Oldefaren min var forfatter. I familien sies det at det er hans gener som gjorde meg til skribent. Hvem vet. Han var en staut vestlandsk høvdingtype, med ørnenese og flommende skjegg.
Jon Flatabø het han. Han ble født i 1846 og døde i 1930 – 29 år før jeg selv kom til verden. Han var en del av den urbane Kristiania-bohemen, men slo seg – paradoksalt nok – opp som bestselgerforfatter av bondelivsskildringer. Kristiania-bohemens femte bud lød:
«Du skal hade og foragte alle bønder, saasom: Bjørnstjern Bjørnson, Kristofer Kristofersen og Kolbenstvedt.»
Men bohem var han – en drikkfeldig og notorisk skjørtejeger, skal jeg tro familielegenden. Og aktiv venstreradikaler. I seks år redigerte han det antimilitaristiske og antikirkelige tidsskriftet «Morgengryet» i Kristiania. (Heia oldefar!) Den journalistiske virksomheten kostet ham 60 dager i fengsel.
Oldefar solgte helt oppmot 70 000 – 80 000 eksemplarer av hefter med bondske titler som «Brudefærden i Hardanger», «Petra, perlen fra Smaalenene», «Husmannsdatteren fra Odalen», «Fattiges gjenvordigheter» og «Hun fridde selv». Det var friske opplag på den tiden. Han skrev 100-150 bøker og historier. Alt i alt solgte han hundretusener av fortellinger. Han og hans samtidige Rudolf Muus var datidens store bestselgerforfattere av underholdningslitteratur. «Alle» leste Muus og Flatabø.
Om oldefar skriver Muus i artikkelen «Gamle Kristiania-originaler» i bladet «Speilet» i 1922:
Alle maa lægge merke til ham, naar man ser ham paa gaten eller naar han kommer ind i en sporvogn, denne robuste ranke skikkelse med det markerte ansikt og det svære graa skjeg, der minder noget om Tolstoy. Ser man ham paa universitetets læsesal bøiet over en bok, vil man nærmest ta ham for en gammel professor.
Rik ble han aldri. For å parafrasere George Best: «Nesten alt han tjente, brukte han på kvinner, drikkevarer og fester. Resten sølte han bort.»
«Det meste av det han skrev, er uten litterær verdi,» skriver Aschehoug og Gyldendals STORE NORSKE lakonisk.
Det har de kanskje rett i? Eller? Tekstene hans kan minne litt om den sjanger som senere munnet ut i ukebladføljetonger og kiosklitteratur. Skjønt – mon det? Han fikk folk til å lese. Ikke de bemidlede byborgerne. Ikke fiffen i fordums fine Frogner-leiligheter. Folk flest! Tjenestepiker på gårdene. Hushjelper i bygårdsleilighetene.
Jeg ser dem for meg, i de flakkende flammene fra nesten nedbrente stearinlys eller i blaffene fra en parafinlykt. Bøkene hans lyste opp i den mistrøstige hverdagen til hundretusener av mennesker rundt forrige århundreskifte.
Derfor er jeg stolt av oldefaren min. Selv om «det meste av det han skrev, er uten litterær verdi».
Med et pennestrøk kan en leksikonforfatter rive ned et livsverk.
Skjønt når alt kommer til alt, er vel det meste av det de fleste av oss skriver «uten litterær verdi» målt med litteraturhistoriens (eller avisanmeldernes) kritiske lupe.
Derfor var det godt å komme over følgende inserat skrevet av lyrikeren Inger Hagerup i 1948:
«I min barndom hadde vi en vidunderlig romanforfatter i Norge. Han het Jon Flatabø og død for noen år siden, gammel og mett av dage, visstnok over femogåttiår. Det var en mann som visste hvordan romaner skulle skrives. Han slapp sjelden fra seg en bok på under femhundre sider. «Bruderovet i Hardanger», som jeg husker spesielt, fordi det assosierer seg med en tydelig lukt av brente vafler, var på fjorten hundre sider, og det var spenning og kjærlighet på hver eneste side. «Signe, prestens forlovede» og «Petra, perlen fra Smålenene», hørte også til Flatabøs bestsellere. Dagdrømmene var enklere den gangen enn i vår Ambertid; dyden ble alltid belønnet (hvis den ikke druknet seg, noe den snilde Flatabø forresten bare hadde hjerte til en eneste gang), og lasten ble i hvert fall ettertrykkelig straffet. Det var lett å følge med i begivenhetene både for leseren og forfatteren. Men så kom den psykologiske roman, og dermed gikk det galt med så mange mennesker.»
Jeg er sikker på at oldefaren min ville ha satt pris på Inger Hagerups dom. Underholdningslitteratur er vel stort sett uten «litterær verdi» – iallfall den litterære verdi som professorer og eksperter definerer. Likevel kan den bety ufattelig mye for mange mennesker.
I en av bøkene mine, «Sirkelens ende», heter hovedpersonen Bjørn Beltø. Det navnet er satt sammen av av to av pseudonymene til oldefaren min: Bjørn Botnen og Sven Beltø.
Så helt i det stille lever oldefar videre i mine bøker. For jeg er stolt av ham, jeg, selv om han (i likhet med de fleste av oss) går inn i litteraturhistorien «uten litterær verdi».
En venn av Ivar Aasen var han også.
En dag jeg kom ind til ham, holdt Ivar just paa at trække op en flaske akevit. «Er det dig, Jon,» sa han og tilla med et pollisk smil: «Er det ikke besynderlig, at en aldrig skal faa ha noget for sig selv her i verden? Jeg vilde just skjenke mig en dram, og saa kommer du, og jeg blir nødt til å skjænke dig med.»
Skål, oldefar!
