Mer fra subkulturen Groruddalens åndsliv.
Nei, det er ikke bare deg. Det har vært mye Groruddalen «i monitor» de siste 5-10 årene.
Ikke bare avisoverskrifter om narkotika, gjenger og drap. Men en haug kulturprodukter i ulike grener, som bringer et mer nyansert syn på stedet til torgs.
Det er TV-serier (NRKs 17 og 18, Skitten snø, Flus) og kinofilmer (De uskyldige, Hør her’a!, basert på Gulraiz Sharifs ungdomsroman, og Alle utlendinger har lukka gardiner, bygd på Maria Navarro Skarangers tilsvarende). Det er tegneserier (Drabant) og dokumentarserien om norsk hiphop (Takin Ova), som nødvendigvis har et visst drabantby/Groruddalen-fokus.
Det er teater-oppsettinger (Linje 5), plateutgivelser (En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt), kombinerte «snakkeshow» og konserter (Blokk til blokk), og flere romaner – alle signert Zeshan Shakar og Martin «Don Martin» Ahzami Raknerud, fra henholdvis Stovner og Romsås, enten hver for seg eller sammen.
Jubileumsskrift til seg selv
Her altså det vi vel får kalle en memoarbok: Kan du høre byen puste ut. Den er stilet som et slags jubileumsskrift til den ene av forfatterne, Don Martin, og en hyllest til hans nå 10 år gamle soloalbum-debut og dets umiddelbare klassiker av en singel: «Nilsen». (Den med «jeg er så Oslo at …», du vet).
Don Martin og Zeshan Shakar:
Kan du høre byen puste ut
Bonnier
244 sider
Hvorfor alt dette nå? Minst fire årsaker, tipper jeg: 1. Barna til førstegenerasjons-innvandrerne som bosatte seg i Groruddalen, er blitt voksne, skrivende mennesker. 2. Tre generasjoner etter at boligmaskin-blokkene i dalen ble reist, er det mulig å se noen røde tråder, og gjøre opp et slags regnskap. 3. Svartmalingen av det multikulturelle Groduddalen er stadig så intens at motstemmer bør og må ta ordet. 4. Vi er igjen på et punkt i historien der ting kan tyde på at ulikhetene i Norges hovedstad, avstanden mellom vest og øst, er i ferd med å bli (enda) større.
La meg agere djevelens advokat i et kort, forbigående øyeblikk. Kan det bli for mye «Groruddalen love»? Kanskje litt. Stoltheten over å representere barndommens dal kan av og til bikke over i en type sentimental heimstaddiktning. Og den klassiske hiphop-en – den som traff Don Martin som en slegge i andre halvdel av 1980-tallet – har, etter 40 år som lyden av Groruddalen, unngåelig fått et nostalgiens slør over seg, den også.
Kan du høre byen puste ut er en generasjonsfortelling (Martin er 45, Shakar 41), fortalt av to menn som nå bor andre steder (Østensjø og Gamle Oslo). Begge kan se seg tilbake og konkludere med at «ja, det gikk jo bra». Groruddalen er utvilsomt et (egentlig flere atskilte) samfunn med distinkte utfordringer og et sikkert ufortjent dårlig rykte. Men i lange strekk slår Martin og Shakars bok en som en nokså universell form for god, gammeldags lokalpatriotisme. Ikke så fryktelig forskjellig fra oppveksts-skildringen til en kvinne fra Fredrikstad. For eksempel.
75 prosent Martin
Om jeg skal ta det på øyemål, er Kan du høre byen puste ut sånn cirka 75 prosent Martins bok. Avsnittene han har signert er lengre, og i flertall. Shakar fungerer som en slags gjesterapper, en «feature»-artist som stikker innom og legger ned noen bars (tekstlinjer) når det trengs, og som dessuten ser det som sin oppgave å være en hypemann for hovedartisten. En som snakker Martin opp.
