Hvis dette er hans avskjed, vil den sette varige spor

Det er med en klump i halsen jeg leser slutten på Lars Saabye Christensens nye roman. Er det virkelig 65-åringens endelige punktum som forfatter? Hvis så er, er det en mesterlig regissert slutt.

Det er umulig å skrive om Skyggeboken, det tredje og siste bind i Saabye Christensens «Byens spor»-trilogi, uten å reflektere over spørsmålet om forfatteren virkelig har tenkt å legge fra seg pennen. På flere steder i den 543 sider lange romanen mer enn antyder han jo at det er slutt nå, men all den tid dette faktisk er en roman, fiksjon, er det selvsagt forfatterens privilegium å føre leseren bak lyset, ved å bruke «det er slutt nå» som et litterært virkemiddel, skrevet mer ut fra en situasjonsbetinget virkelighetsbeskrivelse enn som en ugjenkallelig avgjørelse. Og det aller meste tyder vel på at det er nettopp slik hans utsagn bør tolkes.


Lars Saabye Christensen :
Byens spor – Skyggeboken

roman
Cappelen Damm
543 sider

Samler trådene

Det som i hvert fall er sikkert, er at Saabye Christensen i Skyggeboken samler trådene fra sitt forfatterskap. Han åpner dørene og inviterer flere av sine gamle romanhelter inn mellom Skyggebokens to permer. Allerede på første side knyttes trådene til storverket Beatles, og når det nærmer seg slutten har Kim Karlsen og Jesper Kristoffersen blitt kjent med hverandre. Og derimellom har Saabye Christensen ryddet litt plass til Halvbrorens Barnum og Fred, mens det også andre steder dukker opp referanser knyttet til Saabye Christensens litterære univers.

I tillegg skriver han inn seg selv, som fortellerstemmen, i bokas handling. Et grep han tidlig i boka forklarer med at «Jeg måtte være til stede, ikke som en allvitende forteller, skjult bak handlingens arkitektur, men i et nærvær som min tanke er i stand til å bære». Det gir rom til observasjoner og kommentarer til så vel bokkarakterenes egne handlinger som deres samtid, foruten forfatterens personlige betraktninger rundt egen sykdom og refleksjoner rundt terrorismens vesen.

Skriver seg inn

Det siste har Saabye Christensen debattert tidligere, og noe av det han skriver i Skyggeboken kan oppleves som et forsvar mot den kritikken han den gang ble utsatt for.

Akkurat disse passasjene er ikke de mest interessante i boka, men ellers fungerer Saabye Christensens grep å skrive seg inn i handlingen aldeles utmerket. Det gir ham mulighet til å skildre en tid og et samfunn som ikke lenger finnes, og knytte usynlige tråder derfra og opp til vår egen samtid. Og han skaper sømløse overganger mellom Maj Kristoffersens 1960-tall og sitt eget 2010-tall, full av helsemessige bekymringer som kan forklare frykten for ikke å bli ferdig, som kan forklare beskjeden om at «dette bekreftet i all beskjedenhet mitt valg hva gjelder avslutningen på «Byens spor», som også er min avskjed som forfatter».

Fra forelskelse til fortvilelse

I det første Byens spor-bind, Ewald og Maj, tok Lars Saabye Christensen oss med til etterkrigstidas Oslo og hjem til familien Kristoffersen på Fagerborg. Mens Ewald jobbet i reklamebransjen og ikke sjelden hadde afterhours i baren på Bristol, fikk Maj ansvaret for hjemmet og oppdragelsen av sønnen Jesper og hans lillesøster Stine. Samtidig påtok Maj seg vervet som kasserer i den lokale avdelingen av Røde Kors, som etter beste evne prøvde å lindre den lokale nøden i etterkrigs-Oslo.

I det andre bindet, Maj, har handlingen hoppet fram til 1957. Jesper har begynt på realskolen, Stine tar sine første staplende steg på skolen, mens Maj får tilbud om deltidsjobb i Dek-Rek, reklamebyrået som hennes avdøde mann jobbet i. Parallelt med at vi følger Majs bestrebelser for å oppfylle rollen som ansvarsfull mor, ser vi Jespers famling etter et nytt ståsted i livet. Han er i puberteten, med alt det innebærer. Fra forelskelse til en fortvilelse som blir så stor at han til slutt stikker til sjøs, uten å fortelle verken mor Maj, søster Stine, kjæresten Trude eller barndomskompis Jostein om dette på forhånd.

Mørk skygge

Etter en liten, men betydningsfull prolog fra våren 1965 hopper tredjebindet Skyggeboken fram til 1968 og følger oss derfra fram til EEC-kampen og folkeavstemningen i 1972. Maj jobber fortsatt deltid i reklamebyrået Dek-Rek, som smertelig erfarer at det er nye tider og ikke alltid like lett å henge med. Stine er blitt medisinerstudent, blir forelsket og sjølproletariserer seg med jobb i et flyttebyrå. Jostein er fortsatt like naiv som godhjertet og med drømmer om en framgangsrik framtid som businessmann.

Også Jespers ungdomskjæreste Trude og den tidligere naboen Margrethe Hall befolker Saabye Christensens litterære univers med Fagerborg som base. Bare Jesper mangler. Det vil si, hans fravær er høyst nærværende i boka. Savnet etter Jesper, som ikke har gitt livstegn fra seg på mange år, hviler som en mørk skygge over familien Kristoffersen. Og når han omsider dukker opp igjen, er han så traumatisert at han likevel er langt unna denne verden. Med varme og detaljerte penselstrøk følger vi omgivelsenes oppturer og nedturer i forsøkene på å få kontakt og bringe Jesper tilbake til verden igjen. Mens Saabye Christensens fortellerstemme glir inn og ut av handlingen, og der han med stadige tilbakeblikk – også til hendelser i eget liv – plasserer seg i en langt mer sentral rolle enn bare observatørens.

Et hovedverk

Lars Saabye Christensen har alltid vært fascinert av tid, men muligens står refleksjonene rundt tidens – og tidenes – vesen enda mer sentralt her, koblet opp som de er mot forfatterens egen angst for sykdom og død. Det hviler en vemodig sorg over Skyggeboken, en bok der tapet smerter og uvissheten plager. Men det stiger også en varme opp fra sidene, som med hjelp av protokollene fra Røde Kors-møtene minner om det nøkterne som en gang var og som kjærlighetsfullt prøver å forstå og hjelpe karakterene videre på livets vanskelige vei.

Med Skyggeboken har Lars Saabye Christensen fullført sin trilogi på en måte som sikrer at «Byens spor» vil bli stående som et hovedverk i den snart 66-årige Oslo-mannens forfatterskap. Og det enten trusselen om at dette er hans avskjed som forfatter vil vise seg å stemme eller ei.

LEIF GJERSTAD

 

(Foto: Anne Valeur / Cappelen Damm)

 

-- annonse --