Til minne om Kjetil Hatlebrekke

Jeg ble kjent med Kjetil i 2011 da jeg deltok på et kurs han hadde utviklet ved Forsvarets høgskole – en seks ukers innføring i etterretningsfaget. Kurset var ugradert, for Kjetil hadde grunnleggende tro på deling av kunnskap og ville åpne opp faget for langt flere enn Forsvaret og de hemmelige tjenestene. Derfor ble byråkrater, næringslivsfolk og journalister også invitert inn. Kjetil mente at jo flere deler av samfunnet som forstår og har innsikt i grunnprinsippene ved etterretning, desto større er sjansene for å fange opp og forstå nye trusler mot Norge.

På dette tidspunktet var Kjetil allerede blitt alvorlig syk med hjerteproblemer, uten at det preget ham i nevneverdig grad – i hvert fall ikke da han foreleste. Han travet rundt i rommet, veivet med armene, snakket med høy, distinkt sunnmørsdialekt mens han introduserte oss for begreper som induksjonsproblemet og etterretningssvikt – og forklarte hvorfor de beste etterretningsoffiserene er de som ikke tiltrekkes av yrkets mystikk.

Selvfølgelig visste han hva han snakket om. Kjetil hadde selv jobbet mange år i felten, både som operatør og instruktør i Etterretningstjenesten, før han tok en doktorgrad i etterretning ved King’s College i London. Doktorgraden resulterte også i den innflytelsesrike boka «The problem of secret intelligence» (Edinburgh University Press), som er kjøpt inn av et hundretalls biblioteker verden over.

I årene som gikk, beholdt Kjetil og jeg kontakten – slik han gjorde med et stort nettverk fra alle slags miljøer. Ofte dreide samtalene våre seg om samfunnsspørsmål, og jeg oppdaget raskt at Kjetil ikke bare var analytisk og retorisk sterk, han kunne også være ertelysten, nærmest leken, og fikk et eget glimt i øyet når han traff med en galgenhumoristisk spissformulering. En gang kalte jeg ham en sitatmaskin. Av mange komplimenter mente Kjetil at dette var av de fineste han hadde fått.

Høsten 2022 ga Kjetil ut boka «Etterretning. Oppdragene, menneskene og faget: Fra innsiden av den norske Etterretningstjenesten» sammen med Frode Kristoffersen. Kjetil var da blitt sterkt svekket av kreftsykdommen, og at han greide å fullføre boka var både en motivasjonsfaktor, en kraftanstrengelse og kilde til stolthet og tilfredshet. Jeg oppfattet ham som genuint opptatt av en mest mulig åpen debatt om etterretningsfaget og av at boka skulle være et bidrag til dette.

Under lanseringen av «Etterretning» dominerte Kjetil scenen i en halvtime, i en herlig blanding av tankesprang, raptuser, analyser og punchlines. Åse Kleveland spilte og sang til ære for forfatterne. Fra en fullstappet storsal på Gyldendalhuset runget en spontan og forsinket bursdagssang for Kjetil.

Jeg har sett filmen om igjen, hele salen reiser seg og synger, Kjetil er omkranset av venner og kolleger som er glad i ham og respekterer ham. Han virker glad, stolt, takknemlig – kanskje også litt vemodig.

Og jeg tror mange av oss som var der, tenkte det samme: Så fint at vi fikk denne kvelden sammen. Hvem vet hvor lenge vi beholder ham.

Siste gang jeg besøkte Kjetil var fredag 12.mai, hjemme i leiligheten hans på Grünerløkka. Han ønsket seg ikke stort denne gangen, bare klementiner og litt eplejuice, for først og fremst ville Kjetil prate og diskutere. Og særlig om det som opptok ham aller mest, helt til det siste: Kampen for demokratiske verdier – og kampen mot aktørene som truer dem.

For Kjetil var ikke toleranse, ytringsfrihet, likeverd og menneskerettigheter klisjeer eller tomme ord – det var grunnleggende verdier han viet et helt liv og en karriere til å forsvare.

Etter mange års alvorlig sykdom valgte han selv å dra til Sveits for å avslutte livet, omkranset av nære venner. Som en av dem skrev: Han døde på egne premisser.

Selv er jeg dypt takknemlig over å ha kjent Kjetil Hatlebrekke, jeg kommer aldri til å glemme ham, og vi i Gyldendal er stolte over at vi fikk jobbet sammen. Kjetil etterlater et stort tomrom, men heldigvis lever tankene og ordene videre.

Reidar Mide Solberg, forlagssjef for sakprosa i Gyldendal