Stilene deres er ganske forskjellige. Shakar er forfatter, Martin er rapper. Det siste gir seg til syne i for eksempel denne fine passasjen, om ett av eureka-øyeblikkene da «Nilsen» kom til ham:
Det var som om celler fra forskjellige deler av hjernen, ulike avgrensa avdelinger, fant koblingene mellom seg. En rød tråd av oslonatta. Av forskjellige generasjoner og vidt forskjellige virkeligheter. Som forandrer seg, skifter ut mennesker, frakker blir jakker, walkman blir discman, 30-tallet blir 90-tallet, ordene og endingene byttes ut, avstanden blir mindre, politistasjoner får ny adresse, puber går konk og kommunistene blir muslimer. Men likevel forblir det den samme. En tone. Den er lille Oslo. Som ser perspektivene fra asfalten, slentrende i slaps mens eksosrørene suser forbi og blander seg med svevestøv. Som forteller historien innenfra.
Det er musikalsk skrevet, medrivende og romantisk. Shakar er mer ettertenksom og sindig. Tillater seg mer ambivalens og tvil. Begge skriver skikkelig godt.
- annonse -
En hiphopens sosialarbeider
Martin fremstår som en hiphopens sosialarbeider, en popmusikk-aktivist som stadig ønsker å være direkte plugget inn i livene og kulturen til folk som er 30 år yngre enn ham. Kjærligheten hans til musikken er like intens som alltid, og han er svært opptatt av å fortelle historien om norsk hiphop som en positiv – og politisk venstrevridd – solskinnshistorie.
Han er kostelig når skriver om «noe som ikke har skjedd i noe annet land jeg veit om». Nemlig at vi på 1990-tallet i Norge utviklet en type «øvre middelklasse-rap»: «Vorspielmusikk fra kege gutter». Jeg er stygt redd for at det han peker på her, er røttene til den nå allestedsnærværende norske russebuss/after ski-musikken.
Om Kan du høre byen puste ut har en svakhet, er det at både Martin og Shakar synes å vegre seg for å gå dypt inn i utfordringene – unike eller ikke – som Groruddalen står i. De er kommet for å hylle, ikke begrave, og det er saktens helt OK.
Men neste gang håper jeg at de kan se litt mer fremover, og litt mindre bakover. For også når de har de mer analytiske brillene på, er dette god lesning. Dette er Martin om utenfra-blikket på stedet han vokste opp:
Debattene om drabantbyen har fulgt meg resten av livet. Det er en runddans, for hver runde har den som danser blitt bytta ut, men dansen fortsetter.
De analfabete barna blei til en arkitektonisk bekymring, blokkenes brutalisme en forbrytelse mot menneskeverdet, bekymringa glei fra blokkene og ut til gatas brutalitet, nunchako, brekk og ran, dalen der ingen var trygge for pøbler, det blei svingt rundt på dansegulvet, og da ansiktene kom til syne igjen, hadde de fått mer farge, arbeidsfolk fra indre by fylte igjen opp drabantbyene, men denne gangen var det tyrkere, marokkanere, pakistanere, indere, og flere blei det, ektefeller blei henta, og dansen gikk sin gang, analfabetene dukka opp på ny, men nå fra landsbyer i Punjab, og for mange i drabantbyene var for knytta til byer og land som ikke var drabantbyen, segregasjon, integrasjon, dansen skøyt fart, pøblene blei til gjenger, hardbarka forbrytere, som blokkene en gang forbrøyt seg mot det lille mennesket, forbrøyt menneskene i blokkene seg nå mot hverandre, tvangsekteskap, æreskultur, runddansen blei en ustoppelig snurrebass, skjeggete menn, hijabis, Allahu akhbar, de to mest skremmende orda i Norge blei kringkasta gjennom hver eneste parabolantenne i hver eneste blokk i drabantbyen, utenfra kunne man tydelig se trusselen innenfra, ny runde på dansegulvet, ny gjeng, skjeggete, unge menn kledd i Gucci fra topp til tå, noen av dem holdt armer rundt hverandres skuldre som dabke, andre henda opp som bhangra, men det var ikke pekefingre som var retta mot himmelen, det var pistoler.
MORTEN STÅLE NILSEN
- annonse -
