LØRDAG med Anders Neraal: I uka som gikk presenterte Gyldendal svært gode regnskapstall. Gyldendalkonsernet har aldri solgt flere bøker enn i 2020. Denne måneden er det nøyaktig 100 år siden storebror til Nordahl Grieg, Harald, ble ansatt i danske Gyldendals Kristiania-avdeling.
Det var starten på den største finansthrilleren i norsk bokbransjes historie, som kulminerte i det berømte «hjemkjøpet» i 1925.
Den norske Bokhandlerforeningen ble stiftet i 1851. Allerede på denne tid var det vanlig med vertikal integrasjon, altså forlagsvirksomhet i kombinasjon med utsalg av bøker.
Rundt 1860 hadde danske Gyldendal skaffet seg en solid posisjon i Norge. De kulturelle båndene til København var fortsatt gjensidig sterke, tross tvangsunionen med Sverige, og den ledende pådriveren for den nye realistiske bølgen innen dikterkunsten var københavneren Georg Brandes. Han hadde igjen nær kontakt med den legendariske Gyldendal-forleggeren Fredrik Vilhelm Hegel (1817–87).
Rettigheter eksportert til København
Over en relativ kort tidsperiode sikret Gyldendal seg norske forfatternavn som Bjørnstjerne Bjørnson («I et norsk forlag ville jeg måttet ha sultet»), Henrik Ibsen, Jonas Lie, Alexander Kielland, Asbjørnsen og Moe, Knut Hamsun, Arne Garborg og Amalie Skram. Primus motor for forfattereksporten var Bjørnson selv.
I 1888 kjøpte William Nygaard (d.e. 1865–1952) – oldefar til dagens Aschehoug-forlegger, Mads Nygaard – H. Aschehoug & Co bokhandel i Oslo (inntil nylig Tanum på Karl Johan). Denne utvidet han med stadig økende forlagsvirksomhet. I 1895 fikk han skilt ut forlagene som en egen gruppeforening i Den Norske Forleggerforening, under paraplyen til fellesforeningen Den norske Bokhandlerforening, med seg selv som første og mangeårige formann, kun med korte avbrudd, i tre decennier fram til 1929.
«Norske bøker på norsk forlag!»
William Nygaard skapte det populære slagordet «norske bøker på norsk forlag» (merk den manglende pluralis) og fikk med dette god vind i seilene. Danskene så med bekymring på den patriotiske utviklingen, og ville gjerne forankre sin norske tilstedeværelse. I 1904 opprettet Gyldendal derfor en egen avdeling i Norge. I 1905 ble det ført reelle forhandlinger både i København og i Oslo med det formål å slå sammen Gyldendals norske forfatterportefølje med Aschehoug til et nytt norsk storforlag. Meningen var at Nygaard og danskene skulle eie hver sin halvpart. Forhandlingene var i prinsippet sluttført da Nygaard plutselig hoppet av. Årsaken var antagelig at Nygaard var redd han ville bli overkjørt av danskene og at resultatet ville bli det motsatte av hva han ønsket, at danskene med dette skulle styrke sin interessesfære i Norge.
Sonderingene fortsatte likevel fram til 1910. Sommeren dette år holder Bokhandlerforeningen årsmøte i Bergen. Her blir det enstemmig vedtatt å henstille til Gyldendal «at samle hele sin virksomhet i Norge under firmaets eget navn, og ikke delvis optræde under norsk maske, (Gyldendal hadde nettopp kjøpt det mindre norske forlaget Cammermeyers antagelig nærmest som forsøk på et norsk skalkeskjul, red. anm) – idet – efter forsamlingens mening – det hittilværende venskabelige samarbeidet mellom norsk og dansk boghandel ellers vil forspildes – til skade for begge parter.»
Da Gyldendal ikke reagerte på resolusjonen blir det fra flere hold foreslått at bokhandlerne skal boikotte de publikasjoner som med offentlig støtte måtte utkomme på «dansk» forlag. Forfattere som fortsetter å utgi på det danske forlaget blir også forsøkt mistenkeliggjort.
Er norske forleggere idioter?
Stor ståhei blir det igjen samme høst da det blir kjent at Ivar Aasen og Per Sivles samlede skrifter skal utgis på Gyldendal. William Nygaard bruker tilfellet til å gå hardt ut mot alle som hadde bidratt til dette. Utspillet slår imidlertid i noen grad tilbake på Nygaard. Kort etter publiserer Gyldendal en liste over en rekke norske forfattere som har kommet til Gyldendal etter først å ha søkt seg inn hos et norsk forlag. Med dette blir William Nygaard og andre norske forleggere selv skyteskiver.
