Den ømme krigeren

–Bestefars lukt var terpentin, fordi han alltid malte. Han brukte kunsten som terapi for å redde seg fra minnene om krigens grusomheter, forteller Stefan Hertmans.

I år er det hundreårsmarkering for den store krigen. Selv om de gjenværende fra første verdenskrig er få, er Stefan Hertmans kritikerroste roman Krig og terpentin et bevis på at minnene tåler tidens tann og at ikke alle sår har grodd igjen.

Stefan Hertmans (63) er et velkjent forfatternavn i Belgia, med en rekke roman og poesi-utgivelser på repertoaret. Bøkene hans er blitt oversatt til dusinvis av europeiske språk, men nå for første gang til norsk med boken Krig og terpentin.

 

Basert på notatbøker

Boken er basert på notatbøkene med memoarer som Hertmans mottok fra sin bestefar, Urbain Martien – en dekorert krigshelt fra første verdenskrig, men også en kjærlig og god bestefar. Romanen rekonstruerer livet til Urbain, fra den spede begynnelsen i et arbeiderstrøk, til krigens grusomheter og deretter det lange livet som glemt krigshelt.

Hundre år etter at hans bestefar marsjerte ut i krigen, møter vi hans sønnesønn en kald høstmorgen.

 

Memoarene i skuffen

Hertmans hadde bestefarens memoarer liggende i en skuff i over 30 år, før han i det hele tatt åpnet dem. Og når han først gjorde det, sier han at det var som om en bombe gikk av.

–Jeg trodde jeg hadde hørt alle historiene før. Som mange andre vokste jeg opp med fortellingene om krigen, og hørte også om bestefars barndom. Men det som overrasket meg var alle hemmelighetene, historiene jeg ikke visste om. Jeg åpnet boken på en tilfeldig side. Der stod det «Kjære Gabrielle, i dag besøkte jeg graven din» og jeg lukket boken med en gang. Jeg visste jeg trengte tid på å gå gjennom alt.

Følte du at du trengte deg på?

–Ja, det var nok en grunn til at noen ting ble forbigått i stillhet. Da jeg var ung hørte jeg bare de heroiske heltehistoriene fra krigen, men etter å ha lest memoarene har jeg forstått at bestefar var både en helt og en anti-helt.

 

Krig og terpentin omslag

 

Soldat og kunstner

Det var ikke før i 2010, da Hertmans sluttet som lærer, at han bestemte seg for å ta frem notatene igjen. I arbeidet med å tyde bestefarens skrift og sette sammen biter fra et langt liv, ble Hertmans kjent med mannen som hadde vært så mye mer enn bare hans bestefar.

Hva slags mann var bestefaren din for deg?

–Jeg vokste opp med tre generasjoner i ett hus. Bestefar var der hver dag, og han hadde alltid tid til meg. Han satte et godt eksempel for meg, men han hadde en mørk side. Han var en kompleks mann, som på mange måter var et godt eksempel på motsetningene i livet. Jeg lærte så mye av ham, han var en mann som ga meg drømmer.

 

Øm og heroisk

Bokens tittel i seg selv er en hyllest til Stefans bestefar, Urbain Martien. Tittelen Krig og terpentin viser til bestefarens dualistiske personlighet. På den eneste siden den ømme og kunstneriske bestefaren, og på den andre den stolte og heroiske soldaten.

–Bestefars lukt var terpentin, fordi han alltid malte. Etter krigen var det kunsten som reddet ham. Han brukte kunsten som terapi for å redde seg fra minnene om krigens grusomheter. På denne tiden hadde de ikke noe ord for posttraumatisk stresslidelse eller noen annen freudiansk psykologi. For å komme seg videre handlet det om å manne seg opp, og støtte seg til sin katolske tro.

 

selvportrett 1 selvportrett 2

Urbain Martien: Selvportretter. (Fra Krig og terpentin, Pax)

 

–Oui, mon commandant

Setningen Oui, mon commandant går igjen gjennom hele historien. Den spiller på hvordan Urbain alltid gjør det som kreves av ham, melder seg frivillig når ingen andre gjør det, enten det gjelder i krigssituasjoner eller å gifte seg med søsteren til hans avdøde forlovede.

–Han var en mann som vi i dag kanskje ville sett på som svak, men som bare fulgte ordre. Han var ikke svak, men en mann av sin tid. Det er ikke styrke å si nei til autoriteter som vi i 1968-generasjonen kanskje tror, men heller styrke i å gjøre det som må gjøres.

 

Historien om en liten mann

Var det viktig for deg at boken ble utgitt i år, med tanke på at det er 100 års markeringen for første verdenskrig?

