Dagen før Brage-dagen: Vidar Kvalshaug anmelder Inger Elisabeth Hansens nominerte diktsamling "Å resirkulere lengselen, avrenning foregår".
Jeg føler meg mest utrygg rundt midten der fastheten er minst og høyden ned vil være størst.
Siden Inger Elisabeth Hansen sist ga ut en diktsamling, har langdiktene rukket et aldri så lite comeback i Norge – det er Øyvind Rimbereids og Ruth Lillegravens samlinger som renner meg i hu. Det spørrende, undrende og bekymrede diktet er ved en viss helbred. Årets utgivelse av Inger Elisabeth Hansen kan stå som en total friskmelding. Den kan være et lappverk av alle slags rapporter om verdens tilstand, også verdier ikke kan måles i kroner, forskjellstall og kurver.
Inger Elisabeth Hansen:
Å resirkulere lengselen, avrenning foregår
Aschehoug
55 sider
Å resirkulere lengselen, avrenning foregår er god også fordi formen på samlingen er imponerende. Det er ett knallsterkt dikt i hver ende av boken som holder den oppe. “Bruk og misbruk av Klippeblåvingen”, sommerfuglarten som blir fordrevet fra habitatet ved Iddefjorden av arealpolitikken, åpner ballet og det er både gliding og (arts)vekst til avslutningsdiktet som inneholder linjene Drep ikke en albatross/la den få dø på vinden.
Ned til grunnstoffene
Tenk også på boka som en hengebro, tenk en av de provisoriske trebroene folk på flukt i film møter og må benytte. Kanskje kan komposisjonen vise hvilken skjør konstruksjon både verden, menneskehet, menneskelighet og økosystemer er.
Hun må helt ned til grunnstoffene, til de sjeldneste artene, til de bibelske fortellinger og språklige metaforer som å kaste den berømte steinen. Det er dikt her som knapt bærer alene, men som heller ikke trenger det. Historiens linjer skal holde dem på plass og Hansen tillater seg både skjønnerier og åpne bibelske referanser samt messingen, bønnen og klagesangen.
Til å hjelpe seg å lappe verden sammen med dikt og oss til å forstå, er det sommerfuglenes skjønnhet og fuglers rekkevidde som er virkemiddelet. Arters sårbarhet og sjeldenhet, rødlistebeskyttet er et annet virkemiddel for å si noe om menneskeheten. Man kunne tro at godheten og viljen til varige valg var rødlistet, men dikter Hansen nøyer seg med å peke, ikke moralisere.
Ikke overfortellende
Dette er en moderne diktsamling og etter god, intellektuell skikk låner og henviser den til historien, vitenskapen og gamle skrifter for å vise oss hva forstand var og antyder hva den kan være i dag. Til å hjelpe med navigasjonen, har forlaget utstyrt boka med utsnitt av draft, sekskanter og annet. Det er vakkert, ikke overfortellende denne gangen. Noen av diktene trenger en viss drahjelp og flere gangers gjennomlesing åpner opp nye enkeltdikt og perioder i boka.
Inger Elisabeth Hansen har hatt tolv års fravær fra egne utgivelser. I 2003 var det Trask. Forflytninger i tidas skitne fylde som fikk Brageprisen. Det er ingenting å utsette på juryen om det hadde skjedd igjen.
VIDAR KVALSHAUG
(Foto: Thomas Brun / Aschehoug)
