«Vi er her for å gi de tyngste norske forlagskonsernene konkurranse»

På de tre ukene som har gått siden vi startet Capitana forlag, har vi blitt møtt med engasjement. Sist ut er sjefredaktør Kari Marstein i Gyldendal, som i en kronikk i Aftenposten i går henviste til oss og skrev at “dersom ett forlag utelukkende utgir bestselgende forfattere som andre forlag har bidratt til å bygge opp, får de andre forlagene mindre økonomisk rom til å dyrke frem fremtidens forfattere.”

For ordens skyld: Det er vi helt enige i. Ikke bare er vi enige, vi har også passet på å understreke det i hvert intervju vi har stilt opp i: Vi skal gi ut et bredt utvalg litteratur, både etablerte og debuterende forfatterskap. Både kommersielle og smale. Likevel kan det virke som om våre konkurrenter er mer opptatt av å skape et bilde av hva de mener vi er, enn av hva vi faktisk sier at vi skal gjøre.

I år utgir våre tre forlag totalt 23 titler. Blant dem finner man alt fra novellesamlinger til biografier, romandebutanter, barnebøker, et filmmanus og en bokserie om oppdragelse. Kun to av forfatterne vi utgir i år er såkalte bestselger-forfattere. Resten er stort sett debutanter.

La oss likevel være så tydelig vi kan om følgende: Vi er her for å gi selv de tyngste norske forlagskonsernene konkurranse. Det er de ikke vant til, og vi mener det er på høy tid. I flere tiår har norsk bokbransje vært preget av at tre store forlagskonserner eier og kontrollerer alt fra bokhandlerkjeder til distribusjonskanaler, bokklubber og massemarked. Vi er her for å tenke nytt, fordi vi tror det må til for å få nye generasjoner til å begynne å lese bøker. Og som de mest observante allerede har fått med seg: Vi har gassen i bånn.

Det dukker stadig opp nye og uavhengige forlag i Norge. Felles for dem alle er at de er avhengig av å få bøkene sine solgt inn til de tre store bokhandelkjedene i Norge. Bare de bøkene som kjedene vurderer som de mest kommersielle kommer gjennom nåløyet. Og nåløyet blir trangere for hvert år. Selv det å få kontakt med kjedene er vanskelig.

Og kjedene er eid av Aschehoug, Cappelen Damm og Gyldendal, slik de eier lageret hvor de av bøkene våre som kjedene ikke vil ta inn står. Og slik de også eier selskapene som til slutt kjører bøkene til destruksjon.

I dette systemet lider de aller fleste uavhengige forlag en av to skjebner: Mange går under, de få som klarer å gå i pluss blir som oftest kjøpt opp av ett av de tre store.

Og det er der vi kommer inn som grus i maskineriet. For vi har noe de andre uavhengige forlagene ikke har. Vi har en langsiktig investor. De blir med andre ord ikke kvitt oss med det første.

Summen av dette gjør at flere forfattere har meldt sin interesse. Det er vi stolte av. To av bestselgerne til Aschehoug, Tom Egeland og Tom Kristensen, har vi allerede fått i stallen.

«Grådige» og «ufine» var konklusjonen til Forlagsdirektør for litteratur i nettopp Aschehoug, Kari Spjeldnæs, i Klassekampen. Hun kunne fortelle at hun kjente en «sterk uro», før også hun konkluderte med at «Det viser seg at denne nye aktøren først og fremst er ute etter å plukke allerede opparbeidede, gode bestselgerforfatterskap til sin stall».

Et forlag eier ikke en forfatter. Selv ikke om man har jobbet sammen i mange år. Tvert imot er det ganske åpenbart at et forfatterskap kan ha godt av å få nye impulser for å utvikle seg og utfordres. Men dette må uansett være opp til forfatteren å avgjøre, som er den som først og fremst har bygget sitt eget forfatterskap.

Forfattere bytter forlag rett som det er. Det vet selvfølgelig Spjeldnæs. Tom Egeland, en av forfatterne hun mener at det er ufint av oss å hente, kom i sin tid til Aschehoug fra Cappelen Damm. I forrige uke ble det kjent at bestselger Tore Renberg byttet forlag fra Oktober til Cappelen Damm, og spenningsforfatter Chris Tvedt bytter forlag fra Cappelen Damm til Gyldendal. I 2001, i det som virkelig var et forfatterkupp, gikk en lang rekke av dem som i dag er blant Norges viktigste forfattere, som Karl-Ove Knausgaard, Linn Ullmann og tidligere nevnte Tore Renberg, mer eller mindre over natta fra Tiden til Oktober. Hvem eier Oktober? Det gjør Aschehoug.

Vi skjønner at det likevel er en forskjell. For vi er en helt ny aktør. Når en bestselgerforfatter går fra Aschehoug til oss, utfordrer vi maktbalansen som har preget bransjen i mange tiår. Det forstår vi selvfølgelig at er plagsomt. Vi ser også at det kan by på en og annen sur mine på eiersiden i de tre konsernene. I 2016 landet de jo tross alt med et samlet overskudd på langt over 200 millioner kroner.

Det kan godt hende at vi ikke lykkes. Vi vet fortsatt ikke hvordan bokhandelkjedene og bokklubbene som vi er avhengig av for å selge bøkene vi skal utgi, og som eies av konkurrentene våre, vil ta oss imot. Men vi er overbevist om at nye, uavhengige forlag som har langsiktige og aktive private eiere ene og alene er positivt for litteraturen. Ja, det vil bli hardere kamp om forfatterne, om redaktørene og de gode prosjektene. Men det betyr også at jakten på de nye talentene vil bli skjerpet, at det vil bli plass til flere nye og viktige stemmer.

Det betyr en bedre og bredere norsk litteratur.

JONAS FORSANG

Forlegger i Pilar Forlag og Capitana Forlag, medeier i Gloria Forlag

Foto: Pilar Forlag

Innlegget har også vært publisert i Aftenposten.