Kathleen Rani Hagens "Grunnleggende plantediversitet" er en roman om alt som gror, om en altoverskyggende forelskelse og om vanskeligheten med å finne de rette ordene.
På en hagefest i Ås oppstår en plutselig tiltrekning mellom to unge mennesker. Han har rufsete hår og saueskinnsjakke, hun er en kortklipt botanikerstudent med gummistøvler. Hun forteller ham alt hun vet om planter, om mose og lav og symbiotiske hyfer på trærnes røtter …
Forfatter: Kathleen Rani Hagen
Aktuell med: Grunnleggende plantediversitet på Forlaget Oktober.
Romanen handler om en forelsket botaniker. Hun prøver å finne ut av dette med plantene og dette med kjærligheten, som i grunnen kanskje er to sider av samme sak.
Hvorfor skrev du akkurat denne boken?
Jeg skrev den fordi jeg hadde hatt lyst til å lese den selv.
Tre favoritter:
Birds of America av Lorrie Moore. Jeg reiste gjennom USA da jeg leste denne, og det gjorde reisen enda større.
Forestillingen om et ukomplisert liv med en mann av Helle Helle. Etter at jeg hadde lest denne, dro jeg rett på biblioteket og lånte resten av forfatterskapet hennes, lukket meg inne på rommet i kollektivet og gjorde ikke noe annet før alt var lest.
Kjøkken av Banana Yoshimoto. I et enkelt språk skriver Yoshimoto om mennesker som spiser mat sammen, og i dette finnes så mye.
Uslipt diamant:
Kan jeg bli med deg hjem av Marie Aubert. Den er så fin. Jeg håper hun skriver mer!
Sist leste bok:
Aftonland av Therese Bohman. Jeg leste den fordi jeg også nylig leste Den andra kvinnan. Bohman skriver godt om hvordan man kan føle seg utenfor sosiale lag, til tross for at man er en del av den.
Hvordan jobber du?
Jeg har prøvd litt av hvert, men jeg tror jeg skriver best når jeg ikke bare skriver. En gang dro jeg på hytta og var der alene i to uker for å skrive. Jeg traff bare rådyr, fugler og frosker, og siden jeg ikke traff noen mennesker, ble det til slutt så som så med den personlige hygienen. Til slutt glemte jeg å pusse tennene og jeg gadd ikke lenger å skifte klær. Det er lenge siden. Sånn kan jeg ikke skrive lenger. Nå trenger jeg at det er en viss struktur rundt, andre gjøremål som setter rammer. Å treffe mennesker og å gjøre andre ting enn å skrive, er ofte det som gjør at jeg kan skrive.
Stig Sæterbakken skrev en gang et fint essay om det å kle seg pent og hvordan man da er mer tilstede i verden. Selv om jeg skriver hjemme, gjør jeg det ikke før jeg har stått opp og kledd på meg ordentlig. Selv da jeg bodde alene gjorde jeg det. Jeg kan heller ikke tvinge meg selv til å skrive ved å sette meg ved dataen og insistere på det, da er det bedre å gå en tur ut med hundene. Ofte løsner det når jeg går og gjør andre ting, det er som om hjernen arbeider uten at jeg selv vet det. Etterpå, når jeg setter meg ned igjen, kan jeg skrive.
Les også: Et moderne liv – i bruddstykker
Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?
Dette spørsmålet fikk meg til å tenke etter om det finnes noen litterære skikkelser som ligner han jeg er forelska i nå, men jeg kommer ikke på noen.
Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?
Knausgård.
Les også: Presser sjangergrensene
Hvis du var kulturminister for en dag?
Da håper jeg at jeg er i en regjering som vil gi borgerlønn til alle, sånn at de som har lyst til å jobbe litt mindre og heller ligge litt mer på stranden og lese bøker kan gjøre nettopp det. Så ville jeg overlatt til ekspertene å avgjøre hvem som skal få stipender.
Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?
Jeg er altfor mye på sosiale medier og jeg skammer meg. Jeg legger ikke nødvendigvis ut så mye, men jeg bruker altfor mye tid der.
Les også: Norge med spesialeffekter
Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:
Global Biodiversity Information Facility, https://www.gbif.org/. Der kan man titte på ulike arter og se på kartet hvordan populasjonene i verden har endret seg fra år til år siden 1700. Det er egentlig en ganske trist nettside, for jo nærmere nåtid man kommer, jo færre blir populasjonene.
Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?
Lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park. Selv om jeg skriver mye om natur og er veldig opptatt av menneskenes relasjon til den, er jeg selv mest glad i by. Jeg vet at naturen er mektig og menneskene forgjengelige, jeg trenger ikke å klatre opp et fjell for å forstå det. (Dessuten har jeg høydeskrekk, en gang ble jeg til og med redd oppe på Ulriken.)
(Foto: Pernille Marie Walvik)
Les også: Lederskap i eget liv
Les også: Fordel Oslo øst – med god margin
Les også: Stenger Helleland ute
