Marieke Lucas Rijneveld fikk Booker-prisen for sin debutroman «Kveldens ubehag». Nå får den 30-årige nederlenderen anmelderne til å bruke superlativer i sin ros av oppfølgeren «Min kjæreste skatt».
Hvilke nye bøker er det som leses, diskuteres og anmeldes for tiden? I vår ukentlige spalte, Bokbarometeret, presenterer vi ti av dem.
Marieke Lucas Rijneveld: Min kjæreste skatt
Den 30 år gamle nederlandske forfatteren fikk Booker-prisen for sin debutroman Kveldens ubehag og følger nå overbevisende opp med denne fortellinga fra den nederlandske landsbygda. Der treffer vi den 49-årige dyrelegen som lever et nokså ordinært liv med kone og to barn, inntil han blir besatt av en brennende kjærlighet til den 14 år gamle datteren til en av melkebøndene han jevnlig besøker.
Parallellene til Vladimir Nabokovs Lolita er åpenbare, og i Min kjæreste skatt prøver den 49-årige dyrelegen å forklare seg om overgrepet, etter at det er blitt kjent for myndighetene. Men mens Lolita først og fremst forteller den voksne mannens historie, er det tenåringjentas tankeverden som utgjør senteret i Min kjæreste skatt.
Ifølge NRKs anmelder er vi heldige som får følge dette livskraftige forfatterskapet på norsk. Og BOK365s anmelder er like klar i sin konklusjon: Min kjæreste skatt er en roman du kommer til å hate å elske.
Elena Ferrante: Innanfor margane – Om gleda ved å lese
Å skrive er kvar gong å gå på ein endelaus kyrkjegard der kvar grav ventar på å bli opna. Med denne blandinga av melodrama og skyhøge krav til litterær kondisjon og substans drøftar Elena Ferrante dei store motsetnadane ho har funne og utfordra – både som lesar og forfattar, skriver BOK365s anmelder om Elena Ferrantes aktuelle essaybok Innanfor margane – Om gleda ved å lese (oversatt av Kristin Sørsdal).
Den drøyt hundre sider lange boka er en samling av tre foredrag, skrevet på oppdrag for et publikum av ikke-spesialister. Og siden Ferrante tviholder på sin anonymitet, ble tekstene framført av en skuespiller på en forelsening i november 2021 ved Universitetet i Bologna. Den siste delen av boka er et essay, Dantes ribbein, der Ferrante tar for seg skaperprosesser og kjønne generelt, og mer spesifikt rollene det feminine og det maskuline har tlldelt hverandre i litteratur og samfunn.
BOK365s anmelder konkluderer med at «boka ei ekstra fin gåve til forfattarar, både dei som lik Ferrante har ein stor lesarskare og dei som kan kallast forfattarspirar. (…) For denne lesaren sin del er årets julegåve til både utvalde kollegaer og bokring-venninnene allereie i boks.»
Heine Bakkeid: St. Avenger
I forrige uke ble Rivertonprisen delt ut, og i år gikk Den gylne revolver til Heine Bakkeid og hans krim St. Avenger (Aschehoug). Det er den fjerde i rekken med den tidligere avhørslederen Thorkild Aske i en sentral rolle, og i årets bok er Aske tilbake i byen «der det gikk til helvete». Der han mistet både Frei og jobben. Nå er liket av det som antas å være politimannen som sørget for at Aske fikk sparken i Spesialenheten funnet nedgravd på Solastranda, og Aske må vende tilbake til Stavanger på leting etter svar.
I begrunnelsen for å gi Bakkeid Rivertonprisen skriver juryen blant annet: «Årets prisvinner slutter seg på den ene siden fint til den lange rekken av prisvinnende romaner fra 1972 og framover, men samtidig er det utenkelig at en så komplisert og kompleks krimroman kunne ha blitt utgitt på 1970- eller 1980-tallet. Både hva fortellemåte, handlingsutvikling og personskildring angår, er vinnerboken typisk for norsk krim på sitt beste. Det gjelder også dette at hovedpersonen sliter med store mentale utfordringer, og er en skadeskutt og utsatt og deprimert politimann som er fradømt og fratatt all ære og må kjempe for overhodet å gå videre.»
