Tom og Djevelen

Han har nettopp lagt Djevelmasken, den sjette boken om arkeologen Bjørn Beltø, i hyllene, og den raser ut. Som vanlig er når Tom Egeland gir ut bok. Opplaget har passert 40.000, og igjen er det denne iherdige, pigmentsvake arkeologen Bjørn Beltø det handler om. Ham og Djevelen.

– Jeg har alltid vært fengslet av mystikk, okkultisme, djevler og demoner, sier Tom Egeland til BOK. – Det er ikke det at jeg tror på dem i bokstavelig forstand, det er mer det de representerer som fascinerer. Jeg synes det er spennende med alt det vi ikke vet. Satan og demonene er jo legemliggjøringen av tilværelsens ondskap. Og selv om ikke jeg tror på dem, er det mange som gjør det. Tror du på Gud og engler, så tror du jo på Satan og demoner også.

Djevelske krefter

Tom Egeland er grenseløst opptatt av det okkulte. Og det er dette det handler om i Djevelmasken, der vi igjen skal til det lille og øde stedet Juvdal, og tre drap med djevelske dimensjoner. Det første finner sted allerede i 1708, da den omreisende tyske predikanten Conrad Krämer blir tatt av dage av krefter som kan tyde på at Satan selv har vært involvert.

Det neste drapet ligner på det i 1708, men skjer i vår tid, eller i hvert fall nesten, nemlig i 1963. Nå er det kallskapellan Pontius Fjeldberg som møter døden i den gamle stavkirken. Igjen er okkulte krefter involvert.

Det siste drapet finner sted i 2015. Nå blir journalisten Daniel Lyche drept mens han skriver bok om de gamle drapene.

Og Bjørn Beltø, professor i arkeologi, må til pers. Hva kan den litt sære, innesluttede og ikke spesielt selvtilfredse albinoen bistå med i etterforskningen? Spør du den lokale lensmannen er det ikke stort.

– Det er ikke akkurat noen superhelt du har skapt med Bjørn Beltø. Hvor fant du ham egentlig? 

– Når du skal skape en litterær figur, så må du lete etter svakheter, sier Tom Egeland. – Harry Hole drikker, Varg Veum drikker, Cato Isaksen har et trøblete privatliv. Det at Bjørn Beltø er albino gjør ham sårbar. Han måtte se på da de andre barna spilte fotball og slåball. Som voksen står han også litt utenfor. Likevel er det et noe misforstått bilde han har av seg selv og verden. Han er ikke så sårbar som han tror selv, sier Tom Egeland.

Ikke så annerledes

– Jeg valgte å la Beltø bli arkeolog var fordi det kledde handlingen i den første boken om ham, Sirkelens ende. Og jeg valgte å skrive bøkene hovedsakelig i jeg-form. På den måten skildrer han jo selv sin annerledeshet, og tror den er større enn den er. Men jeg, som hans forfatter, vet bedre. Jeg vet at omverdenen ikke er så opptatt av det som han tror selv. Albinisme er jo bare en pigmentsvakhet som gjør deg blek og svekker synet ditt. Det er ingen stor sak. Men leserne skal ville ham vel. De skal håpe at han får seg en dame og at han lykkes med det han foretar seg, sier Egeland.

Og det han foretar seg denne gang er skumle saker. For Djevelen er altså løs igjen, akkurat som han var i Lucifers evangelium, en tidligere Beltø-historie. Onde krefter har inntatt Juvdal, og en forsvunnen djevelmaske står sentralt i handlingen, sammen med prester og predikanter som ser ut til å ha skiftet side når det gjelder hvem som skal dyrkes. Og den omreisende tyske predikanten Conrad Krämer vet å gjøre nytte av det stillingen byr på. Han blir raskt en betydningsfull mann i Juvdal og sjarmerer opptil flere av bygdas kvinner. Kan dette ha noe med det gamle dødsfallet å gjøre?

