Den islandske hærføreren

Halldór Gudmundsson skal lede Bok-Norges Frankfurt-satsing i 2019: – Det er et trygt valg. Så har man en utlending å peke på hvis det går galt.

Halldór Gudmundsson har vært vant til å sjøsette Frankfurt-storsatsinger under karrige kår. Men forhåpentligvis går ikke Norge overende før Frankfurtmessen i 2019.

– Vel, vel. Jeg ser at dette heller er et sted for en øl, men avtaleboken er tett nå i starten, sier Halldór Gudmundsson, skuer utover Lorry, slår unnskyldende ut med hendene og bestiller en kaffekopp for å varme vinterkalde hender.

I 2019 er Norge æresgjest-land under verdens største bokmesse i Frankfurt. For å finne lederen for Litteratur-Norges storsatsing, måtte man til Island. Rett før jul ble det klart at oppdraget gikk til Halldór Gudmundsson. Selv om han har et stykke igjen til påtroppende-amerikansk-president-snittalder, er herr Gudmundsson slett ingen ungsau. Han rundet seksti i fjor og har lang fartstid både som forfatter og forlegger – blant annet som forlagssjef for Mál og menning – før han ledet Islands satsing som æresgjest-land i Frankfurt i 2011. Ikke minst det siste sikret han jobben som øverstkommanderende for Norges 2019-satsing.

Gode 1100 år etter at Harald Hårfagre jagde sine motstandere til havs og ut på sagaøya, henter vi en av dem tilbake – for å slutte seg til et par av de islendingene som allerede står bredbent i norsk bokbransje.

– Det er et trygt valg. Så har man en utlending å peke på hvis det går galt, sier Halldór Gudmundsson med et glimt i øyet.

– Send ham tilbake til øya?

– Ja, nettopp! Send ham tilbake til øya.

Halldór Gudmundsson slipper løs en liten latter-geysir.

 

 

 

Den Store Kollapsen

Oppdraget som gjesteland-ansvarlig for Islands 2011-satsing var sannelig ingen lett jobb. Eller rettere sagt: Jobben han tok på seg virket i utgangspunktet grei nok.

– Opprinnelig var planen at vi skulle få til en nordisk løsning, deretter at Finland og Island skulle søke sammen, men vil klarte ikke å enes om dette. Island søkte i 2007 og ble tildelt oppdraget tidlig i 2008. Vi trodde vi hadde all verdens penger. 300 millioner islandske kroner var bevilget. Planen var at vi skulle reise til Frankfurt samme høst med en stor delegasjon for å presentere oss, ha samtaler og studere messen. Slik ble det ikke, sier Gudmundsson.

I mellomtiden hadde islendingene stelt i stand så mye økonomisk trøbbel som 320 000 innbyggere kan makte i løpet av relativt kort tid.

Mellom 1995 og 2006 ble islendingenes inntekter nær doblet. Island gikk fra å være verdens fjortende til verdens tredje rikeste land målt per innbygger, og ble i en årrekke kåret til verdens beste land å bo i. Men som det egalitære folkeferd islendingene har vært, var det få rikfolk å hente penger fra når veksten skulle finansieres. Pengene ble pumpet inn utenfra – lånt inn gjennom landets banker, anført av Kaupthing som doblet størrelsen årlig fra 1995 til 2006. Lånene utenfra tilsvarte til slutt elleve ganger Islands BNP. Med lånefinansierte ekspansjonen fulgte inflasjonen, en islandsk kroneverdi som skjøt til værs, høye renter, og enda større pengeplasseringer utenfra.

Et av Europas minste land satt plutselig med tre av Europas største banker. Som kjent: Intet varer evig. Og for islendingene tok evigheten brått slutt i oktober 2008. Da kollapset storbankene Glitnír, Landsbanki og Kaupthing.

 

 

 

Euro på svartemarkedet

– Vår relativt store planlagte delegasjon til Frankfurt ble til en enmannsdelegasjon. Jeg hadde et svare strev med å samle sammen tilstrekkelig med valuta til reisen. Bankkortene fungerte ikke lenger og jeg måtte ut på det svarte markedet for å skaffe Euro. Deretter reiste jeg til Frankfurt for å overbevise messen om at vi fremdeles var et godt valg som gjesteland. Jeg var knapt overbevist selv.

– Men det gikk?

– Ja. Det gikk. Tyskerne har en iboende respekt for mindre europeiske nasjoner, og vi møtte stor sympati i Frankfurt. Hjemme på Island hadde politikerne bestemt at man ikke ville oppgi prosjektet, selv i den krisen vi befant oss i. De 3 millioner Euro vi i utgangspunktet hadde fått bevilget ble riktignok halvert, men paradoksalt nok ble det en styrke for oss.

– På hvilken måte?

– Nå måtte vi skaffe oss bred oppslutning. Vi begynte med forfatterne, oversetterne og forleggerne. Deretter måtte skaffe oss bred støtte hos befolkningen og mobilisere sponsorer. Vi appellerte til sanne verdier og tradisjon. Vi fikk virkelig godt gjensvar. På sponsorsiden fikk vi med oss et par store og relevante støttespillere – blant dem Icelandair.

– Det blir forhåpentligvis lettere denne gangen. Norge har et helt annet utgangspunkt, sier Halldór Gudmundsson og tar en slurk av kaffekoppen.

Da tenker han ikke bare på at Norge er minst et formidabelt oljefond unna stupet, men at de utdelte kortene er bedre mange fronter:

– Norge har NORLA, de mange dyktige folkene der og deres erfaring. Island hadde ingen slik infrastruktur. Vi hadde en halvtids ansatt til å ta seg av disse tingene. I tillegg er norsk litteratur inne i en veldig god fase. Flere forfattere har betydelig suksess i utlandet.

