John Hart og den lange veien til Redemption Road

Bøkene hans er oversatt til 30 språk og solgt til over 70 land. I Norge alene har han solgt nærmere 200 000 bøker. Mange har priset det poetiske språket hans og de overbevisende skildringene av dype menneskesinn, fra avsidesliggende samfunn i de amerikanske sørstatene. Også årets Krimfestival-forfatter, Jørn Lier Horst, har stått frem og bekjent seg som en av John Harts aller største fans.

Mannen som for noen år siden kastet en imponerende CV i søppelbøtta og lukket døra til advokatkontoret bak seg, ble etter hvert så dreven til å snekre thrillere at han er den eneste forfatteren som har vunnet den høythengende Edgar-prisen for beste roman to ganger på rad – for Det siste barnet og Ved elven.

En stor ære, forsikrer John Hart selv. Han koketterer ikke med at priser ikke er viktige, at vurderingene blir subjektive eller at man ikke kan konkurrere i litteratur.

– Jeg anser litteraturpriser for å være viktige, av mange grunner. Skriving er en stille, ensom og til tider utakknemlig virksomhet. Følgelig bør forfattere bruke enhver anledning til å samles. Og priser er vel en fin anledning til å feire den kunsten og det håndverket det er å skrive?  Det er fint å få venner i bransjen og omgås folk som forstår hva du driver med. Priser kan også gi forfatterkarrierer en kjærkommen dytt. I en verden hvor konkurransene flimrer forbi foran øynene til leserne – på internett, TV og andre steder – kan den rette litteraturprisen utgjøre hele forskjellen med tanke på å finne veien til et publikum, og å bygge karrieren din. Å vinne Edgar Award var et høydepunkt i livet mitt. Å gjøre det to ganger på rad var uvirkelig – og ja, kanskje enda mer moro enn den første. Gjennom rastløse netter, naget av tvil, kan jeg minne meg selv på disse Edgar-prisene. Det hjelper meg til å få sove igjen, sier John Hart til Bok & samfunn.

Tar nattesøvnen

– Hvordan arbeider du med romanene dine? Har du i utgangspunktet en «grid» når du begynner?

– Jeg begynner med karakterene, jeg skisserer aldri opp historien. Noen dager ser jeg det som en svakhet, en mangel på forberedelse. Andre ganger føles det som en gave – det handler om inspirasjon, åpenbaring, oppdagelse. Det er bare ved å leve med historien og karakterene mine gjennom flere måneder, at jeg gjerne kan komme opp med de virkelig gode ideene. Jeg ville mistet denne muligheten hvis jeg satt med skissen til hele romanen i forkant. Selvfølgelig, de som skisserer sover sannsynligvis bedre om natten, sier John Hart lattermildt, og legger til: – Jeg har en tendens til å våkne klokken tre, rastløs og urolig. Når det er sagt, hver ny dag føles som et eventyr som «outliner»-forfattere sannsynligvis går glipp av. Når det virkelig sitter, er hele prosessen en sann glede.

– Å skrive Redemption Road (Syndenes forlatelse) stjal mye av nattesøvnen min – med alle funderinger, det å ikke vite før mot slutten om bitene ville passe, om de ville finne hverandre med tilfredsstillende «klikk». Det er den største utfordringen: det å innerst inne vite at jeg risikerer å skrive i et helt år, for så å ende opp med noe som bare er en salig røre. Når «plotting» fungerer – og det gjør det mesteparten av tiden – kommer romanen flytende så organisk at det må bero på at virkelig store ting skjer underveis i underbevisstheten. Jeg kan sovne dvelende ved en del av historien, for så å våkne med en klar idé til en scene. I hodet mitt ligger jeg vanligvis tretti sider foran, eller kanskje litt mer. Dermed skjer «plottingen» tett, i små blokker. Jeg er ofte halvveis inn i boken før jeg vet med sikkerhet hvordan det hele skal slutte. Det er en annerledes-prosess, og den fungerer bare hvis jeg skriver de første kapitlene slik at praktisk talt alle karakterene har en forhistorie, hemmeligheter og motiver til kanskje å gjøre onde handlinger. Nettopp det er jo det morsomme og interessante ved å bygge karakterer: Hva driver menneskene i bøkene mine? Hva frykter de? Disse motivene og driverne må henge på greip når alt skal knyttes sammen. Det er vel det folk mener når de sier at «character is plot». Når jeg har levd lenge nok med romanskikkelsene mine til å forstå dem, faller gjerne de store brikkene på plass og det meste gir mening.

Ensomhet og utrygghet

– Hva er forfatterlivets skyggesider?

