En del av det litterære landskapet hadde vært betydelig mer øde uten Kjell Askildsens noveller.
Torsdag gikk Kjell Askildsen bort, 92 år gammel, og med det har vi mistet en av våre aller største forfattere. Askildsens forfatterskap ble en slags gullstandard for novellen, og noe et par generasjoner forfattere kunne strekke seg etter. Han var, og vil også etter sin død være, et forbilde for mange i så måte – en Norges Samuel Beckett. Så høyt har han vært holdt, at mange opp gjennom årene sterkt har unnet Askildsen en Nobelpris i litteratur.
Kjell Askildsen hadde aldri noe ønske om å skrive selvbiografi eller å bli biografert i tradisjonell forstand. Derfor var det et lykkelig sammentreff at Alf van der Hagen for noen år siden fikk lov til å fange ham i samtaleboken Kjell Askildsen. Et liv. Askildsen hadde lest Solstad-boken hans, og syntes den hadde blitt riktig så bra. Derfor slapp han van der Hagen innpå seg, ga tilgang til sine notater, og erklærte seg etterpå mer enn fornøyd med resultatet.
Askildsens metode
Det hadde han all mulig grunn til. Den fabelaktige og fascinerende samtaleboken kan anbefales varmt til de som ikke har lest den. Alf van der Hagen unngikk å gå seg vill i de fire hundre tusen ordene råmaterialet opprinnelig besto av. En halv million tegn hadde forsvunnet før målgang, sannsynligvis mer enn den ordkresne og beryktede ordstryker Askildsen har strøket gjennom et helt forfatterliv. Et ufortjent rykte, skal vi tro hovedpersonen selv, da boken ble lansert høsten 2014 – dagen før Askildsen fylte 85 år: «Jeg stryker ikke så mye, men jeg skriver veldig, veldig sakte.»
Askildsens metode handlet mer om å finne de riktige ordene og setningene, som så skulle føde en ny setning. Ofte skjedde det så langsomt at han vokste fra sine egne intensjoner: «Gang på gang har jeg måttet legge til side halvferdige og nesten ferdige noveller fordi jeg har utviklet meg fortere og i utakt med manuskriptet,» uttalte han i et intervju tidlig i forfatterskapet.
«En setning skal føde noe nytt»
Askildsen debuterte med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem i 1953. Han fikk Kritikerprisen to ganger, for novellesamlingene Thomas F’s siste nedtegnelse til almenheten (1983) og Et stort øde landskap (1991). Han ble også tildelt Svenska Akademiens nordiske pris, Aschehougprisen, Doblougprisen og Brages hederspris – for å nevne et høythengende knippe. Bøkene hans er oversatt til over 20 språk, blant dem engelsk, tysk, fransk og italiensk.
Anmeldernes mottakelse av Hundene i Tessaloniki i 1996 gjorde Askildsen så forbannet at han sluttet å skrive (i hvert fall nesten – under arbeidet med samtaleboken fant Alf van der Hagen noveller og novelle-fragmenter skrevet frem til så sent som 2004).
Selv mente Askildsen at Hundene i Tessaloniki var det beste jeg hadde skrevet: «Det var det en fornærmelse å bli kalt minimalist, at man ikke godtok mitt valg, min måte å skrive på. Jeg etterstreber en fortettethet, å ikke si mer enn nødvendig. En setning skal føde noe nytt, ha utvikling i seg,» sa Askildsen under lanseringen av Kjell Askildsen. Et liv
Med årene ble Askildsen nær blind, noe som gjorde skriving enda mindre aktuelt.
Helvetesfrykt
Kjell Askildsen ble født i Mandal i 1929, og vokste opp i et hjem preget av kristendom og pietisme. Askildsen-familiens religionsutøvelse handlet mer om helvete der nede enn av himmelen over dem: «Religiøsitet og redsel. En veldig frykt for helvete, bokstavelig talt for den smerten som er forbundet med at du skal stå med kroppen i en ildmørje i all evighet,» fortalte Askildsen. «Husk at hvis du ikke kommer til himmelen, da skal du havne i helvete og der skal du brenne i all evighet sa min far.» Frykten satt i ham gjennom unge år, og han kunne lett mane frem denne følelsen også senere i livet.
Bruddet med religionen skjedde ifølge ham selv «på et blunk» og føltes som en enorm befrielse.
«Kristen-Mandal» var han likevel ikke kvitt. Da han debuterte med novellesamlingen Heretter følger jeg deg helt hjem i 1953, ble det bølger i hjembyen. Særlig var det de ørsmå, vakre, temmelig uskyldige erotiske skildringene i møtet mellom det unge paret i tittelnovellen som forarget kristenfolket. Boken ble fjernet forbudt på biblioteket og forlangt fjernet fra utstillingsvinduet i bokhandelen i Mandal. Deretter mistet Kjell Askildsen jobben som turistsjef i byen. «Jeg ble kastet ut av byen, i hvert fall indirekte.»
