Sommerfugleffekten

MED FRITTSTÅENDE OPPFØLGER: Karl Ove Knausgård (foto: Nina Rangøy)

ANMELDT: Karl Ove Knausgård er unektelig seg selv i "Ulvene fra evighetens skog", den frittstående oppfølgeren til "Morgenstjernen". Naturen, den klassiske musikken, de eksistensielle spørsmålene er de sentrale komponentene i fortellingen. Hvordan forholder vi oss til døden? Finnes evig liv? Det er dette karakterene utforsker i en storslagen historie som spennes over femti år og som strekker seg fra Vest-Agder til Moskva.

Vi starter i Norge på 70-tallet med Helge, men går raskt over til Syvert Løyning i 1986. Han er 19 år, nylig dimittert fra militæret. Nå flytter han tilbake til Sørlandet og mamma mens han bestemmer seg for hva han skal gjøre med livet. Skildringene er så levende og tidskoloritten så spot on at jeg leser i sepia og technicolor om hverandre. Syvert vingler mellom å være tenåring og ønsket om å fremstå som verdensvant. Han spiller fotball og drikker med kompiser. Han er også en konservativ type som gjør seg opp tanker om regjeringskrisen og den usynlige radioaktive strålingen fra Tsjernobyl. Og ikke minst, Lisa. Lisa! Lisa: “fin, frekk i kjeften, litt harry klær”, som han desperat prøver å imponere. Samtidig som moren blir syk og besserwisseren av en lillebror stiller store spørsmål om døden, drømmer Syvert om sin døde far. Drøm og virkelighet overlapper, og sporene fører Syvert til Russland.

Fornøyelige beskrivelser


Karl Ove Knausgård :
Ulvene fra evighetens skog
roman
Oktober
778 sider

Knausgård gjør et taktskifte når vi kommer til Russland og bokens fjerde forteller, Alevtina. Språket og kompleksiteten rundt de eksistensielle spørsmålene akselererer. Tekstens økende kompleksitet speiler at karakterene blir eldre. Subtile endringer i slang, teknologi og referanser lar deg vite at årene går. Syverts beskrivelser er fornøyelige: “Han var lang og tynn med et lite, alvorlig hode som nikket til alt som ble sagt”. Hans keitete jakt på Lisa – så åpenbart en tenåring. Alvetinas har derimot et mer modent og alvorlig preg som Syvert mangler. Karakterene som skrives frem er tydelige og de ulike historiene er fascinerende. Særlig er det samspillet mellom karakterene, dialogen, som trekker leseren inn. Her får Knausgårds språkgaver skinne.

For mange ting på en gang?

Alevtina foreleser i biologi på universitetet. Fascinasjonen med skogen og livet i den, gjør leseren til en student på forelesning. Gjerne med det samme resultatet som i auditoriet: noen ganger altoppslukende, andre ganger er det en serie vanskelig ord etter hverandre og tankene begynner å vandre. Det gir meg følelsen av det “alle” sier om å lese Anna Karenina: at en fint kan hoppe over de hundre og femti sidene i midten om Levins arbeid på landet og russisk landbrukspolitikk, og likevel følge historien. Det gir boken et preg av å prøve å gjøre for mange ting på en gang. Selv om denne klossen på nesten 800 sider er overkommelig, er det ikke klart hva de ulike delene tilfører historien. Kanskje det blir åpenbart i neste bok?

Russlands intellektuelle og vitenskapelige arv går som en rød tråd gjennom boken. Boken bærer tydelig preg av at Knausgård er inspirert av Russland, landets forfattere, filosofer, musikere, og tungsinnet mange forbinder med landet. Dostojevskijs Forbrytelse og straff dukker opp flere ganger og utløser tankestrømmer om hva livet er og døden er. Syvert er likevel forfriskende mindre tungsindig enn Dostojevskis Raskolnikov, og er bokens mest underholdende karakter:

(…) bare en tanke stod mellom meg og en sånn ugjerning. Tenk om tanken raknet? Tenk om tanken ikke lenger beskyttet meg? For tanker var jo skjøre greier. Og det var akkurat det som hendte med Rasko, tankene hadde sluttet å beskytte ham. Uten dem vokste den fikse ideen ut av ham og inn i virkeligheten.

Interessant debatt

Alevtinas dras mot vitenskapen, og det håndfaste utfordres av venninnen Vasja, som sverger til filosofien og dens fortolkningsrom. En gjennomgående tematikk i boken er døden. For hva er døden? Kan den stoppes, og kan de døde kan gjenoppstå? Det viser at Russland har lang tradisjon for å motsette seg døden. Da både i form av forskning og aksjonsgrupper som demonstrerer mot døden, ikke minst gjennom et langt essay ført i pennen av Vasja.

Debatten er interessant, og det er interessant å se hvordan realfagene og humaniora her tilnærmer seg døden fra ulike synspunkter. I dette tilfellet er utfordringen å følge argumentene. De lange, detaljerte forklaringene og ikke minst de Knausgårds uvillighet til å forplikte seg til en sjanger, gjør at samfunnskritikken delvis forsvinner. Like fullt inviteres leseren til å tenke på ulike måter å eksistere på:

Viljen til å leve.

Hvor kom den fra?

Innenfra.

Alt som levde, hadde den viljen. Det var kanskje det som var livet, viljen til det.

Karakterene veves ytterligere sammen av hendelser av ulike proporsjoner; en ulykke eller en en stjålet lastebil. En hendelse har konsekvenser for en annen. Det er et fint grep som driver historien(e) videre på en mer eller mindre naturlig måte. Jeg har ingen forventning om at historiene skal avsluttes på ryddig vis, men med de ulike fortellergrepene er det usikkert hvor Knausgård vil. Når vi mot slutten kommer inn på et dystopisk spor er jeg ikke overrasket, men litt matt.

MAREN DAHL KELLER

 

 

28 Delinger