Dikteren Olaf Bull kan eksempelvis fortelle at han har henvendt seg til Aschehoug før han gikk til Gyldendal, men Nygaard kunne på grunnlag av 25 av de 40 dikt han siden utga, ikke «danne sig nogen sikker dom om mitt talent».
Johan Bojer byr på lignende historie og Per Sivles enke kan fortelle at hun har forhandlet med Aschehoug i tre år, før hun gikk til Gyldendal.
William Nygaard forsvarer seg imidlertid med nebb og klør, og mot at det i allmuen skal feste seg et inntrykk av at norske forleggere er «rene idioter». Tvert om, mener Nygaard, er forlagsstriden en samlet bokbransjes reaksjon på en pågående invasjon utenfra. I dette får han støtte og anerkjennelse fra Bokhandlerforeningen.
Minst to forlag for å hindre monopol
Avisa Tidens Tegn advarer nå om at det er lite ønskelig å bli sittende med kun ett stort forlag, som nærmest ville få monopol på norsk åndsliv. Det burde minst være to forlag som konkurrerer. Tidens Tegn uttrykker likevel klart ønske om at begge burde være norskeide.
Etter dette kommer den første verdenskrigen og forlagsstriden blekner, selv om trefningene mellom bok-Norge og København fortsetter.
Forsøkene på å mildne nordmennene fortsetter fra København. Alt i 1907 hadde Gyldendal utnevnt en egen direktør for sin norske avdeling i Oslo, Christian Kønig, men Kønig var dansk. Dermed ble det viktig å finne en profilert norsk stemme ved hans side. Forfatteren Alf Larsen virker som slik, men da Larsen i 1919 vil trekke seg tilbake til Tjøme, må Kønig finne en erstatter – selv ville han også gjerne hjem til Danmark etter mange år i Norge. Etter drøftinger mellom Kønig og Larsen faller valget noe overraskende, på den unge og relativt ubeskrevne Harald Grieg (1894–1972), journalist i Tidens Tegn. På samme tid blir også vår egen professor Francis Bull valgt inn i Gyldendals styre i København.
Harald Grieg er på denne tid kun 25 år, han biter ikke straks på kroken da tilbudet fra Gyldendal kommer, noe som kanskje forsterker Kønigs ønske om å hente ham inn: – De forstår, sier Kønig, her er store muligheter for en rask, ung mann.
Bergen som ledestjerne
Til København skriver Kønig:
«Om Grieg er manden vet jeg ikke. De grunde der har fått meg til at forsøke med ham er følgende. Han er Bergenser, og disse hører blant de dyktigste nordmæn. På næsten alle åndslivets og det praktiske livs felter har Bergenserne altid gået forud blant de øvrige nordmæn.»
Kønig nevner også slektskapet til John Griegs forlag i Bergen, at Grieg har sin universitetsgrad, men også at han selv om han neppe er noen litterær kritisk begavelse, er han en ung mann i besittelse av en god porsjon «common sense».
Grieg reiser til København for å la seg intervjue av forlagsdirektør Frederik Hegel, barnebarn av den ovennevnte forlagskjempen med samme navn. Frederik Hegel d.y. er selv ikke mer enn førti år gammel, men skal likevel ha blitt noe forferdet over hvor ung Grieg er. De to blir likevel enige om en prøvetid. I mars 1921 blir Grieg ansatt som direktør for Gyldendals norske avdeling.
Ubehagelig å være dansk i Norge
Harald Grieg merker raskt at «danskheten» er en større klamp rundt foten enn hva han hadde forventet. Stridslystheten mot danskene er dypere på det sentrale Østlandet enn hva han har vokst opp med og erfart i Bergen.
En hemsko er det også at forlaget ikke får bli medlem av Bokhandlerforeningen. Allerede i februar 1922 får Grieg med dette stiftet et eget norsk datterselskap: A/S Gyldendalske Bokhandel (med k). Aksjekapitalen settes til 1,2 million kroner, en den gang betydelig sum tilsvarende 30 millioner i dag.
