Norske romaner til jul? Tore Renbergs siste er en av våre anbefalinger.
BOK365s Atle Nielsen har plukket fem fine norske skjønnlitterære utgivelsene fra året som gikk. Og vi begynner med en av årets beste. Jan Kjærstads skildring av oss treffer oss midt i planeten.
Strålende – om oss
Jan Kjærstad: Berge (Aschehoug)
Jan Kjærstads roman er en solid roman om oss, og om hvordan vi takler en tragedie. Berge er «kjærstadsk» i all sin prakt, der den gir oss forskjellige synsvinkler på denne tragedien, og også etterlater noen spørsmål.
En augustdag i 2008 blir fem mennesker funnet drept i en hytte i Nordmarka. Den markante arbeiderpartiprofilen Arve Storefjeld, «Storen», og deler av familien hans er ofrene, og de er drept på bestialsk vis. Norge er rystet av terroren, som altså finner sted tre år før 22. juli. Parallellene er uansett ganske tydelige. Et land i sjokk, hevnlyst, rettssak og Arbeiderpartiet. Kjærstad turnerer den tenkte tragedien med sikker hånd, uten å dysse for mye etterpåklokskap på oss.
Men er dette terror? Er det en såkalt familietragedie? Eller ligger den noe annet og kanskje tilfeldig bak det hele?
Du kan lese hele anmeldelsen her
Nicolai Berge, som har gitt navn til romanen, er en av de tre hovedpersonene, og ender med å bli tiltalt for ugjerningen. Selv forholder han seg taus under rettssaken. Han tenker, men forblir taus helt til …
Det norske folk trenger jo en løsning. Det trenger en sluttstrek på tragedien. Et punktum. Skal han ofre seg? Skal han tilstå ugjerningen og gi folket ro? Skal Berge berge landet, så å si?
Boken er full av referanser til musikkens, litteraturens og gourmetkunstens verden. Her er dannede mennesker og mer vulgære utskudd i skjønn forening, alt skildret av en forfatter som kan sin kulturhistorie og mestrer sitt språk.
Dette er en praktfull og solid roman. Om oss.
Rock and roll med Mariero Moving
Tore Renberg: Skada gods (Oktober)
Hillevågsgjengen er her igjen. Hjeeeelp!
Det er gått tre år siden forrige bok om den skakkjørte gjengen i Stavanger, men i tid er vi ikke kommet lenger enn til desember 2012, omtrent der vi forlot gjengen sist.
Ved bokens begynnelse ligger det to lik nedgravd i hagen, og ved bokens slutt ligger det to lik nedgravd i hagen. Pluss to i fryseboksen. Men først: Det er oppgangstider i Stavanger 
og penger og olje drysser over folket. Unntatt over en vis gjeng i en viss bydel. Jan Inge, Chessi, Rudi og de «nye» medlemmene i gjengen, Ben, Dejan og Rikki må jobbe for føden. Da er det godt å dekke seg bak flyttebyrået Mariero Moving, med mottoet «Ditt problem er kein problem», der bedriftslederen Jan Inge Haraldsen styrer med vennlig hånd.
Den gudfryktige banditten sliter riktignok litt med spøkelsene som er nedgravd i hagen og når hans nybakte hustru Beverly lurer ham til å mistro bestekompis Rudi er det like før det går helt galt. Heldigvis redder forfatter Renberg julen og lander det hele på beina i denne elleville, burleske, absurde, splattervoldelige og hysterisk morsomme gladvoldsromanen med det underligste persongalleriet noen norsk roman har sett. Til tider er både typene, volden og humoren så far out at en Tarantino kan bli misunnelig på opphavsmannen.
Og når alt ser ut til å roe seg mot slutten og julen ringes inn, dukker et nytt uromoment opp på arenaen. Joda, det ligger an til minst én bok til. Heldigvis.
Hopper bakken ned
Levi Henriksen: Her hos de levende (Gyldendal)
Hovedpersonen i Her hos de levende har stukket hjemmefra og oppsøkt farens rivningsklare tidligere hjem. Der slår han seg ned en tid, med stearinlys og tørrmat for om mulig å finne ut litt mer om hvorfor han er blitt som han er blitt.
