ANMELDT: Du trenger ikke være psykiater for å ha utbytte av den elleville historien om den fargerike, karismatiske og tragiske psykoanalytikeren Wilhelm Reich. Men det kan nok hjelpe deg gjennom de 572 sidene.
Reich kom fra Bukovina i det daværende habsburgske imperium Østerrike—Ungarn, det som i dag er Ukraina. Historien starter ved fronten i første verdenskrig der Reich blir innrullet som soldat og klatrer fort i gradene til løytnant for den tapende part i krigen. Som 23-åring starter han legestudiet i Wien og blir raskt elev av Sigmund Freud. Begge var jøder og kom godt overens, før forholdet etter hvert surnet, som så mange andre forhold Reich skulle få til sine beste venner gjennom et dramatisk liv.
Håvard Friis Nilsen:Du må ikke sove – Wilhelm Reich og psykoanalysen i Norge
Aschehoug
572 sider
Reich ble tidlig interessert i norsk kulturliv, og skrev som ung student en avhandling om det ødipale i Ibsens Peer Gynt, som han vakte stor oppsikt med under en rekke foredrag. Det samme gjorde en annen publikasjon, fra 1926, Orgasmens funksjon. «Dr. Reich er en av de dyktigste, ivrigste og mest ærgjerrige analytikere i Wien», skrev Freud om ham i 1927 – før vennskapet tok slutt. Da justispalasset i Wien samme år ble stormet, valgte Reich i all hemmelighet å melde seg inn i Østerrikes kommunistiske parti. Etter hvert skulle han mer og mer se på psykoanalysen som et middel på veien til et mer rettferdig samfunn, noe Freud hadde liten forståelse for. Freuds bok Ubehaget i kulturen var en direkte reaksjon på Reichs sammenblanding av kommunisme og psykoanalyse. Freud mente at den marxistiske bevegelsen var mer religion enn vitenskap.
Nilsen skriver at Reichs forlegger på denne tiden, Arnold Deutsch, var en sentral skikkelse i Sovjetunionens etterretningsvesen, og det er heller ikke usannsynlig at Reich selv sto på tjenestens lønningsliste etter et besøk i Sovjetunionen i 1929.
Noen år før, i 1926, var forfatteren Sigurd Hoel og konen Nic sammen i Paris, samtidig med Hemingway, Cole Porter, Picasso og Dali. Hoel var da redaktør for den legendariske Den gule serie på Gyldendal og var den første som fikk oversatt Og solen går sin gang til et annet språk, og det samme med Franz Kafka. Nilsen skriver at Hoel i ettertid mente at i årene 1924-27 hadde Freud avløst Marx som intellektuell ledestjerne for deres generasjon, og psykoanalysen ble det viktigste diskusjonstema i intellektuelle kretser også i Oslo. Hoels egen Syndere i sommersol og Sandemoses En flyktning krysser sitt spor, var begge bøker som var direkte inspirert av Freuds teorier og de første psykoanalytiske romaner om barndom og ungdom i Norge. Spesielt Hoel skulle etter hvert bli en viktig støttespiller for Reich.
Samtidig som frontene mellom nazister og kommunister ble hardere i Europa, skriver Reich boken Fascismens massepsykologi, i 1933, der han prøvde å vise sammenhengen i den folkepsykologiske bakgrunnen for nazistenes seier i Tyskland. Resultatet ble eksklusjon fra Den internasjonale psykoanalytiske forening og kommunistpartiet. Nå måtte han se seg om etter et annet sted å jobbe, og valget falt på Norge. Her kom han i 1934, med god hjelp av Sigurd Hoel og psykiateren Harald Schjelderup. Samme år meldte han seg inn i NKP. Det skulle bli fem turbulente år.