Styret i det norske datterselskapet skal bestå av fem nordmenn og to dansker. Styreformann blir professor Francis Bull. Allerede fra stiftelsen er nok tanken at aksjekapitalen skal kunne havne på norske hender, men det er noe av et fjernt fremtidsmål. Etter at det norske aksjeselskapet nå var stiftet, er styret i selskapet sikre på at forlaget vil kunne bli medlem Bokhandlerforeningen, samt underavdelingen Forleggerforeningen, men slik går det ikke. Pressen har i det store vært positive til at Gyldendal nå er frikoblet som en egen norsk enhet og med klart norsk styreflertall. Norsk Bokhandlertidende (forløperen til Bok & Samfunn) ignorerte imidlertid den store nyheten fullstendig – ikke et saktens ord blir skrevet. Dette, skriver Harald Grieg i sine erindringer, var høyst påfallende ettersom bladet ellers hadde for vane å kommentere «alt hva Gyldendal gjorde eller ikke gjorde».
Isbjørner og en rå kamel
Kort tid etter stiftelsen av det norske datterselskapet kommer imidlertid formannen i Forleggerforeningen, J.W. Cappelen-forlegger Torger Baardseth, med et langt leserinnlegg i Aftenposten. I innlegget går Baardseth kraftig til angrep på danske Gyldendal og hevder at danskene gjennom hundre år har vært lite annet enn et hinder for utviklingen av den norske forlagsbransjen. Etter «fire- hundreårsnatten» er nå forlagsdriften den siste skansen danskene har beholdt av «provinsen Norge»:
«For alle nordmenn, som tenker nasjonalt, er norske bøker på et dansk forlag en ydmykende foreteelse, en påminnelse om det mørkeste tidsavsnitt i vår historie.»
Baardseth går videre med sterk kritikk av nordmenn som har valgt å gå inn i det norske «bløffstyret» og som han dessuten anser mangle faglig kompetanse. Konklusjonen blir at disse lar seg bruke i et skittent spill hvor hensikten kun har vært å skape en falsk illusjon av norsk uavhengighet:
«Det er beklagelig at denne spekulasjon i norsk nøysomhet og naivitet bliver blåst opp til en nasjonal begivenhet. Det må formodentlig forklares som et tilbakeslag fra gammel dansk oppfatning av norsk provinsialisme og isbjørner i bygatene, når det danske forlaget tror, at vi her i landet skal sluke kamelen rå.»
Full konflikt med bokhandlerne
Norsk Bokhandlertidende fortsetter etter dette å overse Gyldendal i sine utgaver, og forlaget får intet svar på søknaden om medlemskap i Bokhandlerforeningen. Etter purring fra Gyldendal svarer imidlertid Bokhandlerforeningen til slutt at visst er Gyldendals datterselskap et norsk aksjeselskap, men ettersom aksjekapitalen er på danske hender anser foreningen ikke at Gyldendal er som et norsk forlag å regne. I foreningens vedtekter heter det at kun norske bokhandlere og forlag får bli medlem og med dette avslås søknaden. Gyldendal blir imidlertid tilbudt adgang til foreningens møter, men da uten stemmerett.
Gyldendal svarer ved å intensivere satsingen på egen distribusjon og salgskanaler utenfor Bokhandlerforeningen, sistnevnte retalierer med å fjerne bøker fra Gyldendal i utstillingsvinduer og i kampanjer: – Spør man efter en «god bok», så kan man være tålelig trygg på at bokhandler eller bokhandlermedarbeider ikke vil komme frem med en bok av en Gyldendal-forfatter.
I realiteten innebærer dette at Bokhandlerforeningen tidlig i 1924 innleder en boikott av Gyldendals utgivelser.
«En ulykke for norsk litteratur»
Harald Grieg, ennå ikke fylt 30 år, er nå under hardt press. Mange bokhandlere har videre personlige antipatier mot «den unge spirrevippen fra Bergen». Grieg vurderes nesten som en upatriotisk overløper i dansk tjeneste. Gyldendal forsøker atter å snu stemningen med avisannonser hvor forlaget lister og fører bevis for alle viktige norske forfatterne forlaget har brakt til torgs, men uten at forlaget med dette oppnår større sympati. Forfatterforeningens formann Arnulf Øverland uttaler seg tvetydig, men er likevel klar i sin støtte til Bokhandlerforeningen:
– Vi forfattere ser med glede at for lag og bokhandlere ryker i tottene på hinannen. Det er et oppbyggelig syn. Forfatterforeningen som helhet har ingen interesse av at støtte den ene part mot den anden. Men hvis disse utsalg (Gyldendals, red.anm.) skulde kunne knekke bokhandlerne, vil Gyldendals forlag (som naturligvis ikke vil forhandle andre bøker enn sine egne) bli enerådende i Norge, og det vil selvfølgelig være en ulykke for hele den norske litteraturen.
