– Dere vet ikke hva krig er

Yeva Skalietska (Foto: Iryna Skalietska)

Yeva Skalietska (12) fra Kharkiv, Ukraina, kan dessverre mye om krig.

Her hjemme er det Gyldendal som utgir dagboken hennes, om hva hun opplevde da hun måtte flykte fra hjemlandet.

Skalietska bodde sammen med bestemoren sin i Kharkiv i det nordøstlige Ukraina. Dagene var, som de ofte er for unge mennesker, preget av skole. Hun liker også å male, og hun kan spille Tsjajkovskij på piano. I fritiden er hun glad i å være sammen med venner, og da hun fylte 12 år, inviterte hun til bowlingfest på kjøpesenteret.

Ti dager senere våknet Yeva tidlig, til lyden av høye smell. Først trodde hun det var biler som krasjet, men snart forstår hun og bestemoren at det er russiske raketter som treffer byen. Russlands invasjon kom som et sjokk.

– Helt til siste øyeblikk var det utenkelig for oss. Vi kunne vi ikke tro det. Vi har slektninger og venner i Russland, og vi har vært på besøk i Sotsji – hvor oldemoren min bodde. Vi kunne aldri forestille oss at det ville bli krig. Vi kunne ikke tro at livet skulle endre seg slik, sier Yeva Skalietska.

Vil dele historien

Snart møter hun krigens harde realiteter. Til nå har bekymringen vært å rekke skolen. Nå er det stadige eksplosjoner, panikkanfall i tilfluktsrommet – og mangel på strøm, vann og internett – som preger hverdagen.

Så legger hun og bestemoren ut på en strevsom flukt vestover, over grensen til Ungarn. Til slutt kommer de seg til Dublin, takket være noen hjelpsomme irer. Hun beskriver alt i boken Dere vet ikke hva krig er. Dagboka til en ung ukrainsk jente.

– Jeg vil dele og fortelle min historien til mennesker over hele verden, om hvordan jeg overlevde krigen – og hva jeg lærte, sier den unge bokdebutanten. Hun besøker Stockholm i forbindelse med bokutgivelsen, og hun er begeistret over den svenske hovedstaden.

– Stockholm er så vakker. Jeg liker øyene og vannet, og det at det er en så moderne by, sier hun.

Lever to liv

Men Stockholm kan ikke måle seg med Europas vakreste by, Kharkiv, mener hun. Yeva Skalietska lengter etter å reise tilbake, men da til en hjemby lik den hun kjente fra tiden før krigens herjinger. Nå er mye ødelagt. Både kulturskatter og bestemors leilighet med sitt store kjøkken, de italienske møblene og de mange potteplantene.

– Vi har ingen steder å gå, sier jenta som nå går på skole i Dublin. Der har hun fått seg flere nye venner. Men savnet etter vennene hjemme er stort, og hun holder fortsatt kontakt med flere av dem. Noen har som henne flyktet ut av landet. Andre er igjen på forskjellige steder i Ukraina, og hun bekymrer seg for disse. Nå er det som om hun lever i limbo – mellom to ulike liv og tilværelser, forklarer Skalietska.

– Alt er bra her, og i Dublin. Det er fredelig, og folk vet ikke hva krig er. Men hjemme lider vennene mine og er fortvilet. Ingen vet hva som vil skje eller hvor det smeller neste gang. Det er helt grusomt, slår hun fast.

«Mange har grått»

Yeva Skalietskas historie har beveget lesere i mange land. Boken er så langt oversatt til 18 språk og er utgitt i 20 land.

– Mange har lest den og grått, sier den unge forfatteren, og legger til:

– Jeg førte ikke dagbok før, men da jeg skrev essays på skolen gikk det bra – jeg vant til og med en skrivekonkurranser. Så jeg visste at jeg kunne skrive – men aldri at det skulle bli en hel bok.

Selv om hun har vært igjennom mye, har hun fortsatt håp for fremtiden, sier hun – og understreker at hun også tror på en høyere makt.

– Jeg spurte bestemor om mirakler kan skje, og hun sa at mirakler eksisterer, fordi vi har møtt fantastiske mennesker og Gud har vist oss veien til et trygt sted. Uten bomber.

 

 

0 Delinger