– For meg er det om like deler ensomhet og utrygghet. Jeg er et sosialt vesen, så den langvarige isolasjonen forfatterjobben krever gjør livet vanskelig til tider. Det er derfor jeg liker å ha andre forfattere som venner. De har den samme uregelmessig døgnrytmen, de forstår hvordan det føles. Det er noen få forfattere her i byen, og vi møtes gjerne til lunsj, eller for å ta en drink eller se en film. Alle andre er vanligvis på jobb på den tiden. Det er et merkelig liv, sier John Hart og legger til:

– Usikkerheten min er høyst reell. Å jobbe slik jeg gjør, uten å ha en «dreiebok», åpner dørene til mulige blindveier og mange bortkastede ord. Kanskje blir boken rock’n’roll, kanskje må jeg begynne på nytt med hele greia. John Grisham er en av mine lokale skrivekompiser. Han sverger til å ha skissert hele historien før han begynner, og er en kilde til endeløs sorg og frustrasjon for meg, sier Hart spøkefullt.

Beundrer Nesbø

– Amerikanske anmeldere ynder å sammenligne deg med en rekke forfattere. Nettopp John Grisham er en av dem, James Lee Burke er en annen. Er det noen av de andre thrillerforfattere du selv føler deg knyttet til og gjerne vil bli sammenlignet med?

– Jeg tar gladelig imot disse sammenligningene dagen lang, hovedsakelig fordi jeg beundrer hva de nevnte forfattere gjør. John er den mest hardtarbeidende forfatteren jeg vet om. Fortsatt legger han stor lidenskap i hver eneste bok han skriver. Etter trettisyv av dem må jeg si det er en imponerende prestasjon. Jeg har alltid beundret Burke for hans bruk av språket, så jeg er blir glad for å bli nevnt i samme åndedrag som ham. Skulle jeg velge meg et par egne favoritter, må det bli Dennis LeHanes Mystic River og Scott Turows Presumed Innocent.

– Hvis du skulle velge én bok du virkelig skulle ønske å ha skrevet selv?

– The Prince of the Tides av Pat Conroy er en fabelaktig roman. Stor, levende og vakker. Jeg betrakter fremdeles den som en slags standard for kraften som ligger i timing, historie og språk. Jeg elsker den, rett og slett.

– Og nå blir nye forfattere sammenlignet med deg og dine bøker? Føles det rart?

– Ja, jeg ser jo det fra tid til annen, og jeg får fremdeles et lite sjokk de gangene jeg opplever det. Det er en rar følelse, men samtidig det beste komplimentet jeg kan få.

– Når du nå skal besøke Norge for første gang: Har du noe forhold til norsk litteratur?

– Jeg møtte Jo Nesbø på Edgar Awards-banketten i New York et år. Vi var begge nominert, og vi pratet litt. Han virket som en bra fyr. Jeg beundrer definitivt forfatterskapet hans.

Kriminell korttenkthet

John Hart ble født i Durham i North Carolina i 1965. Faren var kirurg og moren fransklærer, som sa opp jobben for å ta seg av barna. Også John studerte fransk litteratur ved Davidson College, før han tok eksamen i jus og regnskapsføring. Deretter jobbet han i bank, som aksjemekler og som advokat.

– Du har en mangfoldig CV – blant de viktigste og mest relevante punktene; som forsvarer? Har du bygget noen av romanene dine på konkrete saker?

– Jeg henter mye tekstur fra min tid i rettssystemet, både noe så stort som spekulasjoner om ondskapens natur, eller noe så lite som lukten av fengselet. Det er nyttig å ha førstehåndserfaring med institusjonene, mekanismene og hvordan systemet generelt virker, og også vite hvordan virkelig voldelige kriminelle oppfatter verden. Som forsvarsadvokat lærte jeg at det ikke finnes noen kriminelle mesterhjerner, ikke i virkeligheten. I den virkelige verden gjør kriminelle dårlige valg basert på egoisme og korttenkthet, uten å ta seriøse hensyn til konsekvensene. Å betrakte dette hver dag i rettssalen lærte meg mer enn jeg noen gang kunne ønske å vite om motiver, dumskap og de destruktive ringvirkningene som gjerne følger kriminelle handlinger. Småbyer er som en billedvev og de kan falle fra hverandre raskt hvis man kutter feil tråd. Det er en fellesnevner for alle mine bøker – tråden som ryker og helvetet som følger, forteller John Hart, og legger til:

– Ingen av mine romaner har bygget på noen av mine egne konkrete saker, men erfaringene mine fra denne verdenen har en tendens til å skinne gjennom.

Inspirert av seriemorder

Helt fri for inspirasjon fra andre faktiske saker er Harts bøker slett ikke:

– Jeg tenkte ofte på BTK-morderen da jeg skrev Redemption Road. For de som ikke kjenner saken, handlet denne om en hjelpeprest som torturerte og drepte unge kvinner.

