Alltid med ord i hodet

Ingrid padler helt til topps i Diktkammeret.

I år er det seks år siden Ingrid Gjelsvik for første gang kom til finalen i Diktkammeret, og siden har det blitt flere nominasjoner. Nå blir hun for første gang kåret til månedens poet – med diktet «trærne står uten å puste» (les det lenger ned).


Desemberpoeten har alltid likt å skrive. Hun skrev en del ulike tekster som barn og ungdom, før hun hadde en lengre pause. Så våknet skriveren i henne igjen:
– Jeg begynte å skrive dikt etter en spesiell opplevelse på et hotellrom i Berlin: Jeg våknet tidlig om morgenen, og før jeg skjønte noe, hadde jeg skriblet ned syv ulike dikt på hotellets notatblokk, uten å ha skrevet dikt tidligere eller tenkt at jeg skulle gjøre det. Det var helt magisk! Det var starten for meg, og etterpå har jeg hatt ord i hodet hele tiden, forteller hun.

 

Diktkammeret fant hun på tampen av 2009:
– Jeg fant kammeret gjennom Dagbladets papiravis, og googlet meg fram. Det var utrolig å se at det fantes så mange andre som syslet med det jeg trodde jeg var nesten alene om!

 

Siden har hun skrevet mye både på Diktkammeret og noen andre nettportaler.

 

– Jeg oversetter også noen av mine tekster til engelsk innimellom, og er med i engelske og amerikanske skrivegrupper via LinkedIn – jeg har noen dikt i to britiske antologier. Det gir en ekstra utfordring å prøve å bevare det uttrykket jeg har funnet over på et annet språk.
– Går det mest i dikt, eller jobber du også med andre tekster eller uttrykk?
– Jeg skriver mest dikt, men også noe kortprosa og små noveller. Jeg liker å komprimere og prøve å skape noe av så få ord som nødvendig. For meg er stemningen det vesentlige. Prøve å snakke til sansene.

 

IngridGjelsvik
Månedens poet: Ingrid Gjelsvik. Foto: Privat

 

Fange det lille som gjør en situasjon

I Ingrids tidligere finaledikt «plog» heter det «vind og fjær / det er livet / som trekker». I et annet finaledikt kalt «dryss» lyder førstelinjene «mens vi står stille / skjer verden».
– Om jeg sier «det lille i det store», er det en inngang til diktene dine? Og hvordan er ditt forhold til naturen – ganske sterkt, antar jeg?

 

– Det er det, jeg ferdes mye i naturen. Og det lille i det store er nok inngangsporten både til naturdiktene og de andre tekstene mine. Jeg vil fange det lille som gjør en situasjon, en stemning. Det er kanskje bare et ord, eller hvordan ordet blir vektlagt i teksten, ladingen. Jeg liker også å lage absurde bilder og tekster med humor – å leke med tekst, prøve å sette meg inn i en stemning, et bilde. Så er det opp til leseren hva de ser.
– Hvor sentral er skrivinga i det daglige – er det noe du satser på?



– Den er en viktig del av meg, og alltid med. Ideer kommer og går, fra alle steder, eller ingen! Noen dikt sitter pang og skrives direkte uten redigering, andre bruker jeg mye tid på. Av og til våkner jeg om morgenen av et dikt i hodet, nesten ferdig. Andre ganger skriver jeg om og kutter cirka 9/10 før jeg synes diktet er der. Tilbakemeldinger er viktige for inspirasjon og energi. I perioder der jeg får lite tilbake, dabber skrivelysten av. Jeg har også hatt perioder med skrivesperre, det er nesten fysisk vondt.
Diktkammeret gir mulighet for å bli sett av andre og få tilbakemeldinger, sier Ingrid.

 

– Jeg lærer også mye av å lese andres tekster og se hvordan andre nærmer seg tekst.

 

Leke fram et alvor

– Hvordan ble månedens dikt til, var det den første frosten som satte det i gang? 