–Da jeg startet arbeidet i 2010, hadde jeg en tanke om at det var synd hvis boken ikke stod ferdig til minnemarkeringen. 2014 ble som en slags deadline for meg, for hvis jeg skulle fortelle denne historien måtte den være ferdig til 2014.

Stefan forteller at han brukte flere år på å gå gjennom memoarene, men at han senere også begynte å lese seg opp rundt første verdenskrig.

 

–Skrev den for ham

–Da begynte djevelen å snakke til meg, ler han. Jeg leste alle de store klassikerne om krigen, og tenkte at det ikke var behov for enda en bok. Desto mer jeg leste, desto mer beveget jeg meg vekk fra bestefars bok og følte at alt er blitt sagt om krigen. Men jeg følte meg tvunget til å skrive boken. Jeg måtte gå tilbake til hans historie. Men det var utelukkende for å skrive den for ham, ikke for noen andre.

Står boken for deg som en hyllest til din bestefar eller en fortelling om moderne europeisk historie sett gjennom din bestefars øyne?

–Boken er begge deler. Den forteller historien om en liten mann med store følelser, som passer inn i metaforen til den store krigen. Det er skrevet nok bøker om krigen, men svært lite om utviklingen av sjelene til de mange soldatene. Hvordan de vokste opp og hvordan de så verden råtne opp foran øynene deres. Jeg ville forklare hvorfor disse menneskene alltid fortsatte å risikere livet sitt ved fronten, mens vi kanskje ville vist fingeren til offiserene og sagt de kunne risikere livet sitt selv. Men det gjorde ikke de, de risikerte livet gang på gang og jeg syns boken gir et svar på hvorfor de gjorde det.

 

soldatportrett

Pliktoppfyllende kriger: Urbain Martien

 

Mer rett enn historikerne?

Boken er så mye mer enn en krigsberetning. Hertmans har rett i at han ikke skriver enda en krigshistorie, han geleider oss gjennom historien sett gjennom øynene til en liten gutt, som senere blir soldat og deretter en glemt krigshelt. Han følte uansett at det var viktig å fortsette å lese om første verdenskrig, ettersom hans bestefar skrev ned memoarene sine 50 år etter krigen. Hukommelsen kan svikte de beste etter som tiårene er gått.

Men til slutt er det jo din bestefars memoarer, og ikke militærhistorie. Historikerne må jo godta at ikke alt er hundre prosent riktig?

–Ja, han var jo øyevitne, så han har nok i noen tilfeller mer rett enn historikerne. Så det blir ord mot ord. Jeg rettet de feilene jeg fant, men det er ting jeg ikke får sjekket, og da får vi stole på bestefars hukommelse.

 

Som et freskomaleri

Hertmans forteller at hans arbeid med bestefarens memoarer kan sammenliknes med et slitt freskomaleri. Han måtte legge farger der hvor fargene var slitt, og til tider tegne opp igjen det som en gang hadde vært der. I tro stil til bestefarens kunstneriske lidenskap, er historien vakkert komplementert med en rekke kunstverk og bilder. Dette gjør om mulig historien enda mer levende.

–For meg vekker bilder minner. De gir en annen vinkling på historien enn ordene som står svart på hvitt. Jeg har for eksempel ingen bilder av bestefars elskede Maria Emilia, fordi ingen malerier kunne vise den perfekte kvinnen hun var i min bestefars øyne.  Jeg har også valgt å inkludere tre av bestefars selvportretter, fordi alle forteller ulike historier om hva slags mann han var. Men det bildet hvor bestefar best skinner igjennom er bildet av Mannen med Gullhjelmen, hvor han maler sine egne øyne i stedet for Rembrandts opprinnelige soldat – her har vi krigen og terpentinen i min bestefar.

 

Hertmans m gullhjelm

Urbain Martien: Mannen med gullhjemen.

 

Bestefars mørke sider

Du skriver at han tiet om det som virkelig betydde noe. Gjorde dette arbeidet ditt vanskelig?

–Moralsk gjorde det det, ja. Jeg følte jeg forrådte ham ved å fortelle hans hemmeligheter. Jeg ville så inderlig å være tro mot ham, og fordi jeg ønsket det skrev jeg en dårlig bok. Det var først da min redaktør sa jeg skulle skrive min historie om han og ikke bestefars historie, at jeg frigjorde meg fra tanken om at jeg forrådte ham ved å fortelle hemmelighetene hans. Men det var vanskelig, og noen ganger måtte jeg snu bildet av ham, sier Stefan Hertmans.

