Nyanserik roman om beryktet diktator

MED ROMAN OM IL DUCE: Antonio Scurati (foto: Lina Hindrum)

BOKBAROMETERET: Antonio Scurati sirkler inn en skremmende karismatisk skikkelse. Her er noen bøker det kan være verdt å sjekke ut.

De som er på jakt etter en god bok nå på senvinteren, skal ei lete forgjeves. Det er mye god litteratur å velge blant – også for de som trenger en avveksling fra påskekrimmen.

Antonio Scurati: M – århundrets sønn (Cappelen Damm)

I sin roman M – århundrets sønn (oversatt av Steinar Lone) forteller Antonio Scurati historien om mannen hans følgere kjenner som Il Duce, den skremmende karismatiske skikkelsen som skulle bli en av de mest beryktede diktatorene i forrige århundre.

«Dette er ikke en biografi. Vi har å gjøre med en nyanse­rik og original roman som tråkker opp de etter hvert ganske opptråkkede stiene i grense­landet mellom fiksjon og virkelighet», skriver NRKs litteraturkritiker Knut Hoem.

Skarp framstilling av historiske brennpunkter. Scuratis tekst er en skikkelig pageturner, skriver Jon Rognlien i Dagbladet, og triller terningen til en sekser.

Også Leif Bull har mye godt å melde om boken i Dagens Næringsliv: «Den rasende turbulensen som herjet med det italienske samfunnet i årene etter første verdenskrig pulserer gjennom Antonio Scuratis prosa. Det samme gjør den isnende fornemmelsen av at vi ikke er ferdige med dette ennå.»

Thomas Korsgaard: Hvis det skulle komme et menneske (Bonnier)

Han har på mange vis blitt dansk litteraturs nye wonderboy. Thomas Korsgaards var bare 21 år da han i 2017 brakdebuterte med Hvis det skulle komme et menneske, første bind i en trilogi. Nå viser taksameteret godt over 300 000 i opplag for de tre danske bøkene. Debuten innbragte ham også danskenes gjeve litteraturpris, De Gylne Laurbær, som den yngste gjennom tidene.

Debutromanen er imidlertid ingen gladsak. Den springer ut av forfatterens egen oppvekst i et fattig hjem i Midtjylland. Jeg-fortelleren Tue er et barn helt i begynnelsen av tenårene og bor med far, mor og to yngre søsken på en sliten melkegård utenfor Skive på Jylland:

Dagbladets Joakim Tjøstheim beskriver romanen som «sensasjonelt sterk» og «et mesterverk», og triller terningen til en sekser. Samme valør lander VG-terningen på: Korsgaard evner å skildre denne familien – fanget som den er i en økonomisk hengemyr – med så mye medfølelse og kløkt, at det nærmest spruter latter, blod og tårer opp av sidene,» skriver VG-anmelder Gabriel Michael Vosgraff Moro. Klassekampens Tom Egil Hverven beskriver romanen som en «realistisk triumf».

 

Bret Easton Ellis: Skår (Kagge)

Tretten år etter at hans forrige roman utkom, er American Psycho-forfatter Bret Eston Ellis tilbake. Denne gang med en episk og delvis selvbiografisk roman om en seriemorder som jakter på tenåringer i 1980-tallets Los Angeles. Skår forteller om tapt uskyld, sjalusi, besettelse, sex og mord, sett gjennom øynene til 17 år gamle Bret og vennene hans.

Skal vi tro anmelderne, har det vært verdt ventetiden. VG beskriver boken som et grøssende godt comeback, og skriver at Bret Easton Ellis fremdeles evner å trigge brekningsrefleksen. VG-anmelder Gabriel Michael Vosgraff Moro triller terningen til en femmer, og skriver: «Skår er uansett en givende leseopplevelse, båret frem av Bret Easton Ellis’ troverdige tidsbilde og egenrådige blikk. Det er en oppvekstroman, en thriller og en slags fordreid selvbiografi. Ikke av hele forfatterens speilbilde, men et skår av den.»