Aschehoug posisjonerer seg 
Selv med en forfatterportefølje som inkluderer «de fire store» er det få som tror at Gyldendal ville kunne gå seirende ut av den dype konflikten. Det er nå Harald Grieg bestemmer seg for å satse alt på ett kort, en løsning som han mener vil kutte den gordiske knuten: Grieg vil ha fortgang i bestrebelsene for å kjøpe aksjene hjem til norsk eie.
Harald Grieg rådfører seg med styreformann Francis Bull som stiller seg positiv til forslaget. Det Grieg ikke vet, er at Aschehougs William Nygaard i dyp konfidensialitet har kontaktet Bull i samme ærende. Nygaard har i det stille begynt å bygge opp Aschehougs tilstedeværelse i Danmark, ambisjonen synes være å posisjonere seg for en byttehandel hvor Aschehoug skal kunne overta Gyldendals norske virksomhet, mot at Gyldendal – til en betydelig medgift – får overta Aschehougs danske avdeling.
Danskene taper nå penger i Norge som følge av konflikten med Bokhandlerforeningen, og ser neppe med blide øyne på Aschehougs inntreden på deres eget hjemmemarked. Dette gir imidlertid Grieg bedre kort på hånden. Etter harde forhandlinger blir man våren 1924 enige om en avtale hvor det norske Gyldendal-styret får opsjon og fullmakt til hjemkjøp av aksjene. Kjøpesummen blir satt til 2,35 millioner kroner i kontanter, med endelig frist for oppgjør ved årets utløp. Aksjekapitalen i norske Gyldendal var opprinnelig på 1,2 millioner – danskene vil med andre ord nå ha det dobbelte ved utkjøpet (til sammen og rundt regnet 60 millioner i dagens kroneverdi). Årsaken er selvsagt at de vil ha betalt for de norske rettighetene de nå mister.
Et avgjørende bidrag fra Hamsun
Finansieringsplanen til Francis Bull og Harald Grieg er å reise 1,2 millioner kroner fra nye norske aksjeeiere, mens bankene skal besørge et obligasjonslån på det resterende av kjøpeskillingen. Dette viser seg bli langt vanskeligere enn antatt. Først går de to en runde med ulike banker, men disse stiller seg nær uforstående til at det skulle være større penger i å hente hjem rettighetene til Bjørnson, Ibsen, Lie, Kielland og Hamsun. Dernest forsøker Bull og Grieg underhånden, hemmet av strenge pålagte krav om sekretesse fra danskene, å hente private penger til aksjekapitalen, tanken er å deretter returnere for en ny runde med bankene. Men også blant de private investorene blir man møtt med skepsis, for ikke å si høy grad av paternaliserende negativitet («Vet dere hva dere gjør?»).
Et hederlig unntak møter Francis Bull og Christian Kønig på Nørholm utenfor Grimstad. Knut Hamsun er tildelt Nobelprisen i 1920. Han selger godt ute som hjemme og er relativt velbeslått. Som førstemann sier Hamsun seg villig til å gå inn som aksjonær, det med hele 200 000 kroner. Tilsagnet kommer som en uvurderlig oppmuntring for medlemmene av det norske Gyldendal-styret. Nedslått blir styremedlemmene likevel da den gamle statsministeren fra unions-oppløsningen, Christian Michelsen, ikke vil bidra med en eneste krone.
Utsatt frist med lettelser i betingelsene
Første juli er satt som frist for første delbetaling til København. Håndpengene som forfaller er 550 000 kroner, men Grieg har ikke maktet å samle i hop mer enn knappe 500 000. Dermed ser han ingen annen råd enn å reise til København med lua i hånda, for å be om henstand og lettere betingelser. I Klareboderne (Gyldendals hovedkontor i København) får Grieg sommeren 1924 redusert kjøpesummen med 150 000 til 2,2 millioner – hvorav 600 000 først skal betales 1. januar 1925, og et tilsvarende beløp 1. april samme år. Den resterende millionen skal nedbetales i form av en selgerkreditt, over tid og etter nærmere avtale.
Det kanskje viktigste fra møtet er likevel avgjørelsen om å løfte de tidligere hemmelighold-klausulene. Styret kan med dette vende seg til det brede publikum med et patriotisk og offentlig tilbud om kjøp av norske Gyldendal-aksjer.
