KOMMENTAR/DEBATT: Forfatterne står overfor så store utfordringer framover at ingen av skribentorganisasjonene vil makte å håndtere dem alene, skriver Forfatterforbundets leder Eystein Hanssen.
I disse dager er det fem år siden et knippe forfattere publiserte et opprop som sa: «Vi mener det bør opprettes en organisasjon for alle skjønnlitterære forfattere.»
Den organisasjonen ble Forfatterforbundet. Det er et tankekors at det er så kort tid siden skjønnlitterære forfattere oppnådde full organisasjonsfrihet og solidaritet i Norge.
Forfatterforbundets viktigste kampsak var å løse en sentral solidaritetsutfordring på vårt felt: At alle de skjønnlitterære forfatterne som vil, uavhengig av sjangeren de skriver i og uavhengig av andres subjektive skjønn, fritt kan organisere seg og oppleve samhørighet og samhold med andre kolleger. Vi som sto bak oppropet er stolte av å ha bidratt til at alle skjønnlitterære forfattere kan bli representert på det litteraturpolitiske feltet, og oppnå medbestemmelse i saker som angår dem selv.
Kritikk og støtteerklæringer
Medbestemmelse og representasjon er kjernen i det et fagforbund gir sine medlemmer. Med det kommer muligheten til å bli hørt og til å påvirke. Slik sett henger retten til å organisere seg også nært sammen med ytringsfrihet. Skal du ytre deg i og til de fora som tar avgjørelser for ditt yrkesfelt, må du også ha tilgang der.
Kritikken mot Forfatterforbundet har vært høylytt i våre første leveår, men samtidig som motstanden mot forbundet har vært som størst, har også innmeldingene og støtteerklæringene fra forfatterstanden vært tilsvarende store. Slik har underskogen av norske, skjønnlitterære forfattere drevet fram nødvendige endringer.
Tre sentrale utfordringer
Nettopp viljen til endring er det vi nå vil løfte fram. Forfatterne står overfor så store utfordringer at ingen av skribentorganisasjonene vil makte å håndtere dem alene. Her er tre sentrale utfordringer:
- En omfattende digitalisering av litteraturen, kunstig intelligens vil påvirke hvordan litteratur skapes, spres, oversettes og vurderes.
- En konsentrasjon av makt og eierposisjoner over landegrenser – flere av de største norske forlagene er allerede eid av utlendinger – opphaverrettigheter utfordres og mektige aktører får gjennom lisensiering kontroll over store kataloger med litteratur.
- Ytringsfriheten utfordres både i land nær oss, og globalt ved hjelp av kunstig intelligens og i sosiale medier.
Alle disse utfordringene påvirker forfatternes opphavsrettslige og økonomiske interesser. Det treffer oss i sjelen. Skribentorganisasjonene vil oppnå langt mer på disse områdene om de slår seg sammen i én stor organisasjon, med et felles sekretariat, enn om de jobber hver for seg med mer eller mindre tilfeldige løypemeldinger til den som har kapasitet til å låne et øre. Slik vi nå gjør.
Vi må innse at måten vi nå arbeider på er ineffektiv.
Vil gi mer tyngde
Et samlet litteraturfelt, ikke bare i ånden som nå, men i en felles organisasjon, vil gi mer politisk tyngde, større forhandlingskraft og større innsikt og evne til å håndtere komplekse problemstillinger, høringer og påvirkningsarbeid. Et samlet litteraturfelt vil gjøre en bedre jobb for sine medlemmer, forfatterne, og i større grad kunne tilby medlemmene medbestemmelse og påvirkningskraft i sentrale spørsmål som gjelder deres økonomi, opphavsrett og retten til fri ytring.
EYSTEIN HANSSEN
Leder i Forfatterforbundet
LES OGSÅ: SLIPP FORFATTERNE FRI!
LES OGSÅ: – De frykter konsekvenser fra eget forlag
LES OGSÅ: – Det vitner om en usikkerhet
LES OGSÅ: Heine Bakkeid: – En mafiakontrakt
LES OGSÅ: Fôr til døde fisker
LES OGSÅ: ANNE SCHIØTZ: HVOR MYE SELGER EGENTLIG EN BOK?
LES OGSÅ: – Risikoviljen forsvinner
LES OGSÅ: DET SYNTETISKE SPØKELSET
LES OGSÅ: Kunstig intelligens: Latteren bør stilne
LES OGSÅ: – Naivt å tro at det ikke vil ha betydning