Senere skværet fødebyen opp med sin store sønn, og på dikterens 86-årsdag ble plassen mellom Buen Kulturhus og Mandalselva døpt «Kjell Askildsens plass».
Kontrastfylt forhold
Alf van der Hagen maner i sin bok frem bildet av Askildsens kontrastfylte forhold til faren. På den ene siden: Den gudfryktige og strenge faren, som Kjell var i opposisjon til og som endog brant sønnens debutbok: «Ja, jeg får jo takke deg for boken, Kjell. Men jeg vil jo ikke la være å si deg at jeg måtte brenne den. Så det har jeg gjort.»
På den annen side: Faren som ga sønnen utstrakt tillit i krigsårene, lensmannen som senere ga sønnen sin stilltiende velsignelse til å begå lovbrudd ved å inngå et proforma-ekteskap – et forhold som etter hvert transformerte seg til å bli et virkelig ekteskap. Historien om den unge gutten Kjell, som ble vist tillit og som holdt stand under avhør hos Statspolitiet under krigen, står sterkt i Askildsens erindring: «Jeg ble delegert et ansvar fra mine foreldre på et veldig tidlig tidspunkt. Og de hadde full tillit til meg. Den tilliten var god å få som ung gutt.»
Sky forfatter eller festens midtpunkt?
Askildsen skyhet og tilbaketrukkethet har opp gjennom årene ofte vært tema– så også i van der Hagens bok: «Jeg er en som unnviker dem som er i samme rom» sier han om en tildragelse under Forfatterforeningens hundreårsjubileum i 1993. «Når jeg er i slike sammenhenger, har jeg ikke noe der å gjøre, egentlig,»
Det lå en skyhet og sårhet der, men også humor: «Hva slags forhold har du til naboene dine?» «Veldig godt. Vi ses aldri».
«Jeg skriver fordi jeg er en lukket person», fortalte Kjell Askildsen under boklanseringen i 2014.
Den nevnte skyheten rommer også store kontraster: Kjell Askildsen kunne gå i begravelsen til en forfatter han møtt én gang, men trakk seg unna når broren begraves («Nei, det hadde jo ingen hensikt. Jeg er ateist. Han var ateist. Vi lager ikke skuespill. Og hans etterlatte kjente jeg jo ikke. Nei, sånn er jeg»).
Og for å fylle ytterligere kontrastvæske i begeret: Hans forlegger gjennom noen tiår, Oktobers Geir Berdahl, ga følgende bidrag til å rive ned ryktet om den sky og lukkede Askildsen: «Han er elsket av de unge forfatterne, han er festens midtpunkt og er alltid en og av de siste som går hjem». Det var nærmest som et ekko fra et vitnesbyrd fra en av Askildsens venner, Odd Arne Rønning-Arnesen, som var en av en gruppe som jevnlig møttes på Skagestads konditori i Mandal i ungdomsårene. Han kunne berette at Kjell «var selve midtpunktet i flokken.»
Kompromissløs og varm
Selv husker jeg godt Tove Nilsens beskrivelse av Kjell Askildsen, under lanseringen av samtaleboken med van der Hagen.
«Jeg har jo vært så heldig å få kjenne den myteomspunne og mystiske Kjell Askildsen og er jo ofte blitt spurt Hvordan er han egentlig? Sannheten er at ingen av oss vil eller kan si hvordan Kjell er. Det er det geniale ved boken: Dør etter dør åpnes på det forsiktigste vis, for å vise et liv.»
Hun beskrev sitt og de andre forfatternes forhold til den unge Askildsen – skikkelsen med lange håret og den grå jakka, mannen «som gjorde kvinnene urolige og tiltrukket»:
«Jeg vil si at vi hadde en respekt for Kjell. Ikke en ærefrykt, men en respekt. I den nådeløse strengheten i teksten ligger også Kjells raushet. Jeg har aldri sett denne strengheten i Kjells vesen overfor andre mennesker. Hans vesen er preget av raushet og stor mangel på snobbethet», sa Nilsen.
På sosiale medier har mange forfattere de siste par dagene kommet med sine vitnesbyrd om Askildsens raushet og genuine interesse for forfatterskapet deres.
I gårsdagens Klassekampen beskriver forfattervenn Dag Solstad ham som mild, men bestemt. Hanne Ørstavik husker Askildsen som kompromissløs og varm. «En stor mann i et misunnelsesverdig kort og konsist format. Og en uvurderlig inspirasjonskilde», er Roy Jacobsens attest.
Og selv om Kjell Askildsen er borte, står hans fabelaktige novellesamlinger igjen – i tillegg til fem romaner.
VEBJØRN ROGNE
