Fnys til kjønnsproblematikken

I Maren Uthaugs seneste roman har matriarkatet erstattet patriarkatet. Kvinnene kan leve uten redsel for å bli voldtatt, og naturen har igjen fått bre seg, men er verden blitt et bedre sted?

Hvorfor er det menn som dreper og voldtar flest? Er det kulturen eller testosteronet?

I et intervju med Kvinnemagasinet Tara i forbindelse med sin nye roman, 11%, lurer den dansk-norske forfatteren Maren Uthaug på det samme, og ser hvordan statistikken speiler seg i språket: «Vi snakker om drapsmenn, voldtektsmenn, gjerningsmenn …».

Maren Uthaug:
11 %

roman
Samlaget
350 sider
Oversatt av Ingvild Holvik

I 11% er patriarkatet utslettet. Faderen er erstattet av Moderen, eller Modera, som hun kalles i Ingvild Holviks gode, nynorske oversettelse. Jesus er fortsatt Jesus, men det er nærmest usømmelig å tilbe en mann. Kvinnene kan gå alene om natten uten å være redde – noe de ofte gjør bare fordi de kan.

Mennene, det vil si de elleve prosentene kvinnene trenger for å holde befolkningen stabil, blir sterkt medisinert og holdt i fangenskap på sentre for seksuell utnyttelse og avl.

Det er ikke krig, og naturen har fått frihet til å ta verden tilbake. Gjør noen noe ulovlig, blir de dømt til tenksam og må trekke seg unna for å finne seg selv. I ruinene av patriarkatet som en gang var, flokker kvinnene seg sammen i matriarkalske nybygg uten skarpe kanter og toaletter som er tilrettelagt for å gå på do sammen.

En seig start

At verdenen er så annerledes, gjør 11% til en seig bok å komme inn i. Det er mange elementer som skal introduseres, og fire hovedpersoner. Den første vi møter, er heksen Medea. Hun driver med magi og avler kobraslanger i kjelleren. Det går trått, både med kobraene hennes og lesningen min, men det tar seg opp når synsvinkelen skifter.

Elskeren hennes, Wicca, er den neste vi får perspektivet til, og derfra går det bare oppover, til den tause personen Stille, og til slutt til Eva, som er den minst «hekseaktige» og mest helstøpte personen. Da er fortellingen blitt så spennende at jeg sjelden blunker. Det er som om Uthaug har måttet skrive seg gjennom person etter person for å komme til den hun faktisk ville skrive om.

Mensblod, men ikke feministisk

11 % tar helt av. Sidene nærmest syder av Uthaugs skaperglede og fandenivoldske humor. I verdenen hun skisserer, finnes hekser, amasoner og ammende kvinner med silikonpeniser, kaker laget av mensblod, tohodede slanger og eksamen i onani.

Det høres unektelig ut som et feministisk prosjekt, men er det egentlig det? Hvis vi sammenligner med en feministisk klassiker som Gerd Brantenbergs bok Egalias døtre fra 1984, som også harselerer med dagens maktstrukturer ved å snu alt på hodet og beskrive et samfunn der kvinnene har makten, blir jeg i tvil.

I 11% er også alt snudd på hodet, men den sterke satiren, det at kvinnene oppfører seg verre mot mennene enn mennene noen gang har gjort mot dem, samt det faktum at verden ikke ser ut til å ha blitt bedre under kvinnenes styre, gjør det vanskelig å påstå at verket er feministisk. Ikke til forkleinelse for Egalias døtre, den boken burde vært pensum, men 11% er åpnere, det er ikke tydelig hvorfor Uthaug har tatt de valgene hun har tatt. Hun har blant annet gjort den mest sympatiske personen i fortellingen til en mann.

Mennesker er mennesker

På den måten har Maren Uthaug skrevet en roman om kvinnelige orgasmer, mensblod en masse og et sterkt matriarkalsk samfunn uten at det er et tydelig feministisk prosjekt. Det er imponerende, og gjør 11% til et etterlengtet verk for oss som synes bøker om kvinner i maktposisjoner ofte «lukkes» som feministiske.

Jeg leser romanen som et fnys til hele kjønnsproblematikken. Mennesker er mennesker. Selv i en verden blottet for testosteron vil det finnes vold og voldtekt, og selv i et samfunn der ethvert toalett er designet for at kvinner kan gå på do sammen, vil det alltid være kvinner som foretrekker å gå på do alene.

MAREN SIMONSEN