Abid mellom barken og veden

TREFFER MED ANNERLEDES-BIOGRAFI: Abid Q. Raja (Foto: Ilja C. Hendel

ANMELDT: I sannhet en helt annerledes politiker-biografi. Og takk for det.

Mange profilerte størrelser har opp gjennom årene sagt, nærmest kokettert med, at lite skulle til før de hadde havnet et helt annet sted her i livet – underforstått: på skråplanet. I Abid Rajas tilfelle, vil han kunne hevde noe slik med stor troverdighet. Historien om hans liv kunne virkelig endt annerledes.

Min skyld er ingen vanlig politikerbiografi. Lengre unna Kjell Magne Bondeviks namedropping og samvittighetsfulle dagbok-notater (Et liv i spenning, Aschehoug 2006) er det knapt mulig å komme.

Rajas bok er på sett og vis en historie i to akter: Første del består av scener fra oppveksten. En noe større del to tar for seg historien om Abid og Nadia (som Raja er gift med), som både er en annerledes historie om kjærlighet som settes på mange prøver, og som også er omdreiningspunktet for kulturkonflikter og selvransakelser i boken.

Miserabel mosaikk

Det er slett ingen lykkelig barndom som skinner mot deg i bokas første del, men heller en temmelig miserabel mosaikk. En medfødt misdannelse i tarmen – analatresi – preger oppveksten hans. Leserhjertet blør når man leser om lille Abid som sleper madrassen opp på råloftet i Iladalen, for ikke å plage andre med lukten fra sin egen lekkasje. Det er et svært belastende kroppslig handikap å bære med seg for en ung gutt, enda verre uten nødvendig kyndig legehjelp.


Abid Q. Raja:
Min skyld – En historie om frigjøring

Sakprosa
Cappelen Damm
240 sider

Ingrediensene ellers er vold i hjemmet, vold utenfor hjemmet, skam og mobbing. Abid ble aldri valgt i gymtimene, men sto igjen som «uvalgbar». Når først barnevernet kommer på banen, spiller dette seg ut i all sin dysfunksjonalitet. Det blir ikke bedre, det går fra vondt til verre.

Den unge Abid Raja har i det hele tatt fått utdelt en pokerhånd med svært dårlige kort.

Hadde noen den gang fortalt Abid og omgivelsene at det ville stå en blankpolert, sort stadsrådsbil ventende på ham noen år lenger ned i veien, ville det fortont seg som fullstendig absurd.

Statister i eget bryllup

Forfatter og forlag har sikkert hatt noen etiske betraktninger rundt hva som formidles fra Abid Rajas barndomshjem. Selv forsøker han å gi et bakteppe for å forklare farens handlingsmønster, og i sum er kanskje Abid aller strengest mot seg selv i denne boken. Uansett ville det være umulig å få vektskålene i balanse her. Bokprosjektet ville ikke vært gjennomførbart hvis ikke Raja kunne stå fritt til å fortelle sin versjon av sin egen oppvekst.

Abid entrer studentliv og voksenverden. Familiens fangarmer unnslipper han likevel ikke. De har øyne og ører overalt, gjennom det norsk-pakistanske miljøet – i taxier på Majorstua, i Drammen, på Lillestrøm. Ulovlige møter mellom nyforelskede Abid og Nadia må derfor skje med atskillig oppfinnsomhet – med koder og hjelpsomme venner, og etter hvert gjennom burka-innkjøp og større geografiske sprang.

Så tror man kanskje at det meste løser seg når familiene etter flere år gir sin tilslutning til forholdet, eller når man er forlovet, gift eller flytter hjemmefra. Men målsnøret krysses egentlig aldri. Familiens forventninger ligger der hele tiden. Og man blir stadig minnet på at man har opparbeidet seg en takknemlighetsgjeld til dem, som aldri kan nedbetales til null.

Denne kulturelle spagaten blir veldig godt beskrevet i Min skyld – en historie om frigjøring.

Når Abid og Nadia etter fem års kamp til slutt får giftet seg i et pakistansk landsbybryllup, føler de bare tomhet. Da har de vært statister i sitt eget syv dager lange bryllup-maraton, blitt dyttet rundt i en forestilling de selv har hatt null kontroll over. «Vi hadde tusen bryllupsgjester, jeg kjente bare 30».

