Varsom roman om brudd og behandling

NY VELLYKKET ROMAN: Linda Boström Knausgård

Linda Boström Knausgård får sagt mye på liten flate, men skrekken sitter igjen en stund etter tiden de 163 sidene tar.

Mange setninger i Linda Boström Knausgårds nye roman åpner med «jeg». Slik insisterer fortelleren på at hun finnes. Dette enkle grepet blir betydningsfullt i en kort roman hvor så mye menneskelig og, skal vi si humant, er ute av rekkevidde for både henne og leseren av verket. Bøker som må dette og bøker som har skjellig grunn til å minne om dette, er ofte kraftig kost.


Linda Boström Knausgård:
Oktoberbarn

Skjønnlitteratur
Forlaget Oktober
163 sider
Oversatt av Monica Aasprong

Setningene er korte og konsise. De er i fortellerens takt og gir ikke for mye ved dørene, for mye utenomsnakk som forklarer. Hver setning presser frem en neste og små historier former seg i avsnittene. Slik blir teksten autonom: Leseren kan tenke seg at fortelleren har hatt vanskelig for å si dette og har strevd med måten. Dette er det som kommer ut. Slik er det. Setningene og deler av fortellingen kan illudere å være formet i en døs. Jo tørrere og mer underdrevet det er, jo mer dramatisk fremstår det.

Årene med elektrosjokk

Linda Boström Knausgård skriver om sine år med behandlinger på det hun kaller «Fabrikken», en bygning hvor hun er innlagt og får elektrosjokk, en strømbehandling av hjernen som ifølge legen skal være det samme som å restarte en datamaskin.

Bygningen beskrives etter sin funksjon, menneskene etter hva de utfører, og så er det noen få som får en tilleggsverdi. Den som spør om noe, den som røyker, den som spiller sjakk. Ellers er det sparsomt med impulser hun får i «fabrikken».

Det var bare drittminner som meldte seg. Min barndoms dager ville jeg gjerne ha glemt, men jeg forestilte meg at de satt innerst i selve hjernebarken. Dit inn nådde ikke strømmen. Jeg innbilte meg en masse ting. Enkelte ting visste jeg ikke noe om. Hvordan man oppfører seg i et kjærlighetsforhold, hvordan man former livet sitt, og hvordan man tar vare på kunnskap. Jeg hadde ikke lært meg noenting. Det var gode perioder og dårlige perioder. Det hadde blitt flere og flere dårlige og færre og færre gode. Før hadde jeg vært en jævel til å reise meg igjen, men nå levde jeg livet mitt på huk. Jeg prøvde på alle mulige vis å rømme. Jeg ville ikke vite av meg selv. Alle feiltrinnene mine sto på rekke foran øynene mine så fort jeg stoppet opp og tenkte klart. Det spilte ingen rolle at jeg hadde vært barna mine så nær da de var små, selv om jeg håpet at de hadde sin aller første barndom lagret i seg som en grobunn for framtiden, siden det de husket best var at jeg var en mamma som kunne forsvinne.   

Hennes versjon av skilsmissen

Når hun forteller om barndommen og tidligere tider, fra før fabrikken, flyter det lettere, men minnene forsvinner i hver behandling. Til å begynne med forteller hun at hun trenger minnene siden hun er forfatter, men også denne innvendingen blir borte. Det som sitter igjen, er menneskene, mannen og barna. Boström Knausgård skjærer ut tydelige bilder av dem i teksten. Mannen er forfatter og har forlatt henne. Vi kan tenke oss hvem han er, samtidig som vi leser Oktoberbarn som en roman, en produsert fiksjon.

Linda Boström Knausgård skriver sin versjon av et samlivsbrudd, og det kan være både rett og rimelig. Hun drar linjer fra barndommens ubehandlede angst til den hun er i dag og det handler om å bli forlatt kontra å være den som forlater. Noen ganger korrelerer disse to retningene, og romanfortelleren er kanskje en sånn?

Et Lenins barn i utakt

Hun tar det meste på seg, som man gjør når man er nede, selv når man er nede uten å vite helt hvorfor. Om elektrosjokkbehandlingen tar samtidsminnene, står det likevel igjen nok til å se linjene i et liv, men det er først og fremst bruddene og store og små svik som åpenbarer seg.

Oktoberbarna er kamerat Lenins barn. Alle som begynte på skolen i Sovjetunionen, ble automatiske medlemmer i hans ungdomsorganisasjon, hvis hensikt var å gå i takt på alle vis. Skli inn, akseptere, være en del av det hele. Oktoberbarn er en god metafor for en god roman.

VIDAR KVALSHAUG

 

-- annonse --