Med farens 7de sans-bøker og noen malerier etter bestefaren dykker han ned i sine nærmeste forfedres historie. Og finner ut ikke så rent lite. Som at faren hans planla å drepe stefaren sin og ikke minst at faren hans virkelig var god til å hoppe på ski, slik historiene om ham har fortalt.
Men er det på grunn av faren, stefaren og onklene at jeg-personen er blitt slik han er blitt? Og hvorfor har han flyktet hjemmefra?
Du får kanskje noen svar i løpet av de drøye tre hundre siden som utgjør Her hos de levende, men kanskje svarene ikke er så viktige? Kanskje det bare er lesingen som er viktig. For dette er så godt å lese, uansett. Levi Henriksen tegner vakre bilder med språket sitt. Det er poesi, det er rocketekster, det er stor språkkunst.
I mål
Edvard Hoem: Liv andre har levd (Oktober)
Dette er fjerde og trolig siste bind i Edvard Hoems serie om oldefaren og sønnene hans, og når denne siste boken begynner skriver vi 1927. Hovedpersonen Eilert, som utvandret som 16-åring er en voksen enkemann på besøk hjemme i Norge, trolig for å se etter en ny passende kone. I stedet får han med seg nevøen Lars over havet, og allerede før avreisen aner vi en uro når det 
gjelder Lars. En uro vi sårt skal få bekreftet før boken er over.
Men det er mer. Både på prærien i Alberta og hjemme i Romsdal. Det er slitet under depresjonen, det er Eilerts jakt på en ny kone, og så er det tvilen som kommer snikende mot slutten av sterkt troende Eilerts liv. Alt er dokumentert på forskjellig vis, men det er fortalt med en dikters penn. Forfatteren har trålet arkiver, brev og kirkebøker i minst tre land, og han har funnet. Men det er jo ikke nok. Menneskene skal stå frem også, kirkebøker og gravstener kan ikke skrive.
Det er en slektshistorie, dette. Men den er diktet inn i sin tid. Denne siste boken er i likhet med de andre tre vakker og gripende, og den er ført i pennen av en stor dikter.
Stilsikkert tidsbilde
Lisa Strømme: Malerens muse (HarperCollinsNordic)
Oversatt av Jarle Tollefsrud
Vi tar med en norsk-britisk roman også, som riktignok er skrevet på engelsk, men om en nordmann av en forfatter som bor i Norge.
For dette er historien om hvordan Edvard Munchs verdensberømte maleri «Skrik» ble til. Eller i hvert fall hvordan det kunne ha blitt til.
Norsk-britiske Lisa Strømme har diktet tilblivelsen av den første utgaven av det ikoniske bildet inn i en fin og følsom roman om en sommer for lenge siden. Der en ung pikes følelser løper løpsk og der et allerede etablert, men beryktet kunstnergeni, også får prøvd sine følelser kraftig.
Vi skal til 1893. Til den lille kystbyen Åsgårdstrand der unge Johanne Lien bor. Johanne plukker bær og har en liten kunstnerisk åre. Hun har dessuten stått modell for Hans Heyerdahls maleri «Jordbærpiken» da hun var liten, men det er en annen maler som fascinerer mer enn den nesten normale Heyerdahl.
For noen hus bortenfor bor den følsomme og ulykkelige Edvard Munch, og Johanne får komme til huset hans og øve seg i kunsten å male selv.
Munch er et utskudd i småbymiljøet. Kunsten hans er vulgær, «gal» og miskjent, og når Johanne og den velstående venninnen Tullik likevel oppsøker Munchs hus uten lov er det en varslet katastrofe i emning.
Den rastløse drømmeren Tullik faller fullstendig for den ti år eldre Munch, og i romanen er ikke følelsene ubesvart. Fortelleren Johanne ser det hele på nært hold, og hun ser katastrofen nærme seg uten at hun evner å gripe inn.
Tullik blir «malerens muse», og jo mer omgivelsene forsøker å holde henne unna Munch, desto sterkere blir følelsene.
Malerens muse er et stilsikkert tidsbilde og et flott portrett av kunstneren som relativt ung mann. Og ikke minst av folkene rundt ham.
