Kunne skilt seg mer ut

OVERLEVENDE: Riksrefser Sanna Sarromaa ble også ekspert på skilsmisse, og det er en habil bok om temaet. Foto: Silje Rindal

Slett ikke verst om et underkommunisert samfunnsproblem, men Sanna Sarromaa kunne dratt på enda litt mer. Hun har det i seg.

I Susanne Christensens helt ferske essaybok Leonoras reise skrives det et sted at «…noen som så ut til å nyte muligheten til å catwalke sin egen lidelse i offentligheten, og det var ingen ende på hvilke interessante plager de kunne presentere».

Scenen Christensen utleder dette fra, fant sted på et sykehus, og uten å dra det for langt, kan man si at beskrivelsen kan passe på debattanten Sanna Sarromaa, men det er oftest hun som diagnostiserer oss. Jeg måtte nullstille meg fra alt fra Sarromaas svært spissede debatter om norsk folkesjel og væremåte til ti sider med splitter naken vedhogst i VG Helg, men sannelig er det ikke det private, de pinlige hendelsene, de


Sanna Sarromaa:
Skilsmisseboken

Sakprosa
Res Publica
224 sider

«ulovlige» reaksjonene og koke-over-scenene som gnistrer i denne boka om et tema alle som har vært gjennom det er eksperter på: Skilsmissen.

Overleverne blant oss

«En overlevelsesguide» heter det i undertittelen og forfatteren kaller folk «skilsmisseoverlevende». Det er et interessant spor som gjerne kunne vært dyrket mer, for vi er dyktige til å regne på hva alt koster samfunnet, men hva skilsmisse fører til av fravær, depresjoner og ulage for både samfunn og den enkelte, virker å være et lite berørt felt, skal vi tro forskerne og terapeutene. Og det skal vi. De er Sanna Sarromaas hovedkilder i en bok, og når hun etterhvert klarer å løfte blikket fra seg selv, er noen av dem riktig interessante.

Oppbygningen av boka går litt i alle retninger, det er så fortettet slik at det noen ganger er vanskelig å følge hvem som snakker og spesielt i første halvdel er det en del repetisjon. Hvert kapittel slutter med vennlige råd. Det er her Sarromaas evne til å være bortimot pinlig ærlig og direkte kunne kommet enda mer til sin rett. Sinnet og kaoset kunne fått råde enda mer enn det gjør, men kanskje er det en annen bok med en annen avsender en gang i fremtiden. Og hvor er galgenhumoren?

Hvem er den for?

Sanna Sarromaa jobbet deltid for å ha mer tid til barna da det toppet seg. Selv jeg som uttalt og erklært feminist gikk i alle fallgruvene, åpner hun og byr på eget og informanters historier og sterkt følte følelser. Denne boka er såpass belagt med kilder at den står godt og den diskuterer alt fra ordbruken omkring katastrofen («utakt i følelser») til hvordan man skal fordele barn og innbo – i den rekkefølgen. Den er inne på emosjoner vs rasjonale og kampen om skilsmissens narrativ, eller fortelling om du vil. Hvem eier den? Hvem tar eierskap – og hva betyr det for det videre maktforholdet mellom de skilte? Boka er ikke uten trøkk og liv, men jeg tar meg i å tenke: Hvem er dette skrevet for? Skal den trøste nyskilte eller forebygge?

På side 133 lanserer forfatteren ideen om at dette ikke bare er en bok for de skilte, men også for de gifte. Hun forfølger ikke det sporet i særlig grad og det er like greit: Kanskje er også det en annen bok?

Plass til flere bøker

For hver skilte voksenperson, finner du en ekspert på temaet og som skilt blir man et fluepapir for andres og deres skilsmissehistorier, om folk som står mot hverandre i forliksrådet om en sofa og det som verre er. Det finnes også slike eksempler i denne boka, fordi dette skjer hver dag og Sarromaa fikk respons da hun luftet prosjektet på facebook og ba om informanter. Disse har hun anonymisert og latt stå som historier fra virkeligheten og det ser ut som mange reflekterer godt rundt sin situasjon. Men det er jo den ene partens side. Det er mulig å vinkle dette samfunnsproblemet på enda flere vis.

Til norske forlag: Boka om hvordan man skal snakke med barn om skilsmisser og samlivsbrudd, er ennå ikke skrevet. Carpe liber!

 

VIDAR KVALSHAUG

 

 

 

-- annonse --