Kurt Aust: Rødt kort
Hver uke sitter utallige nordmenn klistret foran tv-skjermen for å følge dramaet som utspiller seg på en fotballbane. Nå kan de også lese om dramaet som utspiller seg utenfor fotballbanen, i Kurt Austs fotballthriller Rødt kort (Aschehoug).
I den blir vi kjent med den unge og talentfulle norske fotballspilleren Zac Utheim, som flytter fra den italienske storklubben Lazio til den lille, men ambisiøse klubben Exeter i England. De spiller på nest høyeste nivå, men har våte drømmer om å rykke opp i Premier League. Under bordet har sportsdirektør Matt Reed betalt Zac for å stanse den av spillerne som fôrer journalisten i lokalavisen med ondsinnete rykter om klubben. Men Zac har også sine helt private grunner for å komme til Exeter. Han vil finne ut hva som skjedde da den unge, italienske fotballspilleren Luca to år tidligere druknet i elva Exe som renner stri gjennom byen. En ulykke? Neppe.
NRK beskriver boka som en «fyrig fotballthriller», der det komplekse plotet nøstes opp på behørig vis. Etter opprullinga, runder Aust dessuten av med en fotballquiz som får NRKs anmelder Ola Hegdal til å spørre «Hva mer kan vel hjertet begjære?»
Martin Eia-Revheim: Å sette sammen bitene 
Martin Eia-Revheim er forretningsmann og kulturarbeider. I Å sette sammen bitene (Cappelen Damm) forteller han om sin egen barndom som var preget av sterk omsorgssvikt. Boka, som er dedisert til «alle barn av foreldre som ikke burde hatt barn», handler om en pappa, som var prest om dagen og fyllik om ettermiddagen, var voldelig og uberegnelig mot Martin og mammaen. En slik historie skulle man tro kun var hjerteskjærende lesning, men anmelder i NRK Thula Kopreitan synes at forfatteren skriver med «et forfriskende fravær av sentimentalitet», og glimter til med både humor og håp. Anmelder i Dagbladet, Inger Bentzrud, liker også boka godt, og skriver at den er «mer enn en tåredryppende lidelseshistorie», hun gir den terningkast fem.
Lars Elling: Fyrstene av Finntjern
«Fyrstene av Finntjern er en magisk bok om et magisk univers. I Bergen har vi et uttrykk: Månebedotten. Det betyr at du er overrasket eller også lamslått, men oftest på en positiv måte. Overveldet, rett og slett. Lesingen av denne romanen etterlater en slik følelse.», skriver Bok365s anmelder, Atle Nielsen om Lars Ellings første roman Fyrstene av Finntjern (Oktober).
Les hele anmeldelsen her: Eventyrlig.
«Det er en fest å lese Lars Ellings strålende, eventyraktige og dypt originale roman!», skriver VGs anmelder Sindre Hovdenakk og konstaterer at det er lenge siden han har lest en norsk roman med større språklig overskudd. I Fyrstene av Finntjern (Oktober) kommer Lars Ellings bakgrunn som billedkunstner til uttrykk. Hovdenakk skriver for eksempel at kunstneren Elling synes i hans evne til å skildre naturen: «Han eksellerer i forseggjorte, impresjonistiske formuleringer. Som når han skildrer hvordan vannet ligger «lakkblankt i den svartgrønne speilskyggen av granene»». Anmelderen i Vårt land, Kjetil Røed, beskriver teksten som billedlig, og merker seg at Elling har en velutviklet evne til «å konstruere pregnante scener: presise utsnitt, nærmest fotografiske».