Mannen John Hart sikter til er den kjente amerikanske seriemorderen John Rader. BTK henviser til Raders «modus operandi»: Bind, Torture and Kill. I årene 1974 til 1991 torturerte og drepte han minst ti ofre. Underveis kommuniserte Rader både med politi og medier gjennom brev. Hadde han ikke blitt uforsiktig, ville han sannsynligvis sluppet unna med drapene. Men da mediene i 2004 skrev om 30-årsdagen for det første mordet, begynte Dennis Rader igjen å sende brev til politiet og mediene – også på disketter. Digitale spor på disse førte politiet til den lokale kirken der Rader var styreleder – hvor «Dennis» raskt ble sirklet inn. Politiet fikk rettens godkjenning til å hente inn DNA fra Raders datter, som viste seg å matche funn på åstedene til BTK-mordene. Dennis Rader soner nå en dom på 175 år i El Dorado Correctional Facility i Kansas.

– Selv nå synes jeg det er nærmest utenkelig at en av samfunnets støtter kunne torturere og drepe så mange kvinner, og likevel bli omfavnet av byen der han bodde, sier Hart. – Min fascinasjon handler ikke om mørket, men blindheten. Hvordan kunne så mange overse tegnene?

Nevnte Redemption Road, eller Syndenes forlatelse (Font) som den er blitt titulert i norsk språkdrakt, utkom før jul her i Norge. Sentralt i handlingen står politikvinnen Elizabeth Black – en omstridt helt. Hun har egenhendig reddet en ung jente fra en låst kjeller og drept to brutale kidnappere, men hun har samtidig en fortid og en hemmelighet. Og hun er ikke den eneste. Politimannen Adrian Wall blir endelig løslatt etter tretten år i fengsel, og tilhørende mishandling, for et drap han kanskje ikke har begått. Den første han møter utenfor murene er en fjortenåring som venter på ham med en revolver for å hevne drapet på sin mor. Men gutten er Adrians minste problem – han erkjenner snart at livet var tryggere i fengsel. Og mens de alle på hver sin måte søker syndenes forlatelse, blir et lik svøpt i mykt lin oppdaget på alteret i en forlatt kirke dypt inne i skogen.

Fire års stillhet

Romanen kom etter fire års stillhet fra John Hart. Det var ikke uten grunn. Syndenes forlatelse bød på et langt og strevsomt svangerskap:

– Jeg skrev faktisk to hele romaner før jeg til slutt endte opp med Redemption Road. Det første manuskriptet var langt på vei bare Adrians historie, om en politimann, urettmessig dømt – om en sint mann, herdet av fengselslivet. På mange vis var den opprinnelige boken en moderne tolkning av Greven av Monte Cristo – en av mine favorittbøker som barn – og slik sett måtte Adrian være klar og fokusert og kapabel til å ta en velfundert og godt konstruert hevn. Men etter som skrivearbeidet skred frem, sto det mer og mer klart for meg at Adrian etter alle sine prøvelser og lidelser i fengsel, ville være mer skadet enn hel, mer nedbrutt en kapabel. Kort fortalt kunne jeg ikke se Adrian som en troverdig karakter som leserne ville verdsette. Han føltes låst og forutsigbar. Historien føltes på samme vis. Det var problemet, i et nøtteskall. Forutsigbarhet. Monotoni. Adrian var for sterk, for kapabel, i forhold til hva som ville være troverdig. Og han føltes som en figur jeg hadde sett hundre ganger før. Jeg ville ikke at min neste bok skulle fremstå slik, så jeg ringte redaktøren min og fortalte at jeg ikke ville klare deadline.

– Så begynte jeg å skrive en helt ny bok. Jeg ville fremdeles ha med Adrian i historien, men i en mer troverdig form. Løsningen var å «skrive ham sterk», men likevel ødelagt – og forsøke å fange nyansene i helvetet han hadde gjennomlevd og hvordan han hadde kommet seg gjennom det. Hva som da åpenbarte seg, var en studie i motsetninger som gjorde Adrian uendelig fascinerende. Skulle han søke hevn eller ikke? Kunne han i det hele tatt komme seg videre? Og hvorfor snakket han med en død mann? Den nye Adrian kom til meg som en slags åpenbaring, men jeg visste umiddelbart at han var blitt for kompleks og nedbrutt til å fungere som hovedrolleinnehaver i hva jeg fremdeles ønsket skulle bli en bred, kommersiell thriller. Dermed sendte Elizabeth Black inn på scenen, forteller John Hart.

Forankret i sør

– Ifølge en norsk journalist, Asbjørn Slettemark, er Elizabeth Black «den beste karakteren du kommer til å møte i en thriller i 2016». Hvordan skapte du henne?