«Som pakistansk, steinmalt mel»

Abid føler at han er mellom barken og veden i et kontrollerende norsk-pakistansk miljø. Med en svært konservativ far på den ene siden – en far om var livredd for at Abid skulle bli gora, en hvit mann. På den andre siden en mer liberal svigerfamilie og Nadia som en azad aurat – en mer frigjort kvinne.

Boken er på sitt mest interessante når disse problemstillingene, alle svinger og omveier, speiles gjennom den intense kjærlighetshistorien, og forholdet mellom Abid og Nadia. Fra en oppvekstdel som er mer springende i tid og sted, velger man i del to å ligge mer på skjæret – for å bruke skøytespråket. Det er et godt og velfungerende grep i denne boken, hvor Raja har fått journalistisk hjelp av Kristin Marie Hauge. Men han presiserer at alt som er skrevet er hans ord.

I politiske biografier er det vanlig at avsenderen pynter på fortiden. Det gjør ikke Abid Raja, noe som styrker denne boken vesentlig.

«Den romantiske fyren som skrev dagbøker og overøste henne med røde roser, fikset ikke krysspresset», skriver Raja. Han ser at kjæresten han en gang var, bevisst eller ubevisst har forvandlet seg til en kontrollerende ektemann. Omgitt av en kakofoni av stemmer som forteller at Nadia måtte dekke seg til, eller andre stemmer som hvisket «Abid har ikke kontroll på kona si!».

Raja føler seg knust og kvernet under en gigantisk morter og at hans holdninger og verdier blir «malt og malt til de lignet pakistansk steinmalt mel.»

TV-gjennombrudd

Abid Raja blir talsmann for moskeen World Islamic Mission i Åkebergveien. Faren har en sentral rolle der, Abid gjør alt han kan for å blidgjøre ham. Tilbudet om å bli talsmann kommer etter Rajahs «TV-gjennombrudd», hvor han sammen med en studentkamerat er i heftig TV-debatt med Carl I. Hagen. Kanskje noe overraskende for dem som ble kjent med den sårbare, lille, engstelige gutten i boken i yngre år: Raja legger ikke skjul på sin PR-kåte side, at han elsker å bli gjenkjent.

Hjemme var han og Nadia i ferd med å gli fra hverandre:

«Jeg så ikke hvor ensom og alene Nadia følte seg. De seks VHS-kassettene med videoopptak fra bryllupet, så Nadia og jeg aldri på. Ikke starten, ikke midten, ikke slutten.»

Nadia og Abid må ta en alvorsprat og gjøre opp status. Etter hvert starter en prosess med mental plumbo, for å rense rørene for gammelt sinne og oppdemmet slagg. Godt hjulpet av en rutinert psykolog fremkalles mange tunge erkjennelser. Dette i mer muntert parløp med Abid Rajas eget vintersport-tunge «fornorskningsprosjekt».

Gjør inntrykk

Folk får mene hva man vil om Abid Raja som kultur- og likestillingsminister, og det gjør de sannelig. Forventninger og krav i kultur-Norge – berettigede eller ei – vil uansett være langt høyere enn statsrådens hår.

Jeg skal ei trille terning på hans statsrådsperiode. Men Abid Raja har utvilsomt levert en bok med mål og mening, som er både velskrevet og engasjerende – og med en åpenhet som må ha kostet ham mye.

Som nevnt er dette ingen politikerbiografi i tradisjonell forstand. Den er nærmest kjemisk fri for partipolitikk, bortsett fra å registrere hans inntreden i Venstre, og hans inntreden i regjeringen. De som leter etter Trine Skei Grande og eventuelle nappetak med henne, leter forgjeves. Kun to politikernavn er å finne i boken: Sveinung Rotevatn, fordi han og Raja deler bil til Slottsbakken, og Erna Solberg – etter som det er «hennes» regjering.

En av sekvensene som gjør størst inntrykk fra Rajas 240 siders lange livsreise, er kapitlet om sykepleier Grete Bakken som forspill til at Rajas jentetvillinger blir født. Om dette skal vi intet røpe, men lar du deg ikke berøre har du sannelig et hjerte av granitt.

Det er tankevekkende å se hvor galt dette kunne ha gått. Og at Abid Rajas fortelling da hadde vært en av mange historier som ville forblitt ufortalt.

VEBJØRN ROGNE

 

 

297 Delinger