En komet er på vei mot jorden. Alle instrumenter som skal plukke opp slike katastrofer har feilet, og nå er det ingen vei tilbake. Det er utgangspunktet for Mats Strandbergs "Slutten".
Det er få bøker som har gitt meg mareritt i voksen alder. Mats Strandbergs Slutten gjorde nettopp det. Slutten er en hjerteskjærende fortelling, som får leseren til å stille seg selv det store spørsmålet: Hvordan ville jeg tilbragt mine siste dager hvis jeg visste at jorden ville gå under? Samtidig tvinger også boken tankene til våre etterkommere, som faktisk vil risikere at livet på jorden slik vi kjenner den en dag vil gå under lenge før Solen slukner, hvis vi ikke tar vare på planeten vår.
Slik sett har Mats Strandberg skrevet kanskje høstens viktigste ungdomsroman.
Et uløst drap under apokalypsen
Mats Strandberg:
Slutten
Kagge
527 sider
Bjørn Alex Herrman
En komet er på vei mot jorden. Alle instrumenter som skal plukke opp slike katastrofer har feilet, og nå er det ingen vei tilbake. 16. september klokken 04.12 vil kometen Foxworth utslette alt liv på jorden. Simon er 17 år og hadde inntil nylig hele livet foran seg, med både kjæreste og gode venner og det meste på stell. Nå har han knappe måneder igjen. Kjæresten har forlatt ham for «å leve den siste tiden helt ut» – og kjærlighetssorgen blir ikke akkurat lettere å bære når verden er i ferd med å gå under.
Lucinda derimot har levd med et dødsbudskap mye lenger enn Simon. Hun ble diagnostisert med kreft for en tid tilbake, men med kometen på vei er det ikke lenger vits å fortsette behandlingen. Under kreftforløpet har hun støtt fra seg alle vennene, blant annet bestevenninnen Tilda, Simons ekskjæreste.
Når Tilda en dag blir funnet drept, bringer det Simon og Lucindas liv nærmere hverandre. Politiet ser liten vits i en ordentlig etterforskning når det er få uker til jorden blir utslettet. Men kan de to finne ut hvem som har gjort det? Og betyr det noe hvis mordgåten blir løst?
Ingenting betyr noe – ingenting er meningsløst
Bokens driv ligger i vissheten om at kometen kommer, noe vi lesere blir påminnet med kapitteloverskriftene: «2 uker og 3 dager», «1 uke og 6 dager», «4 dager». Det er både angstfremkallende og spenningsskapende – og gjør at man sliter med å legge fra seg boken.
Gåten om hvordan Tilda ble drept er også spennende. Lucida og Simons jakter Tildas morder samtidig som de stiller seg selv spørsmålet om det virkelig betyr noe om de finner morderen. Er det egentlig noe som betyr noe lenger? Ja, selvsagt gjør det det.
«Snart skal alle dø. Så spiller det noen rolle?» «Det spiller en rolle. Det må det gjøre». Lucinda ser bort. «Hvis ingenting spiller en rolle, blir jo alt meningsløst.»
Ved siden av mordgåten og tilstundende dommedag, skaper Strandberg et eget univers. I små drypp får leseren vite hva som foregår ellers i verden, hvordan selvmordsklinikker åpnes for de som ikke vil vente på kometen, hvordan sekter oppstår, hvordan våpnene legges ned i krig samtidig som nye konflikter blusser opp. Hvordan livet går sin vante gang, samtidig som mange – som vennene til Simon – velger å ta den siste tiden helt ut. Og hvorfor ikke? Det har lite å si om sigarettene gir deg kreft lenger eller at heroinen ødelegger fremtiden din.
Boken handler også om fornektelse. Det finnes nemlig de som mener at komet-hysteriet er tullprat, bare enda en profeti i en lang rekke med feilslåtte dommedagsprofetier. Dette er Strandbergs tydelige stikk mot klimafornektere, noe som går igjen flere steder i boken.
«Jeg mener, vi leste jo om ørkenspredning og så bilder av isbjørner på små isflak. Men det var umulig å forstå». «Folk ville ikke forstå. Det var for slitsomt å tenke på.»
Treg start
Har så Strandbergs bok ingen større svakheter? I bokens første kapitler blir spørsmålene om ting virkelig betyr noe lenger, litt for gjentakende og kvernende. I motsetning til kometen som nærmer seg jorden i full fart, beveger bokens første kapitler seg svært tregt. De første 170 sidene kunne med fordel vært strammet opp. En ungdomsbok på over 500 sider er i det lengste laget, og da bør de fleste sekvensene sitte godt – og det gjør de dessverre ikke innledningsvis.
Men språket sitter derimot godt, noe oversetter Bjørn Alex Herrman skal ha sin del av æren for. Handlingen flyter vakkert mellom de to fortellerstemmene, Lucinda og Simon. Språket er tidvis vakkert poetisk. Når man skal beskrive sin siste tid blir det gjerne slik – og det bidrar tidvis til å løfte handlingen opp fra dommedagsdepresjonen.
«Jeg kikker ut over hagen der epletrærne er fulle av kart. Solnedgangen farger selve luften gyllen. Blomkarse med røde, gule og oransje blomster velter utover kantene på et bed, som om den vet at dette er siste gang den blomstrer, og vil gjøre mest mulig ut av anledningen.»
Mareritt som gir høydeskrekk
Det faktum at dette er en ungdomsbok, gjør om mulig handlingen i Strandbergs bok enda mer tragisk og hjerteskjærende. Her er det unge mennesker som venter på en altfor tidlig slutt på livet.
Boken er ubehagelig. Det er et mareritt karakterene ikke kan våkne opp fra, hvor vi lesere blir trukket med i dragsuget. Ved siden av en spennende historie stiller boken ubehagelige spørsmål, som leseren løpet av boken blir nødt til å ta stilling til selv. Hva ville du gjort med dine siste uker på jorden? Hvorfor prøver du ikke å redde jorden fra katastrofen som er under oppseiling nå?
Slutten gir leseren en påtrengende følelse av høydeskrekk, fordi Strandberg holder oss på kanten av stupet – uten mulighet til å ta et skritt tilbake, og med vissheten om at vi kommer til å falle til slutt. Slik skildrer Strandberg hvor vakkert og skjørt livet egentlig er – og at det samme gjelder jordkloden vi deler.
NORA STEENBERG