Kira Jarmysj: Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3
Debutromanen til russiske Kira Jarmysj, Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 (Oversetter: Hege Susanne Bergan, Cappelen Damm) er nå ute på på norsk, og for å sitere Marta Norheim i NRK er det «ei utgjeving som har fått ein uhyggeleg aktualitet», eller som Gerd Elin Stava Sandve i Dagsavisen formulerte det: «noen bøker har bedre timing enn andre». Jarmysj var pressesekretæren til opposisjonspolitikeren Aleksej Navalnyj som nå sitter fengslet. Carina Elisabeth Beddari i Morgenbladet (bak betalingsmur) skriver at det nok er grunnen til at romanen er oversatt, for hun synes romanen er «for svak rent litterært». Uansett, Jarmysj har selv sittet i fengsel flere ganger, og som bokas tittel antyder foregår handlingen i Utrolige hendelser i kvinnecelle nr. 3 bak murene. I fengselet møter hovedpersonen ulike kvinneskjebner. Sett med norske øyne har få av dem egentlig gjort noen alvorlige forbrytelser. Det er blant annet dette som gjør boka interessant for nettopp norske lesere, mener anmelderne. «Streit realisme hadde holdt, fra et land der virkeligheten kan være utrolig nok for en norsk leser», skriver Sandve når hun kritiserer en av romanens skildringer av hovedpersonens hallusinasjoner.
Sara Johnsen: Til Dansing Boy
De fleste av oss husker vel filmen Upperdog fra 2009. Filmen ble nominert til Nordisk råds filmpris, fikk fire priser fra Kanonprisen, og fem Amandapriser, blant annet for beste regi, og den hadde Sara Johnsen, i tillegg skrev hun manuset. Nå har Johnsen også skrevet bok. Til Dancing Boy (Gyldendal) handler om Lizz og Boje som driver klinikken Pure Pleasure der kundene kan få orgasme ved hjelp av spesialtilpassede programmer. «Et skremmende, men også svært fascinerende univers å befinne seg i», skriver VGs anmelder Oda Faremo Lindholm.
Michel Houellebecq: tilintetgjøre
«Jeg tror ikke Michel Houellebecq er i stand til å skrive en kjedelig bok», skriver NRKs anmelder Jonas Hansen Meyer om den nye boka til franske Michel Houellebecq. Meyer, som skriver anmeldelsen under den friske tittelen «Døden er en hore», mener den nye boka, tilintetgjøre (Tom Lotherington, Cappelen Damm) er nok et eksempel på Houellebecqs genierklæring. Boka som forlaget omtaler som en samfunnsroman forkledd som en politisk thriller som etterhvert utvikler seg til en håpefull kjærlighetsroman, handler om finansministerens nærmeste medarbeider som kort tid før valget, bevitner halshogging av finansministeren.
Åsa Larsson: Fedrenes misgjerninger
«Dukker det opp en bedre krimbok på norsk i 2022 vil jeg bli svært overrasket» skriver Ole Jacob Hoel i Adresseavisen om Fedrenes misgjerninger (Kari Bolstad, Gyldendal). Så ble da også Åsa Larssons krimbok kåret til årets beste i Sverige i fjor. Fedrenes misgjerninger er Larssons sjette og visstnok siste krimroman med statsadvokat Rebecka Martinson på Kiruna politistasjon i hovedrollen. Der er hun så nedlesset av papirarbeid, at hun gladelig svarer ja da rettslegen Lars Pohjanen ber om hjelp til å etterforske et gammelt drap. Noen har funnet liket av en mann som har vært savnet i 30 år. I etterforskningen spinnes et vev av en fortelling som rommer både uoppklarte mysterier, familie og relasjoner, ny og gammel kjærlighet, korrupsjon og makt i lokalsamfunnet. «En klassisk og engasjerende fortelling om skyld, svik og hevn», sammenfatter VGs anmelder Sindre Hovdenakk før han konkluderer med at Åsa Larsson byr på «kriminell kvalitet hele veien».
