Forfattere betrakter gjerne seg selv i en kommenterende og observerende samfunnsrolle. Kunstig intelligens endrer dette. Språk er også grunnstammen i vår samfunnsberedskap. Vårt produkt, språket, har blitt sikkerhetspolitikk.
Det globale kappløpet om å bli den beste leverandøren av tjenester basert på kunstig intelligens står mellom Kina og USA. Begge land legger enorme ressurser i utviklingen, og begge land implementerer teknologien raskt i samfunnets problemløsing. Sentrale områder er medisinsk forskning, sikkerhets- og politioppgaver, etterretning og våpenindustri. Andre områder hvor teknologien er på full fart inn, er økonomistyring og investeringsanalyse.
Mange forfatteres, og sikkert mange andre kunstneres ryggmargsrefleks, vil være at dette med våpenindustri, sikkerhet og etterretning holder vi oss langt unna. Kanskje er man pasifist. Men så enkelt er det ikke.
I realiteten står vi nå med valg der vi enten aksepterer Kina eller USA som leverandør av den kunstige intelligensmodellen, en som snakker norsk, og at denne modellen skal være det vi støtter oss på i våre egne beslutningsprosesser for beredskap og sikkerhetspolitikk – eller så forsøker vi å lage vår egen modell. For det er hevet over enhver tvil at både Kina og USA vil, og allerede har, utviklet KI-roboter, store språkmodeller, som kan motta og svare på norsk. Spørsmålet er om de i tilstrekkelig grad resonnerer på norsk.
Kina har helt annen organisering enn den skandinaviske. Det er en totalitær stat, med høy grad av politisk sensur. Myndighetene bedriver streng overvåking av befolkningen, forfølger minoriteter og opptrer aggressivt overfor blant annet Taiwan.
USA er (fortsatt) et fungerende demokrati, men med holdninger og verdier som på mange områder ligger langt fra de norske. Det amerikanske verdensbildet skiller seg fra det nordiske og norske, men den største bekymringen er knyttet til om landet nok en gang velger Donald Trump som president. Et USA med en klimafornektende, NATO-skeptisk president med klare, totalitære trekk vil stå langt fra den norske tenkningen.
En sentral del av trening av en kunstig intelligens vil foregå med det de miljøene som trener den, velger ut. Skal en stor språkmodell som ChatGPT, for eksempel NorGPT, resonnere og gi relevante svar, må den trenes på det samtidige, det som kulturelt sett resonnerer med det samfunnet den er ment å fungere i. En KI-robot som er trent i Kina vil, selv om den mottar og svarer på norsk, kunne gi svar basert på et kinesisk tankesett.
Det samme er tilfellet med en amerikansk robot. Den vil, kulturelt sett, gi amerikanske svar. Ikke norske. Et enkelt eksempel hvor forskjellen kan bli stor, er temaet abort.
Vi må innse at kunstig intelligens vil bli benyttet som beslutningsstøtte i både næringsliv og politikk. I næringslivet er det flere eksempler allerede på konkret bruk, og sentrale aktører innen finans ser store rasjonaliseringsgevinster ved bruk av KI.
Men, når vi som samfunn, som stat, skal bruke denne teknologien på områdene samfunnssikkerhet og beredskap, til militære formål, til politioppgaver, til samferdsel og som støtte for medisinske oppgaver, trer viktigheten av en teknologi med en norsk tenkemåte virkelig fram. Forestill deg at vi seiles så akterut at vi til slutt gjør oss avhengig av kinesisk teknologi. Den kommuniserer på norsk og gir «norske» svar. Samtidig løper vi risiko for å bli manipulert. Vi legger oss åpne for påvirkning uten at vi egentlig kan merke det. En tilsvarende, men sannsynligvis noe mindre risiko, vil vi ha om vi baserer oss på amerikansk teknologi.
Sentralt i all trening av KI er språket: evnen til å beskrive tanker og resonnementer, evnen til å formidle den kollektive bevisstheten som utgjør det norske. Forfattere, skribenter og journalister er yrkesgrupper som bærer og utvikler språket i sin generasjon.
Norske aktører og organisasjoner som benytter kinesisk eller amerikansk KI som beslutningsstøtte, vil ta mer «kinesiske» eller «amerikanske» avgjørelser. Motsatt vil en norskutviklet KI gi mer «norske» avgjørelser.
Språket er mediet som gir KI evnen til å etterligne menneskets tanker. Slik blir ordene vi forfattere skriver en del av det sikkerhetspolitiske spillet.
