Tunge gardiner trekkes for på soverommet

HJEMMEKONTORET: Bjørn Esben Almaas flytter rundt på hjemmekontoret, men kommer ikke alltid like lett i gang med romanskrivingen.

Forfatteren Bjørn Esben Almaas (f.1975) debuterte i 2001 med den kritikerroste novellesamlingen Costa del Sol. Han har siden skrevet romanene Katzenjammer (2003) og Sov eller snakk om kjærlighet (2009)

I fjor utkom romanen og barndomsskildringen Den gode vennen som fikk svært god mottagelse. Romanen er nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020.

– Hvor er ditt hjemmekontor?

NOMINERT: Bjørn Esben Almaas. Foto: Lene Sørøy Neverdal

Her jeg nå bor, har vi bodd i seks år og jeg har ennå ikke funnet helt ut av det. Vi har et arbeidsrom, det er et langt og trangt rom hvor et skrivebord akkurat får plass foran vinduet. Vinduet vender ut mot bakgården med tre høye trær. Skulle ønske jeg kunne si at dette var hjemmekontoret mitt, men særlig i denne tida, hvor jeg etter noen «inside tips», i slutten av februar, handla inn alt mulig av hermetikk, knekkebrød, ris, vann, pasta osv. er det fortsatt et slags koronalager. Å arbeide i sofaen på stua har jeg en del gode erfaringer med. Da ligger jeg rett ut og tenker at jeg ikke jobber og da er det liksom ikke så alvorlig, det er mer som om jeg tar notater, og det kan være veldig frigjørende. Etter en stund blir det da å flytte over til spisebordet vårt. Det er et godt og flekkete bord fra Ikea, kjøpt for nesten femten år siden. Problemet, når man, som jeg er, gift med en forfatter, er det ikke er så lett å sitte ved samme bord og arbeide. Da trekker jeg meg heller tilbake til skrivebordet på soverommet. Også det står rett foran et vindu, dette mot en liten gatetarm, hvor naboene på den andre sida av gata kjennes veldig nære. Tanken på å bli sett av fremmede når jeg skriver, og ikke er bevisst på hva jeg gjør, gjør det vanskelig å føle seg fri. På soverommet trekker jeg for noen tunge gardiner, det blir ganske mørkt, men som oftest funker det greit for meg.

– Hva jobber du med akkurat nå?

Nå skriver jeg på en roman.

– Hva bruker du den innsparte reisetiden til?

Dette er et spørsmål med et litt trist svar. Ved siden av å skrive er jeg så heldig å ha en 50% stilling som lærer på skrivelinja ved Danvik Folkehøgskole i Drammen, og fordi jeg har hatt den stillingen i snart ti år, og det er en halv stilling, kjenner jeg til å pendle, og også det å i lengre perioder ha hjemmekontor. Noen dager gir det å ha hjemmekontor mer tid, men alt for ofte hender det at å se seg rundt i leiligheten leder til å finne gode grunner til å utsette skrivinga. Eller jeg ser meg rundt i leiligheten etter gode grunner til ikke å begynne. De verste dagene gjør jeg ikke engang husarbeid. Det er så vidt jeg går til butikken og handler inn til middag. Dette er sikkert ikke så uvanlig, men frykten for at det jeg vil skrive skal bli dårlig, virker antagelig altfor overveldende, og ofte så mye større enn tanken på at jeg kan få til noe, noe som etterhvert kan bli til noe. Og dette er på tross av at jeg har lært meg at det for meg alltid er bedre å skrive, enn ikke. Disse dagene utsetter jeg alt og venter på at jeg skal overbevise meg sjøl om å sette meg ned og arbeide. Sånne dager kan det begynne å skje noe en, eller to timer før jeg må gå for å hente på AKS. Da må jeg jobbe veldig kjapt.

– En varm anbefaling blant bøkene du har lest de siste månedene?

Malin C.M. Rønnings debutroman Skabelon (Oktober, 2020). Denne romanen virker som en kløende ullgenser rett mot huden på meg, og tross all svette og kløe, vil jeg beholde den på.

– Lydbøker sies å være framtida, hva er ditt forhold til dem?

I vinter, i to lengre perioder, var jeg syk, og da jeg endelig blei frisk, brakk jeg to ribbein. Jeg lå ganske lenge i senga. Hele den perioden hørte jeg på lydbøker. Det var alt mulig. Kriminalromaner, noe nytt og norsk, biografier og klassikere. Jeg tenker at mennesket alltid vil være mer sammensatt enn noen tekst kan vise, og kanskje kom det av min tilstand, at jeg spiste en del smertestillende og falt ut og inn av søvn da jeg lytta, men jo mer forfatterne forsøkte å nærme seg det menneskelige, jo vanskeligere blei det for meg å følge med. Men jeg er jo også en som liker å lese sakte, gå tilbake, lese om igjen, og helst vil ha en blyant i hånda, og en bak øret.

– Godt skrevet: En setning eller avsnitt i en bok, eller diktstrofe, som du setter spesielt stor pris på?

Da må det bli noe fra Samantha Schweblin, Feberdrøm (Cappelen Damm, 2017):

«Jeg spør meg om det samme som skjedde med Carla, kunne skjedd meg. Jeg ser alltid for meg at det verste kan skje. I dette øyeblikket sitter jeg og beregner hvor lang tid det ville ta meg å løpe ut av bilen og rekke bort til Nina dersom hun plutselig begynte å løpe mot svømmebassenget og kastet seg uti. Jeg kaller det «bergingsavstand», det er det jeg kaller den vekslende avstanden som skiller meg fra datteren min og jeg tilbringer halve dagen med å beregne den, selv om jeg bestandig tar større risiko enn jeg burde.»

– Hva savner du aller mest i disse corona-tider?

Nå veit vi alle at vi bor i samme hus og om vi ikke beveger oss og handler som om vi er et kollektiv, så tar hele huset fyr. Her i Norge, og i flere andre land, synes jeg det er så mange som har løst denne krisa på en beundringsverdig måte, helsepersonell, politikere, lærere osv. Savn handler om det som ikke er her, som var her, altså fortida. Er det mulig å ha et framtidssavn? Vi er fortsatt i en krise og det ville vært naivt å ikke tro at noe som dette vil skje igjen. Iallfall i ungene mine sin levetid. Jeg savner vel de skarpe tenkerne som sier at det skal ikke bli som før, at dette er en mulighet til å lage en reel forandring og omfordeling. Jeg er redd for at de mest aktive allerede er og vil fortsette å være de som ser sitt snitt til å tjene økonomisk på situasjonen.

– Hvem i bok-Norge vil du sende stafettpinnen videre til?

Først tenkte jeg på Maria Navarro Skarranger, så oppdaget jeg at hun allerede hadde vært med i spalten, og jeg tenkte på kona mi, Inger Bråtveit, men å gi pinnen internt videre er jo litt tåpelig. Den samme leiligheten, de samme bildene, stedene. Tidlig i august kommer en debutant som jeg har hatt gleden av å kjenne siden høsten 2015, da hun gikk på Forfatterstudiet i Bø. Sarah Smith Ogunbona, må få denne pinnen. Jeg gleder meg vilt til debuten hennes.

 

-- annonse --