Norge med spesialeffekter

Rune Hjemås' roman foregår på Island og handler om vennskap, finanskrise, pønk og natur. Og litt til. - Island er litt sånn Norge med noen kule spesialeffekter, mener forfatteren.

Rune F. Hjemås debuterte i 2008, og har tidligere utgitt noveller og kortprosa, i tillegg til å drive forlaget og tidsskriftet BejingTrondheim sammen med Mathias R. Samuelsen. Nå er han aktuell med sin første roman.

Forfatter: Rune F. Hjemås (35 år)

Aktuell med: Aurora, Flamme Forlag

Aurora er en roman om vennskap, finanskrise, pønk og natur. Om å lete etter fotfeste i et land som er i ferd med å gå opp i limingen, og å lytte til hjertet, selv om hjertet bare slår.

Hvorfor skrev du akkurat denne boken?

På mange måter er den en slags kjærlighetserklæring til Island. Det er et sted det alltid føles givende å komme til, uten at jeg helt kan forklare hvorfor, kanskje har det noe å gjøre med at landet både føles veldig gjenkjennelig og helt annerledes enn Norge. Litt som Norge med noen kule spesialeffekter, har jeg tenkt. Island er dessuten et lite land, der finanskrisa og virkningene av den nyliberale privatiseringsbølgen ble ekstra tydelig, bl.a. med tanke på utnyttelsen av naturressurser. Det synes jeg det var spennende å skrive om.

Tre favoritter:

Markus Midré: Lungene. Sjeldent godt skrevet og komponert roman om oppvekst i Oslo på slutten av 80-tallet.

Pedro Carmona-Alvarez: Buktalerens rike. Fantastisk samling av de første fem diktsamlingene til en av Norges kuleste poeter, med nyskrevne introduksjoner og en lang samtale til slutt.

Mette Karlsvik: Bli Björk. Kanskje den beste av de mange fine islandsbøkene hennes?

Uslipt diamant: 

Bendik Vada: Vak. Purung trønder som skriver naturlyrikk på dialekt – veldig kult, og nettopp nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris.

Sist leste bok:

Johan Harstad: Ferskenen. Som gammel Harstad-fan koste jeg meg veldig med denne boken, som er befriende lite høytidelig, men samtidig skarp og morsom uten å bli platt.

Hvordan jobber du?

Prøver å ha en mest mulig rutinepreget dag. Jeg leier skriveplass hos Forfattersentrum i Trondheim, en halvtimes busstur fra der jeg bor, noe som er fint, for da rekker jeg en podkast på øret før jeg kommer frem. Men selv om den ytre rammen er til forveksling lik fra dag til dag, er det vanskelig å planlegge innholdet i den enkelte arbeidsdagen. Noen ganger, ganske ofte, blir det mer lesing enn skriving. Nesten hele tiden musikk. Og på et eller annet vis oppstår de tekstene jeg trenger et sted i alt dette. Jeg vet ikke helt hvordan, men tenker alltid at: neste gang skal jeg gjøre det mer strukturert, etter boka, neste gang skal jeg gjøre alt riktig.

Hvilken litterær skikkelse ville du helst hatt stevnemøte med?

Jeg tror jeg ville bonda bra med Eva-skikkelsen i Linn Strømsborgs Du dør ikke, fordi vi har et like sterkt forhold til bandet Kent og kunne trøstet hverandre etter at de spilte sin siste konsert i 2016.

Hvem blir neste norske nobelprisvinner i litteratur?

Av de som trekkes frem som kandidater, heier jeg mest på Kjell Askildsen. Men hvis det var helt opp til meg? Brødet og Eselet!

Hvis du var kulturminister for en dag?

Jeg ville gjort det samme som Hadia Tajik gjorde da hun var kulturminister for en dag (ca.) og gjeninnført bokloven.

Facebook og sosiale medier – fest eller kolera?

Romanen min handler faktisk litt om nettet i «gamle dager», før Facebook og de andre sosiale mediene kom og utraderte alt som en gang føltes nytt og spennende. Jeg har en viss nostalgi for den tiden, samtidig som jeg skjønner at det aldri vil bli sånn igjen. Jeg ser ikke på Facebook som kolera, mer som en ganske kjedelig fest som jeg føler meg forpliktet til å gå på, selv om jeg egentlig helst ville vært hjemme.

Et jordbærsted utenom det vanlige på nettet:

Nettsiden til Beijing Trondheim, miniforlaget jeg driver sammen med Mathias R. Samuelsen, he he. [www.beijingtrondheim.no]

Fjellklatring med Jo Nesbø eller lang lunsj med Linn Ullmann i Central Park?

Jeg så nettopp «Datoen» på NRK der mora, Liv, vandret rundt i Central Park, og det så veldig koselig ut. Så jeg ville valgt det. Jeg er nok mer et parkmenneske enn et fjellmenneske, for å si det mildt. Sorry, Jo.

 

(Foto: Flamme forlag)

 

-- annonse --