Hardt liv i Nedre Eiker

NIENDE BOK: Svein Roger Nilsen med nye noveller fra Drammen, Mjøndalen og omegn. Foto: Paal Audestad

Svein Roger Nilsen blir litt for avansert for seg selv i denne utgivelsen. Bruddet blir for stort.

I 2015 jobbet jeg i bibliotek og var med på å sette sammen en liste over forfatterne som ofte havner i skyggen fra de store, men som man absolutt burde lese. Svein Roger Nilsen kunne godt stått på den listen etter utgivelsen Den elektriske skogen i 2013. Siden da har han utgitt nok en novellesamling, og med den ferske Mosaikkspeilet, er han oppe i ni utgivelser. Tenk det, ni utgivelser, og du har kanskje knapt hørt navnet? Det sier noe om et godt norsk


Svein Roger Nilsen:
Mosaikkspeilet

Skjønnlitteratur
Tiden
172 sider

litterært system der forfattere får utvikler seg mens de skriver og publiserer. Og det sier noe om en forfatter som utvikler seg. Denne gangen spørs det om retningen er riktig.

Svein Roger Nilsen følger kjente spor i årets bok. Vi er i Nedre Eiker, i Mjøndalen og nærliggende steder, også Drammen, i de fleste novellene. Nilsen trøkker til med et dialektisk, hardkokt språk, som ligner noe av dirty realism-sjangeren som herjet på 1980-90-tallet. I den første novellen, Gullhår, fungere det riktig så bra:

Jeg kommer tellbake med en gjeng, lovte Nusnesen inne i all snørra. Skal faen meg rive huset ner over huene deres.

Einar bøyde seg ned mot han.

Du hakke non gjeng, ropte han. Du har aldri hatt non gjeng! Det der derfor du blei med hit! Skjønneru´kke det?

Jeg trur faktisk han skjønte det. Han kom ikke tilbake. Einar hadde knuter i trynet lenge etterpå, men vi snakka ikke om det. Jeg spørte ikke seinere heller. Hvis du er snill mot noen, skal dem væra snille tilbake. Eller late som. Det erke høyere matematikk. 

Uinntakelig historie

Både denne og Skyggen, om en alkoholiker og felles fortid med fortelleren, er svært gode. De to siste i boka er greie, men problemet ligger i midten. Prosjekt Geppetto er en merkelig novelle der fortelleren begynner å legge ut om et prosjekt, et forsøk han lever i, og forsvinner snart inn i et litterært essay, en kronikk, en utlegning og schizofreni og behandlingsmåter ved psykiatriske sykehus. Nilsen springer nå og da tilbake til fortellingen, men dette er en unødig uinntakelig tekst, og jeg var vennlig stemt etter to gode noveller. Historien får spinne over hele 90 sider, altså over halvparten av boka, og jeg forstår verken hva den gjør der eller hva jeg ikke forstår av den.

Fortelleren i historien blåser seg opp, jåler seg til. Nilsen lar ham. Jeg har sjelden slitt sånn med å komme på innsiden av en av Nilsens tekster. Det er risiko å bryte slik med både stilen (og kanskje forventning om stil?) og la en bok hvile så tungt på én langnovelle. Selvsagt er både skriving og lesing risikosport i seg selv og det er også prisverdig at man ikke stivner i en form, klaker i en novelle med en dæsj uutalt samlivsmummel, litt sosialrealisme og megetsigende, åpen slutt.

Forfatteren får vurdere sitt valg i ettertid. Svein Roger Nilsen er ennå i sine beste skriveår (født i 1967) Han er utdannet innenfor rusomsorg, noe flere av novellene berører. Han har fortsatt flere bøker i seg. Det kommer nok sterkere enkelttitler enn Mosaikkspeilet.

VIDAR KVALSHAUG

-- annonse --