annonse
annonse

Målløs og takknemlig veteran

Oddbjørn Aardalen er igjen månedens poet i Diktkammeret. Med et dikt inspirert av en viss valgseier i USA.

14. mar 2017

– Jeg er målløs! Foreløpig bare dette: Takk til juryen!  

Det er diktkammerveteran Oddbjørn Aardalens første reaksjon på at han er kåret til årets ”vinterpoet” i Diktkammeret, der januar og februar i år er slått sammen.

 

– Hvordan oppstår et dikt? For meg er det ganske så forskjellig med inspirasjonskilden: et sønnavinddrag i lufta i mars, kona mi Kari som snakker til meg med øynene under hele frokosten, en snøkrystall jeg ikke har lagt merke til tidligere, forteller han.
– Diktet «Det hastar» ble første gang skrevet i januar 2016, så revidert og lagt ut på nytt i januar 2017. I dette tilfellet er kanskje diktet inspirert av valgkampen og valget i USA nylig. Den nye presidenten står for alt jeg frykter. Hvordan skal det gå med denne gudegode blå planeten vår med denne personen på toppen av verdens mektigste stat?

 

”Er dette meg?”

Takknemlig veteran: Oddbjørn Aardalen. Foto: Privat

Med ”Det hastar” blir Aardalen månedens poet for sjuende gang. I tidligere intervjuer har han fortalt om livet på den gamle gården på Sørlandet, og om sterk inspirasjon, særlig fra naturen. Hva kan han fortelle om livet nå, halvannet år siden forrige intervju?

– Jorda går rundt sola som før også her sør på gamlegården. Siste året har vært spesielt: Uten å ha vært alvorlig syk hele livet får jeg plutselig en kreftdiagnose. Med tilhørende behandlinger, oppfølging, etterkontroller. Og usikkerhet, forteller han.

– Heldigvis ser det så langt ut til å gå bra. Men dette gjør noe med en: En står på utsida av seg sjøl og lurer på: Er dette meg? Det er det.

Samtidig er pensjonisten stadig mer opptatt av skrivinga og poesien – også i scenisk form:

– Det siste året har det blitt 13 opptredener rundt om i landet. Noen av opptredenene har vært sammen med Kammerpoetane som jeg er så heldig å være en del av – og som jo har sitt utspring i Diktkammeret. Det blir minst en opptreden i måneden. Det er stort!

 

 

Et uvurderlig puff

– Jeg er evig takknemlig for at Diktkammeret fremdeles fins, for at Helge, Maria, Kristian og Øyvind og at alle de flotte medpoetene fins. For at jeg er så heldig at jeg av og til får tilbakemelding på diktene, tilbakemeldinger som gir forbedring slik at jeg kan bli en bedre skribent og forfatter. Det har vært til uvurderlig hjelp og har puffet meg framover med skrivingen min.

Jeg er blitt 72 år, men guttungen i meg er fremdeles leken og sprek. Jeg har det meste: Ei flott kone som har holdt ut med meg i over 43 år, to kjekke barn, tre barnebarn; jeg forer villsauene hele vinteren, jeg starter ryddesaga og pleier ungskog av gran og furu, jeg skriver dagbok, jeg drikker kaffe på framdørstrappa i vårsola, tar en whisky når jeg føler jeg fortjener det (det blir ganske så sjelden). Og jeg skriver. Kanskje jeg en vakker dag skal skrive et dikt så fabelaktig og stort at det vil finne veien verden rundt. Jeg er blitt månedens poet for sjuende gang, omtrent på dagen ti år etter første gang, da diktet «Om ho visste» ble februardiktet i 2007. Og kanskje kommer ei ny diktsamling om ikke så lenge.

– Hva er det med disse beverne og bensinstasjonene i diktet ditt?

– At beveren får plass i diktet er rett og slett rimelig: Siste poesiboka mi heter Bever og kom ut sommeren 2016 på forlaget Alm Media. Jeg er bare mer og mer opptatt av denne fascinerende, underlige gnageren.

 

Vi gratulerer! Og limer inn vinner- og vinterdiktet, før vi deretter setter over til diktlærer Helge Torvund og hans jurykommentar.

 

Det hastar

det hastar, snart
blir beverhyttene bensinstasjoner

utan kundar, alle nyingar
blir daue neonlys i handlegatene,

det må skaffast fleire
private kyrkjegardar for førskulebarn,

snart legg isen seg
i helvete, og alle kvinner

som skal ha barn, veit at det blir
ei soppsky, ingen

er i tvil om
kven faren er

 

oddbjørn aardalen

 

Helge Torvunds jurykommentar

Det er ei uhygge over hastverket i denne teksten. Det er noko med ordet ’snart’, at det som snart skal skje, faktisk alt har hendt; leirbåla har vorte skifta ut med neonlys. Og her måtte  eg tenkja på to konkrete diktsamlingar med eit stort tidsspenn mellom seg, nemleg Nyinger av Wildenvey frå 1910, som byrjar med ”Disse vers er vilde vækster …” og Neon/furu av Gene Dalby frå 1983, som slutter med desse orda:

Tre skrik fra en hjort
Hørte jeg gjennom regnet
Deretter stillhet

Diktet til Aardalen går, slik eg les det, ikkje bare inn i ein sterk naturdikttradisjon. Det er òg uhyggeleg aktuelt i si påpeiking av den fornektingspolitikken som menneskeslekta er så hardt ramma av nå; i staden for å venda mykje av merksemda og ressursbruken mot vern av vårt felles grunnlag, våre livsvilkår, så kavar me vidare med å laga beverhyttene om til bensistasjonar. Aardalens siste samling heitte nettopp Bever, og dette urdyret i norsk fauna, innvandra for 10 000 år sidan, omformar landskapet det bur i på sitt vis. Heller ikkje denne gnagaren unngår å verta kalla skadedyr av nokre. Medan me andre beundrar det beveren kan få til i sitt samspel med naturen rundt seg. Kva slags handling kan ein setja i gang frå ei handlegate?


For juryen,
Helge Torvund

 

Juryleder Helge Torvund

 

Diktkammeret

Diktkammeret har sidan 2001 vore eit forum for dikt. Det er ope kvar dag, heile døgnet. Diktlærar Helge Torvund kommenterer utvalde dikt, og kvar månad kårar juryen eit utval finaledikt og ein månadens poet.

Fram til 1. april 2015 var Diktkammeret drive av Dagbladet. No lever Diktkammeret som ein sjølvstendig nettstad på Diktkammeret.no.

Meir enn 40 poetar har debutert som forfattar etter å ha starta skrivinga på Diktkammeret. Det har òg vore publisert fleire diktkammerbøker, sist jubileumsutgåva Å våga seg ut i ord på Samlaget i 2011.

God skriving! Og hugs at Diktkammeret er ope kvar dag, heile døgnet.

 

 


annonse