Det var først og fremst den kulturradikale eliten i Norge som underkastet seg Reich’ noe spesielle terapi. Han mente å kunne fjerne alle blokkeringer som hindret fri strøm av energi gjennom kroppen og som var et hinder for sunn, seksuell utfolding. Men terapien tok tid, og kostet flesk. Til å finansiere virksomheten sin fikk han flere investorer, blant annet kunstsamleren, aksjespekulanten og mesenen Rolf Stenersen. Stenersen donerte betydelige summer til Reich’ institutt. Stenersen-villaen som senere er blitt statsministerbolig i Norge, ble bygget for Reich. Men da de to ble uvenner, valgte Stenersen å bo der selv. Da hadde Stenersen selv gått i terapi en time hver dag i et halvt år. «Jeg har dannet meg det inntrykk at du er mer kunstner og fantast enn en nøyaktig vitenskapsmann og balansert person. Jeg tror ingenting vil gavne deg mer enn at du selv underkaster deg analyse og konfronterer de trekk ved din personlighet som gjør alle andre til idioter eller 100 prosent beundrere av deg personlig», var Stenersens siste hilsen til Reich.
Sigurd Hoel skal ha gått hver dag til analyse i fem år hos Reich. Arnulf Øverland var også en av analysandene, og sa selv at diktet Du må ikke sove, kom etter denne terapien. Begge disse forble trofaste støttespillere.
Men etter tre år i Norge startet den etablerte, norske psykiatristanden et korstog mot Reich’ terapi, som skulle ende i et karakterdrap på Reich. Det gjorde det ikke noe bedre at han samtidig hadde hatt hemmelige møter med Lev Trotskij, som hadde fått asyl i Norge på flukt fra Stalins agenter. Det endte med at han fikk et såkalt Nansen-pass og dro til USA, der han fortsatte virksomheten sin etter fem år i Norge.
«Er jeg den eneste som føler en viss lettelse nå?», var Sigurd Hoels lakoniske kommentar da han, Elsa Lindeberg og Arnulf Øverland hadde fulgt ham til Vippetangen og D/S Stavangerfjord for å ta farvel. Da hadde debatten om Reich’ metoder rast i norske aviser gjennom to år, med over 200 artikler for og mot Reich’ terapi.
I USA bygget Reich opp et nytt institutt og egen virksomhet på den 600 mål store eiendommen i Maine. Det var også her han utviklet det såkalte orgonskapet, som skulle hjelpe pasienter til fri flyt av energi og gi dem orgasmer som de aldri før hadde opplevd. Det gikk lenge bra, men i 1954 ble han dømt for kvakksalveri, og alle orgonskapene hans og to tonn fagbøker ble brent. Da han etterpå greide å smugle et orgonskap til en annen delstat, ble han dømt på ny, til to års fengsel. Han døde i fengsel av hjertesvikt i 1957.
Håvard Friis Nilsens bok er monumental, og et ambisiøst forsøk på å favne både en europeisk og norsk kulturhistorie og et stort kapittel i psykoanalysens historie. Den kulturhistoriske delen er fargerik og godt fortalt. Profesjonskampen mellom de ulike fløyene i psykiatrien, med uendelig mange brev og dokumenter fram og tilbake kan bli i overkant for en vanlig leser. Boken tipper over til å bli en bok for spesielt interesserte, men har du utholdenhet, er den verdt det.
Nilsen skal likevel ha honnør for å balansere kritikerne og våpendragerne til Reich. Men etter mitt skjønn, har han blitt blendet av det overveldende kildematerialet han har fått tilgang til. Mye av det kunne med fordel vært skåret ned. Det blir for trøttende å få sitert side opp og side ned i det som jeg oppfatter skal være en biografi.
Et uimotståelig sitat er jeg nødt til å ta med, og som illustrerer godt kulturklimaet i denne perioden. Det er fra en konflikt mellom psykoanalytikeren Odd Havrevold og Aksel Sandemose. Sistnevnte hadde underlagt seg analyse hos Havrevold, men det endte i katastrofe. Begge avla hver sin rapport til helsedirektør Karl Evang. Etter å ha lest begge rapportene, ristet Evang på hodet og sa: «Jaja. Sånn går det når en liten psykopat vil analysere en stor».
JAN NYBERG
