Kunsten ved verdens ende

– Selv i desperate tider har mennesker behov for kunst. Det mener kanadiske Emily St John Mandel, som er en av kritikerfavorittene denne våren.

– Vi søker til kunsten i tøffe tider fordi det ikke er nok å overleve. Selv i desperate tider trenger vi mer enn vann, mat og tak over hodet, og det er derfor det spilles musikkinstrumenter i flyktningeleirer, og settes opp skuespill i krigssoner, sier Mandel til magasinet BOK.

Hennes ferskeste roman skildrer en omreisende teatertrupp 20 år etter at et virus har utslettet store deler av samfunnet. Den kanadiske forfatteren har utgitt flere romaner tidligere, men etter at hun byttet til det store forlaget Knopf fikk hun sitt store gjennombrudd med Fordi overlevelse er ikke nok. Romanen har blitt oversatt til en rekke språk, og den skal også filmatiseres.

 

Inspirert av anekdote

– Jeg visste helt fra starten av at jeg ville skrive om livet til noen skuespillere og om hva det betyr å dedisere ens liv til kunsten, og kostnadene og gledene som følger av det. Da jeg leste om historien bak The Public Theatre i New York City kom jeg over en anekdote om en skuespiller som døde av hjerteattakk i den fjerde akten av Kong Lear, og jeg tenkte at det ville være en gripende åpningsscene i en roman. Dessuten gjenspeiler temaene i Kong Lear noen av temaene jeg ønsket å ha med i boken, som fremmedgjøring og hvordan berømmelse eller makt kan endre en person. Jeg valgte å fokusere på teater fordi det er en populær kunstform som ikke krever noen teknologi, forteller Mandel.

 

BOK 56-58 Kunsten ved verdens ende ill.

KRITIKERFAVORITT: Emily St John Mandel.

 

To og et halvt år tok det å skrive boken, og Mandel brukte mye tid på å lese seg opp på pandemier og virus. Det var også viktig for henne å finne en balanse mellom et godt litterært språk, en god handling og godt utviklede karakterer.

– Dette er noe jeg arbeider hardt med i hver bok jeg skriver. Jeg ønsker ikke at plottet skal gå på bekostning av et blomstrende litterært språk, men jeg ønsker heller ikke at boken skal ha så mye fokus på plottet at det litterære språket og karakterutviklingen kommer i andre rekke. Så jeg fokuserer på alle elementene samtidig, sier hun.

 

Priser er vilkårlige

Flere kritikere har fremhevet at Mandel nettopp er god på denne balansen, og hun har blitt nominert til og vunnet flere høythengende priser. Hun er glad for utmerkelsene, men forsøker og ikke tillegge dem for stor vekt.

– Kritikeren James Wood har tidligere sagt om Bookerprisen at slike priser ikke burde bety noe i litterære termer, og jeg mener at slike priser ofte er vilkårlige. Du ser det hvert eneste år: boken som vinner pris A blir ikke en gang langlistet til pris B, og boken som vinner pris B ble nominert til pris C men tapte for boken som ikke en gang var nominert til pris A og pris B, og slik fortsetter det. Jeg tror det er viktig å være litt klar over den ekstreme subjektiviteten som ligger bak disse nominasjonsprosessene. Utmerkelser kan være til hjelp for en forfatters karriere og jeg er veldig takknemlig for at jeg har blitt nominert til så mange priser. Men jeg er hele tiden klar over at for hver pris jeg har vunnet eller vært nominert til så ville en annen jury valgt en helt annen liste av bøker, sier Mandel.

 

Elektrisitet og antibiotika


I Mandels roman er det, naturlig nok, stor mangel på materielle goder og ting vi mennesker i dag tar for gitt, men hun har ikke skrevet dette som en reaksjon på dagens materielle overflodssamfunn.

– Det kom med som en naturlig del av bokens handling, det ville ikke være troverdig med mange materielle goder tyve år etter at samfunnet har kollapset. Selv ville jeg savnet elektrisitet, antibiotika og muligheten for å reise over lengre avstander, dersom jeg levde i en slik verden, sier Mandel.

 

 

Hele intervjuet med  Emily St John Mandel kan du lese i siste nummer av magasinet BOK.

 

 

-- annonse --