Etter en liten nedtur med andrebindet om unggutten Tue er Thomas Korsgaard tilbake i toppform i trilogiens avsluttende bind, «En måtte nok ha vært der».
Da Thomas Korsgaards siste bind i trilogien om Tue kom ut i hjemlandet i 2021, ble den unge forfatteren belønnet med den danske bokhandlerprisen, De gyldne laurbær. Nå foreligger tredje bind på norsk, og etter en liten dip med for mange gjentakelser i andrebindet En dag vil vi le av det, er Korsgaard (28) her tilbake i toppform. En måtte nok ha vært der har et driv med både snert og humor som sikrer at Tue-trilogien framstår som noe av det aller beste innen nordisk samtidslitteratur det siste tiåret.
Mens vi i første bind Hvis det skulle komme et menneske ble kjent med unggutten Tue og hans oppvekst i en dysfunksjonell dansk familie i utkanten av velferdssamfunnet, flyttet han i andrebindet vekk fra den voldelige faren og den spilleavhengige mora på den økonomisk skakkjørte Jyllands-gården og inn til småbyen Skive. Men selv om han flykter fra sin oppvekst, kan han ikke flykte fra seg selv. Usikkerheten og utenforskapet preger livet til Tue, og tenåringens tilværelse blir ikke lettere når han famlende utforsker egen seksualitet og jakter på egen identitet.
I København
Når vi nå igjen treffer Tue er han blitt 17 år og han har lukket nok en dør bak seg. Han har dratt videre til København for å skape seg et nytt liv der, men erfarer kjapt at tilværelsen i storbyen kan være hard når du står langt ned på den sosiale rangstigen.
Thomas Korsgaard :
En måtte nok ha vært der
Bonnier
237 sider
Hilde Rød-Larsen
I åpninga av boka blir Tue kastet ut av leiligheten han leier, og ut døra følges han av beskjeden at han har vært en pest og plage som huseieren er glad over endelig å bli kvitt. Der står Tue alene på fortauet med de få eiendelene han har tatt med seg fra Jylland, men uten bolig kvitter han seg snart også med dem. Kontakten med foreldrene har han allerede kuttet nesten totalt og nå forsvinner resten av det som knytter ham til fortiden.
Beskrivende prosa
Gjennom Korsgaards beskrivende, men nøkterne prosa får vi følge den rotløse unge mannen mens han tråler gatene for å finne arbeid og tak over hodet. Kapitlene er mange og korte, og fungerer nærmest som et øyeblikkets snapshots, der forfatteren med stor treffsikkerhet og glimt i øyet lar monologer og dialoger tegne bilder leseren kan bygge videre på.
For selv om verken Korsgaard eller Tue graver i forklaringens materie, avdekker overflatens mosaikk det som i utgangspunktet er forblitt usagt. Livet til Tue er alt annet enn lett, men stoltheten forhindrer ham fra å innrømme sin elendighet overfor andre. Han hanker seg fram gjennom dagene som middels vellykket avisselger på gata for Politiken, før han om nettene sniker seg inn i avishuset og sover på en sofa.
Moderne Sult
Tues stahet og rastløse vandring i byen kan minne mye om en moderne «Sult», som jo Hamsun til dels skrev i København. For i likhet med Hamsuns hovedperson drømmer også Tue om et liv som forfatter, og overfor folk han treffer er det den drømmen han formidler. Han trives bedre i forstillingens drøm enn i den usikre og lutfattige virkeligheten han faktisk befinner seg i, og underveis plasserer Korsgaard sin hovedperson i mange tragikomiske situasjoner. Det handler om alvor, men med humoristiske undertoner som avvæpner og påkaller leserens humring.
I disse sekvensene trer også styrken til Tue fram. Vel må han ha kuttet båndene til familien og kvittet seg med minnene derfra, men Tue har i det minste fått med seg en egenskap fra årene på gården. Han kan være frekk og han vet hvordan han kan dukke for slag og sno seg fram gjennom replikker. Den harde oppveksten har lært ham kunsten å overleve.
- annonse -
Tar seg til rette
Det fører etter hvert Tue til den fasjonable leiligheten på Østerbro, der den feterte stjernearkitekten Merete bor sammen med sin datter Victoria. Hun er jevnaldrende med Tue og skal søke på en svinedyr kunstskole i Tyskland, men jobber akkurat nå sammen med Tue.
Victoria forbarmer seg over sin hjemløse kollega, men det som skulle være en nødløsning med «to netter på sofaen» i leiligheten på Østerbro blir av mer langvarig art.
Det er ikke så lett å kaste ut Tue. Han nyter sitt uvante liv på sitt nye sted, og han tar seg ganske raskt kraftig til rette. Ikke minst når Merete og Victoria er bortreist og han for alvor tar leiligheten i sin besittelse.
Motsetninger
Oppholdet i den fasjonable leiligheten og samværet med Merete og Victoria og noen i deres omgangskrets synliggjør effektivt den store forskjellen mellom de ulike sosiale lagene. Tue kjenner ikke kodene og blamerer seg gjentatte ganger.
Men selv om det er Tue som tråkker i salaten, er det borgerskapet Korsgaard nådeløst utleverer. De er dannet og stolte av sine liberale holdninger, men i møtet med Tues bondske uvitenhet revner deres toleranse. De vil kanskje vel, men bak deres raushet skjuler det seg en manglende forståelse for og fordommer mot folk fra de lavere samfunnsklassene. De føler med Tue – og de ser ned på ham.
Skarpe observasjoner
Til å formidle dette bruker Korsgaard snertne replikker og skarpe observasjoner med humoristisk bunn som sine fremste virkemidler. Tue reflekterer ikke særlig mye, han registrerer heller omgivelsene rundt seg. Og oppveksten og erfaringene på gata i København har gitt ham en street smartness som ofte gir ham det siste ord – og leseren en god anledning til å studere kontrastene mellom de ulike skjebnene.
Men selv om Korsgaard passer seg for å overforklare og heller bruker ytre begivenheter til å skildre Tues liv, kommer vi likevel så tett innpå Tue at vi føler ekte bekymring når det umodne i hans handlinger blir for ille. Flere ganger vil vi rope et advarende NEI, når han tøyer den sosiale strikken vel langt, tilsynelatende uten å skjønne de fatale konsekvensene dersom han blir avslørt. Og hver gang puster vi lettet ut, når hans smarte frekkhet har fått ham ut av knipen.
Topp slutt
Selv om Tue hanker seg overraskende godt gjennom hverdagen, er det ingen fare å røpe at han til slutt blir bedt om å forlate leiligheten til Merete. Det er heller ingen spoiler å fortelle at temperamentet i fortellingen skyter ekstra fart når vi nærmer oss de siste kapitlene. Men mer er det ikke nødvendig å si, annet enn at det bygger mot et klimaks som gjennom sin overraskende vending og humoristiske skildring av sosial klatring framstår som smått genial.
Leif Gjerstad
- annonse -
