Stilsikkert tidsbilde

Lisa Strømmes roman om Edvard Munch og folkene rundt ham anno 1893 er blitt et følsomt kunstnerportrett og et stilsikkert tidsbilde.

 

Dette er historien om hvordan det verdensberømte maleriet «Skrik» ble til. Eller i hvert fall hvordan det kunne ha blitt til.

Norsk-britiske Lisa Strømme har diktet tilblivelsen av den første utgaven av det ikoniske bildet inn i en fin og følsom roman om en sommer for lenge siden. Der en ung pikes følelser løper løpsk og der et allerede etablert, men beryktet kunstnergeni også får prøvd sine følelser kraftig.

Vi skal til 1893. Til den lille kystbyen Åsgårdstrand, der unge Johanne Lien bor. Johanne plukker bær og har en liten kunstnerisk åre. Hun har dessuten stått modell for Hans Heyerdahls maleri «Jordbærpiken» da hun var liten, men det er en annen maler som fascinerer mer enn den nesten normale Heyerdahl.

For noen hus bortenfor bor det følsomme og ulykkelige geniet Edvard Munch, og Johanne får komme til huset hans og øve seg i kunsten å male selv.

 

Den «gale» kunstneren

Munch er et utskudd i småbymiljøet. Kunsten hans er «vulgær», «gal» og miskjent, og når Johanne og den velstående venninnen Tullik likevel oppsøker Munchs hus uten lov, er det en varslet katastrofe i emning.


Lisa Strømme:
Malerens muse

Skjønnlitteratur
HarperCollinsNordic
349 sider
Oversatt av Jarle Tollefsrud

Den rastløse drømmeren Tullik faller fullstendig for den ti år eldre Munch, og i romanen er ikke følelsene ubesvart. Fortelleren Johanne ser det hele på nært hold, og hun ser katastrofen nærme seg uten at hun evner å gripe inn.

Tullik blir «malerens muse», og jo mer omgivelsene forsøker å holde henne unna Munch, desto sterkere blir følelsene.

Og Tullik blir virkelig til inspirasjon for Munch. Han maler henne igjen og igjen den sommeren, og til slutt maler han desperasjon hennes i en tidlig utgave av «Skrik».

Boken er nydelig skrevet i et språk som flyter, med sterke persontegninger og historiske farger. Vi er i Åsgårdstrand sommeren 1893, med rike sommergjester, fattige fiskere, en liten kunstnerkoloni, dans på hotellet og ung kjærlighet i flere fasonger.

Og så er det dette portrettet av Edvard Munch. Det er jo sånn han må ha vært. Fjern, følsom, til tider vennlig, men med tankene sine alle andre steder enn i den nære virkeligheten. De er hos kunsten. Alltid hos kunsten. Og tidvis hos alkoholen. Det er ingen tvil om at han er svært betatt av Tullik, men «alle» vet at det aldri kan bli noe mer enn en flørt. Edvard Munch er allerede gift – med kunsten sin.

 

Fargelære

Det er et bredt persongalleri Lisa Strømme tegner for oss i Malerens muse. Og det er en miks av virkelige og oppdiktede personer. Malerne Heyerdahl og Munch har jo levd. Det har også Tullik (egentlig Regine Ihlen). Mens oppdiktede Johanne forteller om begivenhetene.

Og de tre hovedfigurene Johanne, Tullik og Munch er alle veltegnede og svært troverdige. Men det er sannelig også bifigurene. Som Johannes trofaste venn Thomas, som Tulliks vennlige mor og fjerne far og ikke minst selveste uromomentet, hushjelpen Ragna hos Tulliks rike familie,

Og det er dramatikk, selvfølgelig. Det er sjalusi, desperat kjærlighet, kunstbål og lengsel. Og litt fargelære i tillegg. Alle kapitlene åpner med et utdrag fra Goethes klassiske Fargelære fra 1810.

Alt dette innenfor seks sommeruker i Åsgårdstrand og 349 sider, opprinnelig skrevet på engelsk av norsk-britiske Lisa Strømme, og nydelig oversatt av Jarle Tollefsrud.

 

Malerens muse er et stilsikkert tidsbilde og et flott portrett av kunstneren som relativt ung mann. Og ikke minst av folkene rundt ham.

 

ATLE NIELSEN

 

Trykk her for å se høstkatalogene