Tor Even Svanes bruker selfangst og sjø for å si noe om dagens Norge.
Forfatter: Tor Even Svanes (37)
Aktuell med: Til Vestisen, roman, Cappelen Damm
Ved starten av fangstsesongen legger en selskute fra kai i Tromsø. Om bord er en ung, nyutdannet veterinær på sitt første inspektøroppdrag for Fiskeridirektoratet. Hun er alene sammen med en besetning bestående av selfangere og jegere. De skal være sammen i isødet utenfor Grønland i seks uker.
Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
Dette er en historie om et selfangsttokt, men det er også en historie om makt og overgrep, om kjønn og klasse; mange ting som har med dagens Norge å gjøre, og som jeg er opptatt av. Jeg ville se om jeg fikk til å fange essensen av noe større på en knapp måte.
Tre favoritter:
Ernest Hemingway, Samlede noveller (oversatt av Gunnar Larsen). Hemingway er en mester, var den første seriøse inngangen jeg hadde til litteratur, og i den gamle, fillete oversettelsen jeg fant i bokhyllen da jeg vokste opp, lærte jeg noe verdifullt om språk.
Richard Ford, «Frank Bascombe-trilogien» (Sportsjournalisten/ Uavhengighetsdagen/ Hvor landet ligger) Hvis jeg lærte om språk via Hemingway, lærte jeg om språk og mennesker ved å lese de drøyt 1300 sidene om hverdagssliteren Frank Bascombe, over tre klokkerene romaner.
Michael Chabon, The amazing adventures of Kavalier & Clay. Chabon skriver presist og skjødesløst på samme tid, og ideen om at den store amerikanske fortellingen i realiteten allerede er skrevet gjennom tegneseriene, er besnærende. En perfekt roman.
Uslipt diamant:
Jeg lander på en forfatter som ikke er oversatt, uten at jeg helt begriper hvorfor: Nick Harkaway. Harkaways tre romaner (The Gone-Away World/ Angelmaker/ Tigerman) er alle skrevet i sitrende prosa, og bøkene hans er sammensurium av alt mulig.
Sist leste bok:
David Mitchell, Slade House. Alle Mitchells bøker henger sammen på et vis, og sånn sett er det som om man leser hele forfatterskapet hans hver gang man leser. Og det er glitrende!
Hvordan jobber du?
Når det gjelder Til Vestisen, jobbet jeg annerledes enn jeg vanligvis gjør. Den er skrevet i et eneste langt jag, uten særlig mye planlegging, men til gjengjeld var historien helt klar før jeg begynte å skrive, og rammene i fortellingen er kompromissløst fastlagt.
Til vanlig pleier jeg å jobbe veldig mye med historieutvikling, både før og mens jeg skriver. Jeg har et ganske detaljert synopsis som utgangspunkt, som jeg reviderer og flikker på underveis. Synopsiset inneholder alt fra de store linjene – romanens reisverk – til helt konkrete enkeltsetninger som er med på å ta meg (og historien) videre. Den litt planmessige arbeidsformen gjør det dessuten lettere å se hva som ikke funker, hva som må kuttes fra historien. Da blir det gjerne stående i synopsis en stund mens jeg surmuler, før jeg tar det bort.
Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?
Jay Gatsby. Arturo Belano og Ulises Lima fra Bolaños Ville detektiver. De tolv borgerne som møtes på Crown Hotel i Eleanor Cattons De strålende (The Luminaries). Må denne brokete forsamlingen begrunnes?
Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?
Det er jo nærliggende å tenke på Jon Fosse, da, og kanskje Karl Ove Knausgård på sikt, men personlig mener jeg Kjartan Fløgstad burde nevnes en gang iblant.
Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?
Det er opplagt begge deler.
Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:
littkritikk.no. Dette krafttaket for seriøs og anstendig litteraturkritikk, bør berømmes! Faglig bunnsolid litteraturformidling fra gode folk!
På bar med Knausgård eller middag med Dag Solstad?
Bar med Knausgård. Lett.
(Hovedfoto: Anna-Julia Granberg/Blunderbuss)
