Kjell Solem har lest to viktige bøker av året om populismens frammarsj. - Hvorfor får de populistiske og autokratiske partier vind i seilene?
Stemningsskiftene i opinionen kommer i brå kast. Lojaliteten til de store partiene har lenge vært i nedgang, men nå er det fritt fall. Hvorfor mister tradisjonelle oppskrifter for samfunnsstyring kraft? Hvordan får de populistiske kreftene vind i seilene?
To bøker fra vår sommerlesning er like aktuelle som da de kom ut i fjor.
Tarjei Skirbekk:
De moderate folkepartienes fall i Europa
Cappelen Damm Akademisk
257 sider
Den norske idéhistorikeren Tarjei Skirbekks De moderate folkepartienes fall i Europa (Cappelen Damm Akademisk) ber de store moderate partiene å finne tilbake til sine velgere. De har seg selv å takke for tingenes kranke tilstand.
Anne Applebaum:
Demokratiets svanesang – politikk som svikter og vennskap som tar slutt
Cappelen Damm
185 sider
Oversatt: John Grande
Den prisbelønte journalisten og historikeren Anne Applebaum har en sylskarp analyse av populistenes agenda og modus operandi, Demokratiets svanesang – politikk som svikter og vennskap som tar slutt (Cappelen Damm). Hun er gift med en polsk toppolitiker og bosatt i Polen i mange år, født og oppvokst i USA. Hun har i tillegg studert og arbeidet i Storbritannia.
Dette er en fargerik fortelling om folk hun har kjent som har tatt veien fra idealisme og liberalitet til det autoritære. Hun låner begrepet clercks fra Julien Benda som i 1927 skrev om «de intellektuelles forræderi». Intellektuelle skal søke sannheten. Men de autoritære kreftene får alltid med seg et kobbel av godt utdannede hjelpere, i 1920-årene som i 2020-årene.
Til alle som må ta ansvar
Skirbekk har vært politisk rådgiver for Jonas Gahr Støre og tilegner sin bok til «alle som må ta ansvar». I den grad de med ansvar leser boka, vil de få en usedvanlig bred og god fremstilling av mange av tidens stridstema.
Skirbekk er ikke redd for å skrive kritisk om «de nye politiske markørene» – seksuell, kulturell eller etnisk identitet. Dette har vært yndlingstema for «facebook-høyre», her får vi høyst lesverdig drøfting fra en på venstresiden.
Den tradisjonelt mobiliserende konfliktlinjen er «arbeid mot kapital». Etter hvert har venstresiden åpnet for en «kulturell pluralisme». Et multikulturelt samfunn er en -isme om at enkeltgruppers egenart skal bevares. Aktivisme for hver enkelt gruppes posisjon er noe ganske annet enn det arbeiderklassen sto for, nemlig både en kamp for egeninteressen og en kamp for universelle rettigheter, framholder Skirbekk. Der de kollektive samfunnsinteresser var samlende, er verdispørsmål og individsentrering tema splittende i de moderate partiene.
Skirbekk skriver utfyllende om disse tema hvor anmelderen bare kan gjøre et sveip. Han ender opp med en påstand om at de populistiske partienes vekst er en reaksjon på vanlige folks ønsker om rammer og orientering. «Anything goes» passer ikke for alle.
Men det er noe mer
Innvandring og økonomiske problemer er åpenbart reelle kilder til sinne, fortvilelse, ubehag og splid, skriver Anne Applebaum i sin fyndige analyse. Men det er ikke en tilstrekkelig til å forstå populismen. Viktor Orbàn i Ungarn fyrer opp under fremmedfrykten til tross for at Ungarn har få asylsøkere og innvandrere. Det som foregår, skjer i demokratier med svært forskjellig økonomi og demografi. Applebaum har noen av de samme forklaringene som Skirbekk: Folk misliker splid og kompleksitet. For mange mennesker er orden og forutsigbarhet minst like viktig som demokratiske rettigheter i seg selv.
Falske og løgnaktige ord
Platon snakket om «demagogens falske og løgnaktige ord», påminner Applebaum. I boka viser hun detaljert hvordan populister i Polen, Ungarn, Spania, Italia, Ungarn, USA og Storbritannia spiller på motsetninger og gamle myter. Små og store løgner som får vokse seg store. Kombinasjonen av ekkokamre i sosiale medier og utspekulerte fiendebilder kan ha stor virkning.
Utviklingen i Tory-partiet er i seg selv en trist historie. Fra å være et liberalt, markedsorientert parti som var pådriver for EUs indre marked, er det blitt en gjeng nostalgikere som har mistet fotfestet i virkeligheten. Boris Johnsens er en god illustrasjon.
Oppblåst narsissisme
Undertittelen på Applebaums bok er: Politikk som svikter og vennskap som tar slutt. Hun er liberal-konservativ. Foran presidentvalget i 2008 skrev hun artikkelen «hvorfor jeg ikke stemmer McCaine». Grunnen var Sarah Palin. Hun hadde vært på talefot med McCaine, nå ville han ikke snakke med henne.
Applebaum gir et rammende portrett av den fortsatt sittende statsministeren i Storbritannia. Mon tro om Johnsen og forfatteren fortsatt tar en øl på puben etter denne persontegningen:
«Det er mange som har påpekt Johnsens oppblåste narsissisme, som ganske riktig er altoppslukende, og den er like påfallende som latskapen hans. At han har talent for å dikte opp ting, er viden kjent (…) Den utstuderte auraen av hjelpeløshet han utstråler skjuler også et hensynsløst personlighetstrekk».
Det er en mann med uhyggelig karisma, store talegaver og mange kvinnehistorier. Johnsen var uttalt motstander av Brexit og støtte for David Cameron. «Ingen seriøse mennesker ønsker å få ut av EU», sa han til forfatteren. Men han støttet Brexit «med den samme muntre sorgløsheten og likegyldigheten for konsekvenser som han lenge hadde lagt for dagen i journalistikken og i privatlivet».
Herrer over historien
De to bøkene utfyller hverandre. Skirbekk har en ambisjon om å skissere løsninger som igjen gjør ledere i vest-europeiske land til herrer over historiens gang. Det som har skjedd med våre samfunn er ikke determinisme. Det er mulig å ta styring.
Applebaum avrunder på sin side med å minne om at det ikke er nytt med splittelser i vestlige land med demokrati og ytringsfrihet. Hun nevner Dreyfus-saken fra 1800-tallet som delte Frankrike i to fløyer. Hun forteller om bekjente i Polen der barn har brutt med foreldre i som har vendt seg mot det autoritære Lov og rettferdighetspartiet.
«Det kan hende at barna våre gjerne vil fortsette å bo i en verden der vi kan si hva vi mener uten å legge bånd på oss, der rasjonell debatt er mulig, der kunnskap og ekspertise blir respektert», skriver hun med et glimt av håp.
KJELL SOLEM