– Liz hadde en liten rolle i den opprinnelige, havarerte romanen. Hennes eneste, virkelige formål der var å tjene som en slags målestokk for Adrians forvandling. Hun kjente ham før fengselsoppholdet, og var der også etter at han ble løslatt. Samtidig hadde hun en kvalitet jeg umiddelbart elsket. Jo mer jeg så av henne, jo mer ønsket jeg å se. Hun var kompleks og kraftfull, og samtidig rå, som en nerve som ligger åpen og eksponert. Jeg bestemte meg for å gi henne hovedrollen i den nye boken, selv om jeg hadde aldri hadde skrevet en roman med en kvinnelig protagonist – hvilket gjorde meg en smule nervøs. Hun hadde noen av de samme iboende motsetningene som Adrian – både styrker og svakheter – men kunne bære denne sårbarheten og likevel være sterk nok til å drive historien. Det var egentlig forskjellen mellom de to. Adrian tenderte til å lande på den mer ødelagte siden; Liz hadde litt mer styrke. Å sette dem i spill sammen var en utfordring og en glede. Igjen, det handler om nyanser.

– Romanene dine er lagt til hjemstaten North Carolina; Har du noen gang blitt fristet til å flytte historier i utlandet eller til en annen del av USA?

– Jeg har en anelse om at alle romanene jeg skriver vil bli forankret i de amerikanske sørstatene. Det er en sann kulturell identitet her, selv om den sakte blir utvannet av tid og innvandring. Men selv om den er skjørere, henger billedveven fremdeles sammen. Jeg vet om familier som har bodd i samme hus i hundre og femti år, og den slags form for forståelse er vanskelig å gjenskape. Minner går langt tilbake i disse småbyene. Folk vet hvor deres forfedre levde og drev jorda og kjempet og døde. De vet hvor forfedrene til andre familier gjorde det samme. Og det er viktig å huske at en nasjon ble bygget her, at en forferdelig krig ble utkjempet, og at flekken etter slaveri og rasisme fremdeles ikke er tørket helt vekk. Historien til denne regionen er både vakker og ubehagelig, likevel aksepterer vi dette, og omfavner det. Sørstatene er det jeg ser når jeg lukker øynene mine. Når det kommer til stykket er dette det eneste stedet jeg kjenner godt nok til å skrive om.

Guds stemme

– Du arbeider med en ny roman akkurat nå? Noe du ønsker å avsløre for dine norske lesere?

– Jeg legger for tiden siste hånd på min sjette roman, The Hush, som er den første oppfølgeren jeg noensinne har skrevet, til min tredje roman: Det siste barnet (The Last Child). Den romanen handlet om unge gutter – Johnny og Jack – og jeg har tenkt på å skrive fortsettelsen på deres historie i mange år. Men Det siste barnet føltes – i hvert fall for meg – så perfekt skrevet at jeg ikke ville risikere å ødelegge det universet jeg hadde skapt. Historien hadde en begynnelse og en slutt, og jeg elsket hvordan alle bitene til slutt passet sammen. Det som løsnet på denne tilsynelatende fastlåste situasjonen, var å legge oppfølgeren ti år etter slutten på Det siste barnet. Guttene har vokst til å bli unge menn, og den første boken er uansett trygt fortøyd i fortiden, forteller John Hart, og legger til:

– Boken er på mange vis annerledes enn noe jeg har skrevet tidligere. Det var et snev av mystikk i Det siste barnet, spesielt rundt karakteren av Levi Freemantle, den rømte fangen. Hørte han virkelig Guds stemme, og i så fall hvorfor? Hvorfor levde han i tre dager etter han helt klart burde ha vært død? Hva er hans families tilknytning til Johnnys familie, og hvorfor, etter 160 år, spiller dette fortsatt en rolle? Den nye boken går enda lenger, og flørter ganske mye med elementer av magisk realisme.

– Ignorer tvilerne

– Jeg trodde aldri at jeg skulle bli så heldig at jeg kunne leve av å skrive. Jeg drømte om det, fantaserte om det. Da jeg sluttet i advokatpraksisen, var det fordi jeg i hvert fall måtte prøve å skrive. Kona tvilte aldri. Da jeg fortalte at jeg ønsket å slutte i jobben for å forfølge den eneste drømmen jeg noensinne har hatt, sa hun: «Selvsagt skal du gjøre det. Jeg tar en jobb ute». Jeg elsker henne for det, den totale tilliten.

Slik sett fulgte han det rådet han selv gir til aspirerende unge forfatterspirer:

– Ignorer tvilerne. Verden er full av dem, og de vil bare si: «Du klarer det ikke», fordi de selv aldri klarte det. Uansett hvilke drømmer disse ulykkelige folkene en gang ga opp – ikke la deres feil stjele din suksess.