Anbefaler Annie Ernaux

- Bygget jeg sitter i er en gammel hydrogenfabrikk fra 1926, og hele industriparken er på UNESCOs verdensarvliste.

HJEMMEKONTORET: Amalie Kasin Lerstang har flyttet hjem til Notodden. Der får hun mer fritid og lavere tempo.

Amalie Kasin Lerstang (f. 1988) debuterte i 2014 med romanen Europa, som handler om å være ung i et kriserammet Europa. Boka brakte henne Tarjei Vesaas’ debutantpris det året. I 2018 kom diktsamlinga Vårs, ei samling vi ga varm anbefaling og som er nominert til LOs nye litteraturpris av året. I fjor var hun redaktør for antologien En eller to eller hundrevis av søstre – Dikt om kvinner og kvinnekamp (Cappelen Damm).

Lerstang er nestleder i Den norske Forfatterforeningen.

– Hvor er ditt hjemmekontor?

Enn så lenge: Ryddig skrivebord på Notodden.

Rett før coronaen kom fikk jeg meg kontor i de gamle industribyggene til Norsk Hydro i Notodden. Bygget jeg sitter i er en gammel hydrogenfabrikk fra 1926, og hele industriparken er på UNESCOs verdensarvliste. Så jeg fikk jobbet bittelitt i denne verdensarven, sjeleglad for endelig å ha skaffet meg en kontorplass, før det bar rett tilbake til hjemmekontoret. Jeg er jo en av dem som er ganske vant til hjemmekontor, så det har gått greit. Nå har jeg akkurat returnert til det eksterne kontoret, men det er ennå ganske tomt her, så rommet må fylles med bøker og rot!

– Hva jobber du med akkurat nå?

Nå har jeg akkurat oversatt den amerikansk-puertoricanske poeten Raquel Salas Rivera, sammen med Kristine Helliesen for Beijing Trondheim. Ellers skriver jeg jevnt og trutt på en ny bok, mens diverse mindre oppdrag ruller på siden.

– Hva bruker du den innsparte reisetiden til?

Etter at jeg flyttet fra Oslo i fjor har jeg pendlet mye, og det merkes at man ikke lenger er like ofte på farten. Generelt har mer fritid og lavere tempo rettet mer av oppmerksomheten mot aktiviteter rett utenfor døra. Jeg har gått oftere i skogen, reddet et plommetre fra å bli drept av en klatreplante og studert skjærene som bygde reir i furua utenfor. For noen uker siden ble skjæreparet angrepet av seks måker, og vi er ganske sikre på at måkene spiste egga deres. Jeg har blitt veldig investert i de skjærene under koronaen, så det var trist.

– Hvilken bok leser du?

Jeg skal lede en samtale mellom Frida Ånnevik og Bjørn Hatterud under Litteraturhusets Pride-program, så jeg leser Hatteruds Mjøsa rundt med mor. Den diskuterer det ambivalente forholdet man kan ha til plassen man kommer fra, tilhørighet, klasse, å måtte reise bort for å kunne være seg selv, men samtidig føle seg fremmedgjort på det nye stedet. «Har ein djupe røter ein plass, men bur ein annan stad, har ein på eit vis to identiteter», skriver Hatterud. Det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i, også de som ikke har et like sterkt forhold til Mjøsa.

– En varm anbefaling blant bøkene du har lest de siste månedene?

Hendelsen av Annie Ernaux og Jonas Eikas novellesamling Efter solen.

– Hvilken bok skulle du selv ønske at du hadde skrevet?

Orlando av Virginia Woolf.

– Hva savner du aller mest i disse corona-tider?

Mest av alt har jeg savnet helt vanlige ting, som å kunne møte flere venner på en gang, reise inn til Oslo på et møte eller gi mamma en klem. Nå kan vi heldigvis gjøre flere av disse tingene.

– Hvem i bok-Norge vil du sende stafettpinnen videre til?

Min gamle skrivelærer Bård Torgersen!

 

25 Delinger