Ukas ti utvalgte bøker

Julefortelling med bismak, kjærlighet og lengsel er blant temaene i ukas ti utvalgte bøker. I bunken finner du dessuten den nye boka til Sara Stridbserg, Hunter i Huskvarna, som har fått gode kritikker i flere medier den siste tiden.

Sara Stridsberg: Hunter i Huskvarna

«En fremragende ordkunstner», skriver Jon Rognlien i Dagbladet om Stridsbergs nye novellesamling. «Hun skaper ustabile fortellerposisjoner, legger opp stoffet i stadig veksling mellom hverdagslig minne-prosa – rett-fram-setninger rundt minner om steder og folk som en jeg-person har sett og kjent og forlatt – og drømmeaktige, springende, nesten hallusinerende villfarelser i mer krevende prosa. Det gjøres aldri klart om minnene er tenkte eller levde, om de har med jeg-personen, deg-personene eller tredjepersonenes levde fortid å gjøre. Eller om de er forslag til mulige byggesteiner i et fiksjonelt livsløp.» Vårt Land er litt mer skeptiske, men fortsatt positive i sin anmeldelse: «I en noe ujevn novellesamling skriver Sara Stridsberg fortsatt litterære fantasier som kveilser seg rundt leseren som et skremmende og fascinerende mareritt», skriver Hilde Slåtto.»

Linn Ullmann: Jente, 1983

«Det finst éin grunn til at denne romanen ikkje bikkar over, og det er at Linn Ullmann er ein så dyktig forfattar at ho greier å få romanen til ikkje berre å balansere, men også vibrere.», skriver NRKs Marta Norheim om Linn Ullmans rykende ferske roman. I Jente, 1983 prøver den 55 år gamle forfattaren Karin å finne ut hva som skjedde i livet hennes da hun var 16 år. Ideen er å forsøke å få glemte traumer opp i lyset, sånn at de ikke slår ut i angst eller depresjoner. I følge Marta Norheim håndterer Ullmann stoffet med stor presisjon, i tillegg til å lene seg til sterke tekster fra andre skrivende kvinner, som for eksempel Marguerite Duras.

Dagbladets Cathrine Krøger er også begeistret, og mener Ullmann i denne romanen er både «usentimental og utforskende, humoristisk, sødmefylt og spiddende». «Det er blitt en erindringsroman som i passasjer er helt fremragende, brutal og uten nåde. Ikke bare mot de siklende halvgamle mennene i Paris’ moteverden, som på 80-tallet behandlet de radmagre tenåringsmodellene som «a piece of sex». Like brutal er Ullmann mot bokas forteller, som hun ikke gjør noe forsøk på å skjule er henne selv.», skriver Krøger.

Vår egen anmelder, Maren Dahl Keller, skrev følgende: «I lys av de de siste årenes #metoo-debatt lar jeg meg distrahere av de eldre mennene som utnytter henne. Dermed ender boken opp med å bli en tilsynelatende utilsiktet kombinasjon av utforskning av hemmeligheters ødeleggende kraft og et bidrag til #metoo. Det kan være Ullmann får svarene hun ønsker gjennom å samle trådene mellom den hun var og er. Leseren forstår at hendelsene påvirker henne i dag, men hendelsene i 1983 kobles ikke tett nok på nåtiden til at leseren også får svar får spørsmålene som dukker opp.»

Anne Carson: Rød selvbiografi

«Carsons språk har en storslått effekt på sinn og minne.», skriver Morgenbladets Live Lundh (bak betalingsmur). Hun mener boken, som ble kanadiske Anne Carsons gjennombrudd i 1998, setter et klart avtrykk i leseren. «Carson har vekket adjektivene til live i tankene mine. Jeg ser hvor jevnt gjennomtrengt av gult lønnebladene er rett før de faller. Og hvor finmalte kastanjebladene er blitt, tråkket ned mot fortauet til rødbrun pappmasje.», skriver Lundh.

NRKs Anne Cathrine Straume mener diktsamlingen er «ubegripelig god» og mener Anne Carson beskriver kjærlighet og lengsel slik ingen andre gjør det. «Jeg kan ikke huske sist en bok gjorde så sterkt inntrykk. Det måtte kanskje være Per Olov Enquists «Styrtet engel»? Følsomheten hos Anne Carson, som ikke står i veien for hennes analyserende intellekt, gjør at jeg nærmest mister fotfeste som leser.», skriver Straume.

Ingvild H. Rishøi: Stargate. En julefortelling

«Det drysser juleglitter av Ingvild H. Rishøis nye bok om en tøff barndom og ei juletid vi sent vil glemme», skriver Joakim Tjøstheim i Dagbladet. Han kaller den Brage-nominerte boka «glimrende balansekunst», og mener at historien er umulig ikke å tro på.

VGs Gabriel Michael Vosgraff Moro mener dette er årets julefortelling og skriver følgende: «Ingvild H. Rishøi har alltid hatt et bankende hjerte for folk som sliter, for de sårbare og desperate. Hun er en mester i å komme på innsiden av dem som står på utsiden, enten det er sosialt eller økonomisk. Ikke minst har hun en sjelden evne til å se verden med barnets blikk.»

