ANMELDT: Om livet og hvordan vi lever med de demonene vi ikke klarer å kvitte oss med.
Bergsveinn Birgissons Kolbeinsøy er blitt en vakker, liten roman om å leve med depresjon og angst. Vi møter en mann som besøker sin deprimerte venn på psykiatrisk avdeling, men som etter hvert får besøksforbud. Derfor setter han seg fore å redde sin innlagte venn fra avdelingen og den hardhendte, onde sykepleieren som passer på ham. Resultatet er en inderlig, til tider morsom og dyp bok om livet.
Dramatisk ferd
Bergsveinn Birgisson:
Kolbeinsøy
Vigmostad & Bjørke
202 sider
De flykter, og våre to helter (eller er de egentlig antihelter?) legger ut på en vill ferd som tar dem over hele Island mot Kolbeinsøy, Islands nordligste øy, med en lokal variant av Nurse Ratched i hælene. Og hvorfor Kolbeinsøy? Jo fordi svaret på alle deres problemer tilsynelatende finnes på denne øya. Men ferden er både utfordrende og dramatisk.
Det lille persongalleriet i Kolbeinsøy er i en klasse for seg. Fra den onde sykepleieren som lirer av seg Jantelov-lignende utsagn (du skal ikke tro du er noe) ved enhver anledning, til den deprimerte vennen, som stadig kommer med nedslående, men reflekterte observasjoner av liv og samfunn. Den ikke-navngitte hovedpersonen sliter med å leve i nuet, og med å finne sin plass i livet. Og hva vil det egentlig si å være normal?
Dybde og liv
Birgissons roman krever en god del av leseren. Det er lite dialog, desto mer monolog. Det fungerer i hovedsak bra, men kan noen få ganger bli litt langtekkelig. Det er oftest den deprimerte vennen (som kun omtales som nettopp dette) som står for monologene, men det meste brytes godt opp av de absurde situasjonene de to befinner seg i.
Forfatter Birgissons doktorgrad i gammel poesi og fortellerkunst kommer godt til syne i Kolbeinsøy. Romanen er spekket med kvad, guder og historie. Det gir den dybde og også liv til omgivelsene og ikke minst naturen på Island, som er en viktig del av boken.
Kolbeinsøy er en varm og overraskende positiv roman om livet og hvordan vi lever med de demonene vi ikke klarer å kvitte oss med.
KRISTIN HARTVEDT