 

 

 

Hjemmebibliotek gjorde inntrykk

Facebook ble en sentral faktor for å løfte den islandske satsingen den gang da:

– Vi inviterte befolkningen til å poste foto av sine hjemmebibliotek og hadde Frankfurt-tur i premie. Responsen var formidabel. Det hadde en dobbelt positiv effekt: Vi skapte en veldig stor synlighet for denne satsingen hjemme på Island og en aksept hos folket for at skattepengene deres ble brukt til dette. Og i Frankfurt brukte vi disse hjemmebibliotekene som kjernen i vår paviljong. Det gjorde inntrykk. Selv tyskerne har ikke så mange bøker i hjemmene sine.

– Islands besøk fikk et ettermæle som et av de mest vellykkede æresgjest-årene?

– Ja. Jeg tror det hadde både med vårt fokus og timingen vår å gjøre. Kina og Argentina hadde vært gjesteland i årene før oss. Det ble veldig mye turbulens og debatt rundt ytringsfrihet og kompliserte politiske forhold. Island er et land uten global politisk betydning, som fokuserte på bøker og forfattere. Jeg tror det skapte både lettelse og glede: «Nå skal det endelig handle om litteratur igjen».

– Hva er nøkkelen til norsk suksess i 2019?

– Først og fremst: At vi har fokus på litteraturen. Dernest å forstå at dette ikke bare handler om eksport, men om dialog. Det er viktig at vi lytter til hva tyskerne sier og respekterer deres intensjoner. Og ikke minst må vi sikre en bred støtte hjemmefra.

 

FRANKFURT 2011: Viste frem islandske bok-hjem. (Foto: Frankfurter Buchmesse)

 

– Og hvilke fallgruver bør man unngå? De tre største feilene dere gjorde i 2011?

– Vi gjorde ingen kjempestore feil, men noe nyttig lærdom er det nok å hente. Vi brukte litt for mye tid på å hente inn sponsorer som egentlig ikke var interessert. Vi var for lite flinke til å differensiere mellom oppnåelige mål og fullstendig urealistiske forventninger – noen kommer til å bli skuffet, også i den norske satsingen. Og vi skulle gjerne fått til mer med performing arts – teater og konserter. Det er enormt viktig med supplerende kulturelle program for å vise litteraturens plassering i kulturlivet.

 

– Skal skape varig suksess

– Det aller viktigste er at vi tenker ut over 2019. Vi skal skape en varig suksess, ikke bare telle antall solgte rettigheter og listeplasseringer de nærmeste årene. I den islandske satsingen hadde vi ikke tenkt nok på hva vi skulle gjøre etterpå. Det er viktig at vi bygger og vedlikeholder sterke allianser, supplerer med materiale også i de påfølgende årene og gjør samarbeidspartnerne våre i stand til å lykkes.

– Hvor begynner dere i praksis?

– Hovedfokus i år blir å få forleggere fra Tyskland opp hit. Neste år er noe av det viktigste vi gjør å sende journalister begge veier.

– Tyskland og tyskerne blir viktigst?

– Ja, men vi skal ikke glemme den internasjonale dimensjonen. Norsk litteratur har en imponerende posisjon på det engelskspråklige markedet, så vi bør tenke litt annerledes en flere av de senere års gjesteland, sier Halldór Gudmundsson, og legger til: – Og så er det selvsagt viktig å sirkle inn «The story we have to tell» – hvordan gjøre andre land interesserte i Norge?

Halldór Gudmundsson er slett ikke blank på norsk litteratur:

– Som forlegger har jeg hatt gleden av å utgi forfattere som Roy Jacobsen, Jostein Gaarder, Herbjørg Wassmo, Erik Fosnes Hansen og Kjell Askildsen på Island.

– Og hvilke er dine aller største forfatter-favoritter?

– De er nok for lengst døde – Laxness og Hamsun er nok de store for meg.

 

 

 

Islands tilbakekomst

Etter Frankfurt 2011 tok Halldór Gudmundsson turen ut av bokbransjen og ble leder for Harpa, konsertbygget i Reykjavik, som huser Islands symfoniorkester og den islandske operaen. Mange tilreisende nordmenn har beundret den karakteristiske fasaden i stål og glass, tegnet av det danske arkitektkontoret Henning Larsen Architects, i samarbeid med kunstneren Olafur Eliasson.

Men i oppstarten var det mange falske toner fra konsert- og operahuset:

– Du vet, historien om Harpa blir på mange måter en parallell til Islands hovedlandsatsing i Frankfurt. Begge deler ble et symbol på vår tilbakekomst. Byggingen av konserthuset ble stanset på senhøsten 2008 og man risikerte at de påbegynte murene bare skulle bli stående som et monument over finanskrisen. Men det ble avgjort at man skulle fullføre prosjektet og i mars 2009 ble byggingen gjenopptatt, forteller Halldór Gudmundsson.

Lenge var Harpa det eneste offentlige byggeprosjektet på øya. I mai 2011, bare måneder før Islands Frankfurt-uke, ble kulturhuset åpnet. Og etter Frankfurt-satsingen overtok Halldór Gudmundsson sjefsansvaret der. Huset er blitt en formidabel suksess, med to millioner besøkende årlig.

– Men nå er du tilbake i bokbransjen?

– Alle som har jobbet i bokbransjen vet at det er noe helt spesielt med den. Se bare på alle som lever et helt yrkesliv innenfor der. Og se alle de som har søkt seg ut, men så er kommet tilbake. Det blir en livsstil, vet du, sier Halldór Gudmundsson.

 

 

 

 

0 Delinger