Morgenbladets Margunn Vikingstad var mer skeptisk, og mener fortellingen spiller entydig på sentimentale strenger, mens Klassekampens Jonas Bals tror Rishøis sosialt engasjerte julefortelling vil sette varige spor hos leserne.

Kim Leine: Etter åndemaneren

VGs Gabriel Michael Vosgraff Moro på gir boka en sekser, og mener det er en fest å lese den siste boka i det som er Leines trilogi om Danmarks kolonisering av Grønland. Moro synes dette er både vilt, vakkert, underholdende og lærerikt, og mener Kim Leines «Etter åndemaneren» er en verdig avslutning på det som «godt kan være det siste tiårets viktigste nordiske romanverk.»

Bok365s egen anmelder Leif Gjerstad mener boka er en bragd, og skriver følgende: «Det er en helt annen type fjell med helt andre utfordringer Kim Leine har brynt seg på i sin massive Grønlands-trilogi. Med Etter åndemaneren har han klatret over siste hinder og er kommet vel i havn på en imponerende måte.»

Karl Ove Knausgård: Ulvene fra evighetens skog (Oktober)

«Eit visst spenn i kvaliteten er det også, særleg i samansetjinga av romanen, som rett og slett er klønete.», skriver NRKs Marta Norheim om Knausgårds siste tittel Ulvene fra evighetens skog. Hun mener boka er skranglete i formen, og at Knausgård burde jobbet mer med formen. Likevel skriver hun at romanen går langt utenpå de fleste, fordi den sprenger grensene i begge ender av skalaen: «Knausgård dreg ut automatiserte mikroaktivitetar – som smør i steikepanna – slik at du blir tvinga til å oppleve dei på nytt. Og han koplar idear, fenomen og galskapar slik at du blir tvinga til å tenkje i dei store banane.», skriver Norheim.

Dagbladet er mer lunkne, men kritiker Inger Bentzrud gir boka en firer og skriver følgende om det man kan kalle en slags oppfølger av Morgenstjernen: «Stjernen som lyste så intenst i Karl Ove Knausgårds forrige roman Morgenstjernen, har bleknet betraktelig. Den nye boka, Ulvene fra evighetens skog, er lansert som en oppfølger, muligens del to av en trilogi. Men stjernen, det apokalyptiske varselet, glimrer med sitt fravær før den dukker opp først helt mot slutten av boka.»

BOK365s egen anmelder Maren Dahl Keller ga boka en firer, og skrev følgende: «Karakterene veves ytterligere sammen av hendelser av ulike proporsjoner; en ulykke eller en en stjålet lastebil. En hendelse har konsekvenser for en annen. Det er et fint grep som driver historien(e) videre på en mer eller mindre naturlig måte. Jeg har ingen forventning om at historiene skal avsluttes på ryddig vis, men med de ulike fortellergrepene er det usikkert hvor Knausgård vil. Når vi mot slutten kommer inn på et dystopisk spor er jeg ikke overrasket, men litt matt.»

Mattis Øybø: Den siste overlevende er død (Oktober)

Ikke en flunka ny tittel som sådan, men vi syntes det var verdt å nevne den igjen, i og med at den er nominert til årets Bragepris i kategorien skjønnlitteratur. Gratulerer! Boka kom ut i juni, og NRKs Marta Norheim skrev følgende: «Romanen er på sitt sterkaste når han skildrar kvardagsmenneske som sansar og lever og lyg som best dei kan, både i krig og fred.»

Dagbladet ga boka en femmer på terningen, og mente at Mattis Øybø viste at bittesmå hendelser i fortida kan velte nåtida. Joakim Tjøstheim mente at Mattis Øybøs puslespillmetode gjorde leseren til den som leter etter de tapte brikkene: «For hver side hever han forventningene til hva som skjer videre, men er sparsommelig med hintene.» Aftenpostens Atle Christensen (bak betalingsmur) på sin side mente boka var «godt fortalt og tungvint tenkt», og var ikke like begeistret som de ovennevnte.

Brage-juryens begrunnelse derimot var klokkeklar:  «I dei fem forskjellige delane i boka greier Øybø å lage eit puslespel der dei forskjellige bitane viser korleis livet til bokas sentrale person, Isak Meyer, påverkar livet til mange andre lenge etter han sjølv er død … Ved å skildre små hendingar og samtalar får vi eit bilete av kor stor påverknad eit liv kan ha på andre lenge etter.»

Kjersti Skomsvold og Mari Kanstand Johnsen: Dyrene sover (Aschehoug)

Nok en Brage-nominert tittel, som fikk gode kritikker da den kom ut i juni. Dagbladets Maja Troberg Djuve mente dette var en «gnistrende god natt-bok» og roste boka for å være trygg, men likevel elegant, nytenkende og morsom. NRK anbefalte den også og skrev at boka var «… en fin godnattbok som lar barnet nærme seg sengen i sitt eget tempo.»