– Conrad Krämer er jo en bløffmaker og en sjarlatan som ved hjelp av god psykologisk innsikt og evnen til å lese kroppsspråk klarer å innbille folk at han snakker med deres forfedre, sier Egeland. – I boken skjer dette på begynnelsen av 1700-tallet, men i dag er det jo blitt en industri. Og djevleutdrivelse praktiseres fremdeles i den katolske kirke, så alt dette fins jo der ute. Min ambisjon var å knytte dette inn i en krimhistorie, rett og slett.

Troverdig i eget univers

En fast Egeland-leser vet godt at han har vært innom de samme temaene tidligere. Også stedene går igjen. Hvorfor det egentlig?

Tom Egeland smiler: – Latskap. Lucifers evangelium behandler mange av disse tingene. Stedet Juvdal har jeg også brukt før. Så slipper jeg jo å finne på et nytt sted. Og et nytt univers. Jeg gjør slik hele tiden. Bruker personer og vendinger fra tidligere bøker. Til og med hele setninger fra tidligere bøker kan komme igjen. Jeg elsker å leke meg med slik intertekstualitet, knytte mine egne bøker og litterære universer sammen ved hjelp av steder, mennesker, ja setninger. Selv om ikke en eneste sjel oppdager hva jeg driver med.

I Djevelmasken viser det seg at det meste har en forklaring som er mulig å svelge. I Lucifers evangelium er det ikke slik. Slutten på den er av en slik art at noen elsker den mens andre ikke gjør det, fordi de mener den mangler troverdighet.

– Jeg tenker at en bok ikke nødvendigvis må være så troverdig. Men den må være troverdig innenfor sitt eget univers. Hvorfor må alt absolutt være så sosialrealistisk? Litteratur er lek! Og i mine universer pøser jeg på med technicolor, widescreen og sensurround. Jeg bruker alle hjelpemidler, og iblant griper jeg meg i å lure på om jeg virkelig kan gjøre dette. Og jeg kommer frem til at jeg kan det – i dette universet. Det er en interessant grensegang å følge konvensjonene men samtidig flytte litt på dem …

Ny Beltø på vei

Da jeg begynte å skrive om Beltø ville jeg forsøke å skrive en krim uten en forbrytelse. Det blir ikke drept noen i Sirkelens ende. Den største forbrytelsen er vel egentlig noen brudd på kulturminnevernloven, og det er jo ikke så sexy som forbrytelse. Men Beltøs opprulling av mysteriet i den boken følger krimromanens karakteristika. Jeg håper jeg lyktes med eksperimentet. Og i de etterfølgende romanene bryter jeg reglene hele tiden – både når det gjelder fortellerperspektiv og ellers. Vi forfattere må leke oss. Vi må bryte reglene, utfordre sjangerkonvensjonene.

Og det kommer altså mer. Egeland er godt i gang med neste Beltø-bok, en bok som blir helt annerledes, ifølge ham selv.

– Jørgen Jæger sa i et intervju med BOK365 nylig at han synes det er på tide at Nobelprisen i litteratur går til en krimforfatter. Har du ambisjoner?

– He he. Nei. Og jeg tror aldri litteraturprisen vil gå til en krimforfatter. Men en forfatter som Cormac McCarthy kunne godt fått Nobelprisen. No Country For Old Men er en krim på nobelprisnivå. Men det kommer nok aldri til å skje.

—-

<liten ramme>

Tom Egeland (f. 1959)

Tidligere journalist i bl.a. Aftenposten og TV2. Sluttet som journalist i 2006 for å bli forfatter på heltid.

President i Rivertonklubben og styremdlem i Den norske Forfatterforening.

Har skrevet seks bøker om Bjørn Beltø, og en rekke andre romaner. Har også stor suksess som forfatter av ungdomsbøker.

Bøkene hans er oversatt til 24 språk og har solgt omtrent 1,5 millioner eksemplarer.

– Jeg har alltid vært fengslet av mystikk, okkultisme, djevler og demoner

– Harry Hole drikker, Varg Veum drikker, Cato Isaksen har et trøblete privatliv. Det at Bjørn Beltø er albino gjør ham sårbar.

– Hvorfor må alt absolutt være så sosialrealistisk? Litteratur er lek!