Gerhardsens kjærlighetshistorie

For de fleste er Einar Gerhardsen mest kjent som landsfaderen – mannen som «bygde det moderne Norge» og var arkitekten bak det norske velferdssystemet. Som ung var han imidlertid en troende kommunist som romantiserte Sovjet og oktoberrevolusjonen. Dette førte til at Norges lengst sittende statsminister senere i sin karriere skulle nekte å se Sovjet som en fiende. Samtidig befant han seg i en intern konflikt innad i partiet, med den kalde krigen som et rasende bakteppe.

Gerhardsens valg følger Arbeiderpartiets utvikling gjennom 1920-årenes revolusjonære radikalisme, til fascismens fremvekst, borgerkrigen i Spania, Moskvaprosessene, Vinterkrigen i Finland og 2. verdenskrig. Stalins diktatur gjorde det stadig vanskeligere å elske Sovjetunionen, og i 1948 omtalte statsminister Gerhardsen kommunistene som «den største trusselen mot det norske folks frihet og demokrati». Året etter ledet han Norge inn i NATO, en «kapitalistisk» forsvarsallianse med front mot Sovjetunionen. Dette var en viktig tid i både partiet og landsfaderens liv.

Dette er en masteroppgave som ble til en bok. Eirik Wig Sundvall er til daglig doktorgradsstipendiat i historie ved Universitetet i Agder. Gerhardsens valg er hans første bok.

Navn: Eirik Wig Sundvall

Aktuell med: Gerhardsens valg: Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen (Gyldendal)

Hvorfor valgte du å skrive akkurat denne boken?     

Utgangspunktet for boken var arbeidet med en masteroppgave ved Universitetet i Oslo (2013). Her gjennomgikk jeg det begivenhetsrike siste halve året før Norge ble invadert 9. april 1940. Da Stalin inngikk ikkeangrepspakt med Hitlers Tyskland i august 1939, ble verden snudd på hodet for alle som hadde investert drømmer og håp i «arbeiderstaten». Dem var det mange av i Arbeiderpartiet i Norge. Partidebatten var høsten 1939 preget av fortvilelse og forbitrelse, noe som ble ytterligere forsterket av Sovjets brutale angrepskrig mot «broderlandet» Finland vinteren 1939–40. Jeg lot meg fascinere av hvor sterkt et identitet- og følelsesspørsmål dette var for arbeiderpartifolk, selv på et så sent tidspunkt. Det var et uutnyttet potensiale for en bredere fremstilling av det en partiveteran engang kalte Arbeiderpartiets «lange smertens vei til Moskva og tilbake». Jeg valgte å følge utviklingen fra revolusjonsoptimismen i kjølvannet av den russiske revolusjon i 1917 til Gerhardsens endelige oppgjør med Sovjetunionen i 1948–49.

Alle nordmenn kjenner godt til Einar Gerhardsen – hva er det de aller færreste vet om ham?

Den Einar Gerhardsen folk flest kjenner er den stødige og ansvarlige sosialdemokraten som overtok styret av landet i 1945. Hvor ytterliggående den samme mannen hadde vært i sin ungdom er nok ukjent for mange. I en alder av 23 år reiste han på «pilgrimsferd» til Lenins Sovjet-Russland, og han vendte hjem som troende kommunist. Dette var en eventyrlig opplevelse for ham, som han bar med seg resten av livet. Til tross for at han tok oppgjøret med kommunistene og Stalins regime, tviholdt han på håpet om at Sovjetunionen kunne vende tilbake til «Lenins idealer». Hans utpregede romantiske bilde av Lenin og oktoberrevolusjonen i 1917 bidro til at han kom til å se den kalde krigen med et ganske annet blikk en sine partikamerater i sentralledelsen utover 1950- og 1960-tallet.

Han gikk fra å være en beundrer av Sovjet til en motstander løpet av sin levetid. Hvorfor var avskjeden med Sovjet så tung for Gerhardsen?