Brage-juryen gir følgende begrunnelse for nominasjonen: «Spiller på lag med barnet: Barnets motstand møtes med varme, humor og lek, nysgjerrighet og undring. Det store formatet og de rike tegningene gjør Dyrene sover til en høytlesningsbok som krever sin plass.»

Per Pettersons Mitt Abruzzo – Journal 29.1 – 18.7.2021 (Oktober)

Gjennom halvåret fram til han fyller sekstini, tar forfatteren Per Petterson notater fra livet på Porten. Hver dag står han opp klokka seks og prøver å lese i to timer, sittende på en pinnestol eller stående ved kjøkkenbenken, før han går ned til skrivehytta for å arbeide. I Mitt Abruzzo gjør Petterson som Knausgård og utforsker autofiksjonens grenser. Han har samlet noen opptegnelser fra corona-vinteren 2021 mellom bokpermer, i en utgivelse som er blitt beskrevet som litterær selvbiografi og privat selvterapi.

Først klinte Dagbladets Cathrine Krøger til og gav Petterson en pangstart med full pott, terningkast 6, i Dagbladet: «Det skjer ikke ofte, kanskje et par tre ganger gjennom året, at jeg leser ei bok som er så overveldende god at jeg nærmest sitrer når jeg leser. Sånn er det med Per Pettersons dagbokaktige Mitt Abruzzo. Den har en nervøst intens tilstedeværelse som trollbinder leseren.» Disse grepene falt i smak også hos VG-anmelder Sindre Hovdenakk, som fulgte opp med en femmer på VG-terningen: «Per Petterson bekrefter med denne boken at han er en ekte forfatter og et sant kunstnersinn. Han er både nevrotisk og forfengelig, nærtagende og selvhevdende på en og samme tid. Og han skriver akkurat like så bra som vi vet han kan. På sitt beste gnistrende godt.», skrev Hovdenakk.

«Storartet … For hver gang hans dagbok er i ferd med å bli for smålåten, skjer det noe vesentlig», skrev Aftenpostens Ingunn Økland.

En som ikke gleder seg over hverken over Mitt Abruzzo eller til en eventuell fortsettelse i samme gate, er Bergens Tidendes litteraturanmelder Johannes Grytnes. Han skriver (betalingsmur): «Den prisbelønte forfatteren forteller i sin siste bok at han ikke lenger får til å skrive. Den mer enn 400 sider lange utgivelsen viser at han dessverre har rett i akkurat det.» BT-anmelderen ga boken aller laveste score – 1 av 6.

Abid Raja: Min skyld (Cappelen Damm)

Abid Rajas selvbiografi har utelukkende møtt applaus fra et norsk anmelderkorps. BOK365s anmelder Vebjørn Rogne trillet terningkast fem, og skrev blant annet: «Abid Raja har utvilsomt levert en bok med mål og mening, som er både velskrevet og engasjerende – og med en åpenhet som må ha kostet ham mye.»

Terningkast fem ga også Marius Wulfsberg i sin Dagbladet-anmeldelse av boken. Han kaller boken «en ærlig, sterk og, må jeg innrømme, rørende beretning.» Femmer fikk utgivelsen også fra VGs Sindre Hovdenakk, som skriver: «Det er en vond og rystende, men også spennende og engasjerende, bok Abid Raja har skrevet.»

Jan Øyvind Helgesen i Nettavisen var enda mer begeistret, og ga boken terningkast seks. Han skrev blant annet: «Les «Min skyld» fordi den er nådeløst ærlig og utleverende om en oppvekst som innvandrer i Norge. Og fordi Abids skjebne kan gjøre oss alle, innvandrere som etnisk norske, klokere.»

Superlativene ble også hentet frem i andre anmeldelser. Willy Pedersen i Morgenbladet skrev det var «en biografi som flytter grenser», Terje Eidsvåg, Adresseavisen hevdet biografien var «en nesten eventyrlig fortelling om viktigheten av integrering og gode hjelpere», mens Aftenpostens Ingunn Økland skrev at boken har «et emosjonelt driv som trekker leseren til seg.»

Rune Christiansen: Saken med den tapte tidens innfall (Oktober)

«Skrivekunst på høyt nivå», hevder VGs anmelder Sindre Hovdenakk om Rune Christiansens nyeste roman. Og han er ikke den eneste anmelderen som applauderer.

Leif Ekle i NRK skriver følgende: «Jeg har hatt stor og nesten kuriøs glede av å lese meg fram til slutten av Saken med den tapte tidens innfall, stedet der sløret letter.»

Stein Roll i Adresseavisa triller sekserterning, og skriver: «Vakkert om kjærlighet og mørke. Enestående, sanselig roman om hemmelige familieforhold som omhyggelig bringes opp i dagen. Forfatteren er i en særklasse når det gjelder prosapoetisk språkbeherskelse … I tredve små innbydende kapitler finner far og datter tilbake til samtaler som skal åpne for hemmeligheter som har ligget lenge i mørke.»