Terningkast 5 vanker det også fra Dagbladet-anmelder Andreas Wiese, som skriver: «Tonen er umiskjennelig Ellis: Kjølig beskrivende. Dette er romanversjonen av Andy Warhol transplantert inn i David Hockneys svømmebasseng-scenografi i California, like nostalgisk som navlebeskuende narsissistisk. På sitt flateste særdeles irriterende, på sitt beste hypnotisk godt skrevet.» Ja, Wiese mener rett og slett at «håndverkeren Ellis kan skrive som faen selv».

Jonny Halberg: Johannes åpenbaring (Kolon)

Tidlig på 2000-tallet ble Halberg hyllet som en ny forfatterstjerne. Nå er det seks år siden Halbergs forrige roman – men skal vi tro kritikerne har ventetiden vært verdt det.

Inger Bentzrud i Dagbladet triller terningkast fem, og sier hun «gjenkjenner grepene som på 1990-tallet utropte Jonny Halberg til en av landets viktigste «skittenrealister», inspirert av amerikanske størrelser som Raymond Carver og Richard Ford.» Videre skriver hun:

«Han har en genuin fortellerstemme, preget av detaljerte observasjoner, gode persontegninger og effektive miljøskildringer. Plottet, konfliktene, de uttalte konfrontasjonene og de uuttalte spenningene mellom personene, er fortalt slik at man bare må bla videre.»

Astrid Fosvold i Vårt Land hyller boken under overskriften «Jonny Halberg er tilbake: En apokalypse verdt å vente på». I anmeldelsen skriver hun utdypende: «Halberg har mange styrker, en av dem tett sammenvevde betydningslag. Romanen var definitivt verd å vente på.»

Leif Ekle i NRK trekker frem dialogene i boken: «Dialogene sitter med stor selvtillit på sidene, de er preget av forfatterens øre og sikre teft for karakterer og deres uttrykksmåter.» Han skriver videre at han gleder seg til Halbergs videre forfatterskap: «Romanen er lett å lese, men på ingen måte lettbeint. Tvert om. I lange stykker er det som om fortellingen leser seg selv – av bare farten. Det er en glede å registrere at Jonny Halberg er tilbake. Vi må håpe at mer er i gjære.»

LES OGSÅ: Intervju med Jonny Halberg – «Om livsløgn og fedrenes synder».

Hernan Diaz: Tillit (Aschehoug)

Hernan Diaz’ roman var en av fjorårets mest roste bøker i USA. Boken ble tildelt Kirkus-prisen og nominert til Bookerprisen. Når boken nå utkommer på norsk, er mottakelsen hos norske kritikere også god.

«Det tar litt tid, men så hviner man stadig oftere av begeistring etter hvert som sannheten om karakterene spiller seg ut», skriver Oda Faremo Lindholm i VG. Hun kaller boken en «frydefull oppdagelsesferd av en bok», og gir den terningkast fem. Samme terning triller Steinar Brandslet i Stavanger Aftenblad, og skriver: «Hernan Diaz skriver spennende med uventede virkemidler».

«Romanen som har alt. Tillit siktar seg presist inn mot punktet der psykologi og finans kryssar kvarandre. Resultatet er svimlande», skriver NRKs anmelder, Marta Norheim.

Også Varg Lukas Folkman i Dagens Næringsliv er begeistret: «Romaner med en så leken innstilling til form, som samtidig er så tilgjengelige som Tillit, er sjelden vare».

Hilde Slåtto i Vårt Land skriver følgende: «Tillit er en smart og underholdende roman, som både er en lettlest pageturner, en imponerende litterær gåte og en intellektuell diskusjon om kapitalismens makt og hvem det er som egentlig forteller historien.»

Dagsavisen server også en god anmeldelse, under overskriften «Pent om pengefolks hemmeligheter».

Jon Fosse: Kvitleik (Samlaget)

Norges store Nobelpris-i-litteratur-håp, Jon Fosse, er ute med ny roman. Boken er på knappe 70 sider, men som VGs anmelder Sindre Hovdenak skriver: «[…] det er mye konsentrert kraft og dybde i denne buljongterningen av en historie.» Hovdenak gir boken terningkast fem, og avslutter anmeldelsen slik: «Jon Fosse har allerede lagt lista høyt for nivået på det nye årets norske skjønnlitteratur.»

