Hanne Sigbjørnsen bestemte seg for å skrive dagbok i et halvt år, og resultatet overrasket henne. Nå er dagboken blitt bok.
– Siden det er to år siden forrige Tegnehanne-bok var jeg ganske nervøs før utgivelsen av denne. Jeg klarer heller ikke å bestemme meg for om jeg liker den før jeg hører hva andre syns, ler Hanne Sigbjørnsen.
Hun er denne høsten aktuell med boken Ikke tenk på meg, hennes første Tegnehanne-bok på Kagge forlag.
– Serien har vært selvbiografisk fra starten, så jeg ville fortsette i det sporet – men så følte jeg at det ikke hadde skjedd nok i livet mitt de siste fem årene til at det kunne bli bok. Så jeg bestemte meg for å skrive dagbok, og se om jeg fikk noe ut av det.
Dagboken ble skrevet fra juli til desember i fjor.
– Jeg tenkte at innen seks måneder måtte det jo skje ett eller annet spennende, sier Sigbjørnsen.
Og hun ble overrasket da hun leste gjennom dagboken etter halvåret var over.
– Jeg måtte se etter tendensene i livet mitt, og selv om det ikke hadde skjedd noen store livsforandrende ting, så jeg plutselig at det var en del spørsmål jeg gikk og tenkte på: Skal jeg gifte meg? Skal jeg få barn? Skal vi flytte fra Oslo? Det var de store spørsmålene, og så måtte jeg prøve å svare på dem i denne boken.
«Står frem med sin tunge tid»
– Selv om jeg syns det er skummelt, så slår det best an hvis jeg er ærlig og sårbar, forteller Sigbjørnsen.
Hun har med både egne bøker og ikke minst stripene i Aftenposten hatt stor suksess med sine utleverende kåseri-tegneserier. Men nå, når hun tar leserne med inn i dagboken sin, blir det mer utleverende enn noen gang.
– Jeg føler jeg alltid pusher grensene, og jeg er redd for at venner og familie skal synes at jeg drar det for langt. Men nå har jeg groomet dem til å akseptere stadig mer, ler hun.
I Ikke tenk på meg er hun veldig åpen om sine egne mangler. Det var viktig for henne å vise.
– Hvis jeg tar bort de negative sidene så blir Tegnehanne bare en tøysete, endimensjonal karakter. Det er viktig å vise frem de dårlige sidene også, selv om det er det vanskeligste. Jeg vil jo at folk skal like Tegnehanne, på samme måte som jeg vil at folk skal like meg i det virkelige liv.
I bokens forord skriver hun at hun vil ha seg frabedt å bli konfrontert med det som står i boken, fordi hvem vil vel like at andre konfronterte dem med deres innerste tanker. Men det går visst overraskende fint å snakke om boken allikevel.
– Det går jo greit så lenge man snakker teoretisk rundt det. Det er verre når folk går inn på enkelthendelser jeg nevner i boka, som at jeg var veldig sjalu på en annen serieskaper eller at jeg så på porno i en hel uke. Da har de fjernet både humoren og figuren, og da blir det mer sånn «Står frem med sin tunge tid»-sak.
Men det mange lurer på nå, som også et av hovedtemaene i boken, er tredveårsdagen som nærmer seg:
– Den tredveårsdagen tror jeg andre er mer opptatt av enn meg. Jeg syns ikke det er så skummelt. Det jeg heller føler på er den følelsen av «Hva nå?» mange får i slutten av tyveårene. Siden jeg skriver selvbiografisk er jeg redd for å miste karrieren min hvis jeg gjør et dårlig valg privat. Hvis jeg får barn, må jeg bli sånn mammablogger da? Men jeg må jo bare ta de valgene som føles rett for meg selv.
Feirer ti år
– Det er sykt å tenke på at det har gått ti år, sier Sigbjørnsen.
Det var i 2010 at Tegnehanne begynte som blogg. Da hadde Sigbjørnsen nylig flyttet til Oslo.
– Det var den største forandringen i livet mitt så langt, og jeg hadde så mange tanker. Og siden jo blogg var veldig stort da, ble det et naturlig format.
Tegnehanne ble etter hvert ganske populært, men Sigbjørnsen uttalte på den tiden at hun ikke følte seg «helt anerkjent blogger eller helt anerkjent i tegneseriemiljøet». Nå identifiserer hun seg ikke lenger som blogger, og føler hun har en annen standing i tegneseriemiljøet.
– Mye av det handler om stamina. Hvis du bare holder deg i bransjen lenge nok, så må på en måte folk anerkjenne deg til slutt. Jeg tror at folk i starten syns Tegnehanne var litt tøysete, med tegninger som ikke var så fine. De skjønte nok ikke helt om det var tegneserie eller kåseri.
– Du har en veldig karakteristisk stil. Hvordan vil du selv beskrive den?
– Den er enkel og naivistisk. Målet er at det skal være beskrivende, men få streker.
– Litt barnslig, kanskje?
– Ja, det er jo sånn barn vil tegne en karakter. Tidlig var hun jo bare en firkantkjole og bein. Hun har jo utviklet seg, og i denne boken er hun litt mer menneskelig. Hun har fått ordentlige klær og litt pupper etter hvert.
Savner sykepleier-identiteten
Med annerkjennelse, kommer også flere oppdrag. Det førte til at Sigbjørnsen så seg nødt til å slutte i jobben som sykepleier. Nå har hun jobbet fulltid som serietegner i tre år, og innrømmer at det har vært ganske travelt:
– Da jeg sluttet som sykepleier tok jeg veldig mange oppdrag for jeg var redd for å ikke tjene penger. Men nå skjønner jeg jo at det betyr ingenting å tjene penger hvis du hater jobben din. Jeg har tenkt at hvis jeg ikke kan tjene penger på mine egne greier, så vil jeg heller jobbe som sykepleier.
– Savner du å være sykepleier?
– Jeg savner den identiteten som kommer ved å være sykepleier, men jeg savner ikke å gå på jobb, sier hun.
Befriende å være selvlært
– Jeg er veldig opptatt av å utvikle meg. Jeg føler mange tegneserier har en tendens til å stagnere, fordi man finner sin form og holder seg til den. Men siden det jeg holder på med er selvbiografisk, og jeg jo har utviklet meg en del siden jeg var 20 år, så har jo tegneserien også uunngåelig gjort det samme.
– Hvilke bevisste grep tar du for å utvikle serien?
– Jeg utfordrer meg alltid når jeg skriver om politiske ting, og når jeg utleverer meg selv og mine usikkerheter. Du vet jo aldri hvordan folk kommer til å reagere på det du skriver.
Men når hun får kritikk, syns hun det er deilig å kunne lene seg på sitt tidligere yrke:
– Det er befriende for meg. Hvis folk sier at det er dårlige tegninger, så er ikke det en fornærmelse. Fordi ja, jeg er sykepleier.
