Har stålkontroll på beistene

Bak den falleferdige fasaden på Bru gård, finnes det drager, åttebeinte hester og flyvende griser. Boken til Kristine Tofte er like spennende som den høres ut.

De norrøne gudenes dyr er alt annet enn eventyr. De lever i beste velgående på Bru gård, hvor Amund og Ida står ovenfor sitt livs største utfordring. De er uvitende om deres, og gårdsdyrenes, rolle i gudenes spill.

Gårdsdyr utenom det vanlige

Femtenåringen Amund er ikke akkurat et skolelys. Han har faktisk sluntret så mye unna at han mangler vurderingsgrunnlag, og skolen må ta grep. Det grepet blir å sende ham i praksis på Bru gård, noe Amund ikke er i overkant begeistret for. Og han blir ikke mildere stilt når bonden Agnar Bru bestemmer seg for å dra på ferie, og forlate Amund med ansvar for gårdsdriften.


Kristine Tofte:
Udyr

Ungdomsroman
Gyldendal
352 sider

Ida, som går samme trinn som Amund og har et stort hjerte for dyr, er heller ikke glad for dette. Hun tror nemlig ikke Amund er i stand til å passe på dyrene alene. Men det blir vanskelig for henne å hjelpe til, med overbeskyttende foreldre som kun ønsker hun skal gjøre lekser og delta på samlinger i bedehuset.

Ting blir ikke akkurat enklere når ungdommene oppdager at dyrene på Bru gård faktisk tilhører de norrøne gudene. På denne avsidesliggende gården har blant andre kattene til Frøya, Tors geiter, Sleipner og Fenrisulven, levd i hemmelighet i århundrer.

Men når den nye predikanten i bedehuset klarer å overtale menigheten til å fjerne dette hedenske utysket, må Amund og Ida stå opp mot dem, så vel som de norrøne gudenes maktspill.

Kan sjangeren

Kristine Tofte har tidligere utgitt voksenbøker i fantasysjangeren, som også var inspirert av norrøn tid. Hun beveger seg med andre ord i et kjent terreng i Udyr, og har stålkontroll på sjangertrekkene innenfor den magiske realismen.

Handlingen kommer kjapt på, og derfra står det sjeldent stille på de neste 350 sidene. Boken er en vaskekte pageturner, mye grunnet Toftes perfekte timing på når hun frigir informasjon til leseren. Mange av karakterene, både guder og dyr, forblir lenge navnløse – og mye av drivet i fortellingen ligger i nysgjerrigheten for hvilke aktører og fabeldyr som skjuler seg bak de fordekte skikkelsene. Og selv etter alle karakterer er etablert, lar ikke Tofte leserne senke skuldrene. Med gode, uforutsigbare tvister underveis, er utfallet aldri tydelig og det er ikke sikkert det gode vil seire.

Gårdsdyrene er limet i fortellingen, og Tofte har gjort det umulig å ikke bli glad i dem og deres ulike personligheter. Som med de fleste dyr, har også disse «udyrene» en varm og kosete side, uansett hvor skumle de ser ut. De blir såpass levende gjennom Toftes beskrivelser, at man får et ekkelt sug i magen når noe dumt er i ferd med å tilfalle dem.

Usikker på målgruppen

Ved siden av å være spennende, er boken også informativ og frisker opp kunnskapen om norrøn mytologi. Men faktaopplysningen som blir forsøkt bakt inn i historien kan ofte oppleves mer som oppramsing, særlig når Ida leser direkte opp fra Wikipedia-artikler. Også bakgrunnshistorien til de ulike dyrene og gudene blir lagt frem som nærmest rene leksikon-utdrag, i stedet for en mer organisk introduksjon.

Med banneordene Amund lirer av seg gjennom fortellingen, er det tydelig at boken er tiltenkt et litt eldre publikum. Men det nærmest pedagogiske-grepet Tofte benytter ved introduksjonen av de sentrale karakterene, blir man tidvis usikker på hvilken målgruppe hun faktisk skriver for.

Perfekt tempo

Men det er ingenting å utsette på drivet i historien. Tofte klarer det mesterstykket å holde tempoet og spenningen oppe gjennom hele boken, uten at det oppleves som heseblesende.

Udyr virker som en enkeltstående ungdomsroman, men for lesernes skyld håper jeg vi får servert flere historier om de underlige hendelsene som utspiller seg på Bru gård.

NORA STEENBERG

 

-- annonse --