Marius Wulfsberg, anmelder i Dagbladet, er enda mer begeistret. Han skjenker boken terningkast seks, og kaller den «et mesterverk». «Med Kvitleik har Fosse skrevet en mer konsentrert fortelling om menneskets merkelige forhold til døden. Ja, det er som om dødsdriften styrer jeg-personens handlinger fra første til siste setning. Kvitleik er rett og slett stor litteratur!»

Hos rikskringkasteren er anmelderen mer avmålt. Anne Cathrine Straume skriver: «Den som har lest Fosse tidligere, vet hva hun får: Dette er mer av det samme, men i mindre skala.»

Liza Marklund: Kallmyren (Cappelen Damm)

Marklunds forrige bok, Polarsirkelen, ble utropt til hennes store tilbakekomst til krimsjangeren, og ble svært kritikerrost. Kallmyren er en frittstående oppfølger til denne fortellingen, og som «storebroren», blir også den nye krimromanen kritikerrost.

Anmelder Ole Jacob Hoel i Adresseavisen skriver at boken er «… et nytt høydepunkt i forfatterskapet», og gir den terning fem. «Nå er hun på sitt aller beste», skriver han videre, og kaller Kallmyren en «knallbra spenningsbok».

Tilsvarende skryt finner vi også i VGs anmeldelse. Elin Brend Bjørhei gir også boken terningkast fem, og skriver: «Det er imponerende hvordan hun har fornyet seg fra forrige bok i serien. Marklund er for alvor tilbake i krimmanesjen. Nå er forventningene til siste bok i trilogien skrudd høyt.»

Solvej Balle: Om utregning av romfang II (Press)

Balle ble i fjor høst tildelt den gjeve Nordisk rådslitteraturpris for de tre første bøkene i det som er en planlagt serie på 7 bøker, Om utregning av romfang. Denne våren utkommer bok nummer to på norsk.

Dagbladets anmelder Inger Bentzrud triller terningkast fem, og skriver at boken «egger til videre lesing.»

Bok365s anmelder Leif Gjerstad gir også boken terningkast fem, og hyller det minimalistiske og poetiske i språket: «Denne uttrykksformen har Balle beholdt også i Om utregning av romfang II, som i et nøkternt og beskrivende språk med fokus på hva hun sanser klarer å gi de kapittelvise skildringene av høyst hverdagslige gjøremål både lukt og farge. Det er som om Balle forsiktig åpner et fargeskrin med vage antydninger som på veien til leseren fylles med spørsmål og detaljer – og som ofte gjør det til en fryd å lese».

Valérie Perrin: De tre (Cappelen Damm)

Hun står bak fjorårets mest solgte roman i Norge. Nå kommer en ny bok fra den franske forfatteren, og forventningene er skyhøye.

VGs anmelder Guri Hjeltnes mener forfatteren innfrir. Hun tildeler boken terningkast fem, og skriver: «Fremfor alt er dette en veldreid underholdningsroman, med alle ingredienser av fortielser, havarerte familier, velstående familier, gode og snille mennesker, hemmeligheter, kjærlighet og tap.»

Dagbladets anmelder Cathrine Krøger skrev i anmeldelsen av Å vanne blomster om kvelden at hun gjerne skulle gitt den terningkast syv om hun kunne. Så langt strekker hun seg ikke i anmeldelsen av De tre, som ender på en firer: «Selv må jeg være ærlig nok til å innrømme at jeg slet med å leve meg inn i denne boka. En ting er at den er altfor lang – over 500 sider blir sjelden en vellykket roman. En annen ting er de mange sprangene og litterære snurrighetene som visse steder blir vel kryptiske.»

Nettavisens Jan Øyvind Helgesen lander på en femmerterning: «Valérie Perrin har skrevet en herlig roman. Og en svært vakker bok.» Han fortsetter: «De tre er den beste boka jeg har lest så langt i «vårsleppet» til forlagene.»