Patriotisme blir med dette et nøkkelbegrep. Fra å være ansett som noe nær femtekolonister, kan Grieg og de Gyldendal-ansatte nå løfte hjemkjøpet som en oppgave av stor nasjonal betydning. I slutten av august går aksjeinnbydelsen ut til rundt 600 personer, herunder alle landets bokhandlere. Her skriver styret:
«I henhold til overstående tillater undertegnede seg at anmode dem ved aktietegning at delta i løsningen av den store nasjonale oppgave: at få Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie og med dem en vesentlig del av den moderne norske skjønnlitteratur fullt og helt hjem til Norge.»
Pressen som brekkstang
Pressen følger opp med store artikler og redaksjonell omtale hvor aksjetegningen blir omtalt som en stor begivenhet for norsk kultur og samfølelse, en nasjonal begivenhet som må hilses med begeistring. Alle antar nå at den nødvendige kapitalen vil bli reist og at konflikten mellom Bokhandlerforeningen og Gyldendal med dette er en saga blott. Slik går det imidlertid ikke.
I september blir det avholdt møte mellom Gyldendal og Bokhandlerforeningen. Gyldendal henstiller på det sterkeste om at bokhandlerne avblåser boikotten av forlaget og dermed underletter for den nødvendige aksjetegningen fram mot nyåret. Men bokhandlerne gir seg ikke, de er ikke villige til å avblåse boikotten før Gyldendal først har nedlagt sine nye bokutsalg. Til dette svarer Grieg at det kan han umulig gjøre, om hjemkjøpet ikke blir en realitet, vil de danske eierne ikke være tjent med å stå uten et salgssystem etter nyttår.
Harald Grieg forsikrer likevel at om hjemkjøpet går i orden, vil Gyldendal umiddelbart bli medlem av Bokhandlerforeningen og innrette seg der etter. Henstillingen faller på stengrunn. Bokhandlerne vil kun diskutere med Gyldendal den dagen hjemkjøpet er blitt realitet.
Sjakktrekket Grieg nå gjør er å bruke pressens entusiasme over hjemkjøpet både som brekkstang og trussel. Han får med seg redaktørene i de ledende Osloavisene, disse kaller deretter inn representanter for bokhandlerne og Gyldendal til et avklaringsmøte. Stilt til utsikt av presseoppslag hvor det i overskriftene kan bli påstått at bokhandlerne er ansvarlige for å torpedere det nasjonale kulturløftet, bakker foreningene og går Gyldendal i møte. Vi går nå mot slutten av september. Det er bare tre måneder igjen av fristen, men tegningen går fortsatt tregt. I oktober har Grieg kun klart å hente 100 000 i tillegg til de 500 000 han satt på allerede i juni.
I november kaster Harald Grieg inn sine siste offensive krefter, nå blir det presentert en ordentlig offentlig aksjeemisjon i form av et opprop i pressen. Oppropet er ikke bare undertegnet av Gyldendals norske styre, men også med «de varmeste anbefalinger» om å gi saken støtte fra folk som de tidligere statsministerne Abraham Berge og Gunnar Knudsen, senere utenriksminister, professor Halvdan Koht, kvinnerettsforkjemper Betzy Kjelsberg, Erik Werenskiold, Arnulf Øverland, Johan Bojer, Peter Egge og Knut Hamsun.
Daværende statsminister Johan Ludvig Mowinckel takker imidlertid nei til selv å stå på oppropet, dette av hensyn til statsministerembetet, men returnerer samtidig med det skriftlige avslaget, en sjekk på 10 000 kroner til emisjonen – undertegnet skibsreder Mowinckel.
Den siste kronen først inne på nyttårsaften
Kapital strømmer likevel og fortsatt, ikke inn. Mistroen til danskene er utbredt, og i det stille er det mange som bakstreversk stiller spørsmålstegn ved at selskapet skal starte med en gjeld på hele en million kroner til danske Gyldendal.
Tredje juledag må Grieg igjen reise kanossagang til København. Denne gang for å be om at selgerkreditten på en million blir redusert til 900 000 (Note 1). I så fall vil en håndfull av de største norske aksjetegnerne garantere ytterligere 100 000 kroner til kjøp av aksjer. Dette får han aksept for, men selv etter denne håndsrekningen mangler han fortsatt 65 000. Lille nyttårsaften blir det tegnet aksjer for 39 000 kroner og først på selveste nyttårsaften kommer de aller siste 26 000.
Grieg skriver i sin selvbiografi:
«Det var en nokså sliten, men meget lykkelig ung mann som gikk hjem fra forlaget den nyttårskvelden.»
ANDERS NERAAL
– Godt hjulpet av Harald Grieg, En forleggers erindringer (Gyldendal, 1958)