Gerhardsen hadde som ungdom opplevd krisetiden i Europa under og etter første verdenskrig, med masseslakt i skyttergravene, sult, arbeidsledighet og prisøkning. Hans generasjon sosialister anså «den gamle verden» som pill råtten, og ga kapitalismen skylden. I denne tiden kom den russiske revolusjonen som «et lys i en mørk tid», som han senere beskrev det. Det var en forløsning. Einar Gerhardsens forhold til Sovjet var en kjærlighetshistorie som svulmet opp, raste og langsomt kjøltes ned – før det hele endte i et opprivende brudd flere tiår senere. Dette kan kanskje virke som en overdrevent pompøs beskrivelse av politikk, men dette spørsmålet kan virkelig ikke forstås uten de lidenskapelige følelsene som var involvert.

 NATO-spørsmålet skapte store interne stridigheter innad i AP. Hvorfor?

Det satt langt inne for mange i partiet å inngå en allianse med verdens fremste kapitalistmakt mot «sosialiststaten» Sovjet. I denne perioden var det en ideologisk drakamp i partiet om hvilken politiske skillelinje som var den viktigste i politikken: kapitalisme mot sosialisme, eller diktatur mot demokrati. Kampen for eller mot NATO berørte Arbeiderpartiets innerste identitet, og var vanskelig å håndtere. Gerhardsen var lenge skeptisk til bindinger til USA, men da han til slutt besluttet seg for norsk medlemskap i NATO presset han på for en hurtig og minst mulig smertefull gjennomføring. Gerhardsen, og andre med ham, var svært bekymret for partisplittelse i spørsmålet.

Gerhardsen er en politiker som de fleste nordmenn, uansett politisk ståsted, beundrer. Hvorfor har han fått denne rollen?

Gerhardsen store politiske styrke var evnen til å skape tillitsfulle personlige relasjoner og bruke dem for å finne felles mål og grunnlag for gode kompromisser. Etter krigen var han en samlende og folkelig politiker som innbød til tillitt både i og utenfor Arbeiderpartiet. Han fikk mennesker til å føle seg sett og hørt. Han fylte rollen som samlende statsmann til fulle.

Syns du «landsfaderen» en passende beskrivelse av Gerhardsen som politisk figur?

Einar Gerhardsen står som selve symbolet på byggingen av velferdsstaten og det sosialdemokratiske samfunnsprosjektet. Han er uten tvil den mest største statsmannen i moderne norsk historie. Gerhardsen var en samlende figur gjennom flere tiår, men man bør vokte seg for ukritisk dyrkelse av ham som nasjonens «far». Gerhardsen var et komplekst menneske med både svake og sterke sider. Ingen enkeltperson fortjener æren for å ha «bygget» landet. Dessuten bør en ikke glemme at det Norge Gerhardsen var med å forme i etterkrigstiden, ble et ganske annet samfunn enn han drømte om og kjempet for i sin radikale ungdom.

Tre dokumentarbøker som du vil anbefale videre? 

Menn i mørket av Asbjørn Sunde (Spartacus, 2010). Lidenskapelig og drivende skrevet om kommunistenes fandenivoldske motstandskamp under krigen av en som sto i sentrum av dramatikken. Sunde var villig til ofre alt i kampen for Norge – og sovjetkommunismen. Kommunistenes motstandskamp fortjener oppmerksomhet, uavhengig av hva man måtte mene om ideologien de kjempet for.

George F. Kennan – An American Life av John L. Gaddis (Penguin, 2011). En uhyre interessant biografi om diplomaten og strategen som fremfor noen var hjernen bak USAs oppdemningspolitikk mot Sovjetunionen etter andre verdenskrig.

Islamisme – Ideologi og trussel av Sørensen, Hagtvet og Brandal (red.) (Dreyer, 2016). Høyaktuell antologi om islamismen – vårt samfunns kanskje viktigste ideologiske utfordring.