 

– Det er fra en av de første dagene med snø. Ordet «reseptorer» kom først, så spant jeg litt rundt det. Av og til er det sånn at et ord er der og vil med i et eller annet, og diktet blir til rundt ordet. Til slutt er det ikke sikkert at ordet er viktig i det hele tatt, men det var viktig i prosessen.

 

– Diktet kan leses fantasyaktig, dette noe som våkner under grunnen og leter seg fram for å fange den grønne halen. Men det kan også leses som en skildring av naturen, som jo lever der under all snøen og telen. Hva tenker du selv?
– Det kan handle om verden i mikro- og makroperspektiv. Hvem er avhengig av hvem eller hva når det kommer til stykket? Hvem og hva er det som er der under? Vi skal jammen passe oss litt og ha respekt for andres sårbarhet.

 

Diktet handler også om mer enn snø og skog, forteller Ingrid:

 

– Jeg prøver å leke fram et alvor under her, finne en annen måte å formidle enn det ventede, derfor denne grønne halen til slutt, sier hun.

 

 

Vi gratulerer månedens poet – med følgende jurykommentar:

 

Kitlande og smygande

I byrjinga av si bok Leaping Poetry skriv den amerikanske poeten Robert Bly at poetane i gamle dagar flaug frå ei verd til ei anna, ridande på dragar, når dei var inspirerte. Og når dei reid på dragar, drog dei etter seg ein hale av dragerøyk, «dragon smoke». Bly meinar at dette skjer når det skjer eit sprang i poesien. Kanskje er det frå ei verd til ei anna, men vanlegare er det å gjera eit sprang frå det medvitne til det umedvitne og attende. I dette diktet skjer det ein presentasjon av noko anna, noko underleg og magisk i den siste delen. Me ser snurten av ei kraft, ei dyrisk eller animalsk kraft, kanskje, eit krypdyr som ein firfisle kan me tenkje på, men like gjerne noko mytisk og magisk. Kven har ein grøn hale? Trea held pusten. Lyset leiter. Noko ventar og sansar under snøen. Kven? Er det våren? Er det eit alveaktig vesen, ei hulder?

Heile diktet er prega av ein lett og leikande, leitande og lysande energi. Det gjer godt å lesa det, og slutten pirrar vår fantasi på ein kitlande og smygande måte som kan lokke fram både smil og vårkjensler. Det er eit dikt som er gjennomført heilskapleg og som samstundes er vanskeleg å heilt få tak i, å fanga.

For juryen,
Helge Torvund

 

IngridGjelsvik_traerne-puster

 

Og her er desemberdiktet 2015:

trærne står uten å puste

under snøen
våker reseptorer

sanseceller
venter flingrende lett
på at lyset skal leke seg gjennom skogen

finne en åpning
mellom lyse bjørkestammer
danse falle

bøye av mot moselaget
lete opp det myke

fange
den grønne
halen

aqua
Les alle desemberfinalistene!

 

TorvundBild
Diktkammerets juryleder: Helge Torvund

 

Fakta om Diktkammeret

* Diktkammeret har sidan 8. februar 2001 vore eit forum for dikt. Det er ope kvar dag, heile døgnet.
* Diktlærar Helge Torvund kommenterer utvalde dikt, og kvar månad kårar juryen eit utval finaledikt og ein månadens poet. Med atterhald om lengde blir finaledikta prenta i Dagbladet og presentert på BOK365. I juryen sit Helge Torvund, Kristian Rishøi og Maria Børja.

* Fram til 1. april 2015 var Diktkammeret drive av Dagbladet, som fram til 31. august låg på Dagbladet.no. No lever Diktkammeret som ein sjølvstendig nettstad på Diktkammeret.no og på BOK365.

* Meir enn 40 poetar har debutert som forfattar etter å ha starta skrivinga på Diktkammeret. Det har òg vore publisert fleire diktkammerbøker, sist jubileumsutgåva Å våga seg ut i ord på Samlaget i 2011.