsen til å skrive en så stille roman med såpass få vendinger og lite å gripe i. Hun gir oss ikke grunner til å bli nysgjerrig på Dr. Solheim, som er ordinær, og det kan jo være sært nok bare forfatteren motiverer fortellingen for oss, gjør den spisset og klar til å bli lest, forstått, følt.
Romanen er stillestående som stemningen på et venterom. Hadde det nå en gang vært en spenning når en dør blir åpnet – hadde nå noe enn blitt ropt ut eller noen ropt opp! Men det skjer ikke mye på venterom, heller ikke dødens venterom.
Nye sjanser, nye måter
I Det var grønt møtte vi en forsoffen tannlege i en skrøpelig bygård som hadde sine uvaner med prostituerte og etterhvert ble tannlegens sønn hanket inn i fortellingen. Kjersti Anfinnsen kan det, men dette ble for tamt og matt. Jeg håper å slippe å vente sju år på ny bok, det finnes flere sjanser og andre skrivemåter.
VIDAR KVALSHAUG