 

Venus med speilet

Urbain Martien: Venus med speil.

 

–Ville blitt overrasket

Hertmans skriver om bestefarens sexløse ekteskap med søsteren til kvinnen han egentlig elsket, og om hans tanker omkring selvmord etter hennes død. Hemmeligheter som bestefaren kanskje aldri ønsket at skulle komme for dagen, men som på samme tid formet ham som en mann.

Ville han likt boken, slik den ble til slutt?

–Jeg tror han hadde vært overrasket over at folk er så interessert i hans historie. Han ville kanskje spurt meg hvorfor jeg hadde utelatt ditt og tatt med datt, men da hadde det fort blitt en bok på over 800 sider.

 

Cocktail av kvaliteter

Tror du bestefaren din var en lykkelig mann?

–Dette er et grunnleggende spørsmål i boken. Han var det, på sin måte. Fordi han forble naiv og beholdt barnet i seg. Hadde han tillatt seg å bli kynisk, som så mange andre av soldatene gjorde, hadde livet hans blitt ødelagt. Hans naivitet lå i kunstens verden, og i kjærligheten til moren og faren.

Stefan Hertmans smiler mens han snakker om sin bestefar, og forteller leende at hadde han vært her nå ville han sjarmert meg i senk.

–Jeg beundrer hans cocktail av kvaliteter. Han var en veldig engasjerende mann, som også hadde en mørk side. Jeg tror han levde etter polske proverbet; din karakter er din skjebne. Hvordan man reagerer på katastrofer, ødelagte forhold og lykke er din skjebne. Han var et godt eksempel på at man skaper sin egen skjebne.

 

 

En uventet pageturner

Krig og terpentin har et språk som får deg til å svaie bedagelig frem og tilbake. Historien er som livet selv, ikke delt opp og i brokker, men flytende og sammenbundet?

–Det var vanskelig å få den følelsen til å stemme. Jeg ville følge historien kronologisk, men fikk det ikke til å stemme. Jeg trengte noe mer. Jeg kom frem til det faktum at i livet er ikke tankegangen kronologisk, vi hopper mellom minner og nåtiden. Når jeg fikk til dette i boken, ble fortellingen mer organisk.

Med dette grepet gjorde han boken til en vaskekte pageturner, på linje med andre store verk fra fordums tid. Selv hevder han at dette aldri var hans intensjon, og at han heller lydig fulgte redaktørens råd. Og da det løsnet, skrev han boken på en måned. Men dette kom ikke gratis, men heller etter fire år med hva vi ville kalt forarbeid, men som han kaller psykoanalyse.

 

 Celine, Gabrielle og Urbain etter krigen

Familiesammenkomst etter krigen (Fra Krig og terpentin, Pax)

 

Historien om vår familie

Vil du si at dette like mye er en beretning om deg selv, en slags biografisk vitnesbyrd til hvorfor du er som du er?

–Ja, fru psykolog, her jeg ligger på sofaen foran deg må jeg være enig, ler han. Jeg visste ikke at jeg også skrev om meg selv, det var hvert fall ikke bevisst. Det var først etter boken var ferdig at jeg så hvor åpen og emosjonell jeg hadde vært. Jeg fant ut at det jeg som ung hadde trodd, om at man skaper seg selv, ikke nødvendigvis er sant. Du blir i stor grad formet av gener og tradisjoner. Boken inneholder en eksistensiell historie. Det er hans historie, det er min historie, det er historien om vår familie.

Det virker som om arbeidet med denne boken var som terapi for deg. Var skrivingen frigjørende?

–Helt klart! Normalt pleier jeg å starte på en ny bok, før den siste er utgitt. Jeg har alltid vært besatt av skriving. Nå, det siste halvannet år har jeg ikke skrevet noe, og det er farlig. Tydeligvis fungerte psykoanalysen min litt for bra, og det er derfor forfattere aldri skal foreta noen psykoanalyse, smiler han.

 

Ubesvarte spørsmål

Du skriver i boken at det er så mange ubesvarte spørsmål. Hvis du hadde kunnet stille bestefaren din ett spørsmål nå, etter å ha lest memoarene hans og lært ham å kjenne som en annen enn bare din bestefar, hva ville du spurt ham om?

–Det er vanskeligere å svare på enn du tror, sier han.

Han legger hånden over munnen, og sitter i stillhet lenge før han plutselig ser opp og svarer:

–Vet du hva, jeg tror ikke jeg ville spurt ham om noe, for det er for sent å stille spørsmål. Det ville vært så mye å snakke om at jeg bare ville sagt hallo, og holdt ham i armene mine.

 

 

 

2 Delinger