Han kaller seg ’dust’, og skriver korte stemningsmettede dikt. Nå er han valgt til månedens poet i Diktkammeret.
Månedens poet i Diktkammeret har under nicket ’dust’ gjort seg bemerket med sine korte, stemningsmettede dikt. To av dem bringer ham denne måneden – i konkurranse med fire andre aprilfinalister – helt til topps:
torden
to fulle vinglass i
regnet
det mørkner
svarttrostens sang
fyller glenna
Det selv-uhøytidelige nicket skjuler Odd G. Aksnes, som innleder intervjuet med å takke juryen og «alle diktkammerater (friends and foes). Det er veldig givende å være i denne sammenhengen, vi er noen privilegerte mennesker som får holde på her», skriver han.
– Hvem er så ‘dust’ og hvor lenge har han deltatt i Diktkammeret?
– ’dust’ er dustete i mange forhold her i livet: nylig slått til pensjonist – faktisk dagen jeg ble plukket ut som en av månedens finalister! – med et mangslungent liv bak meg og kanskje noen år foran. Diktkammeret har jeg frekventert, til og fra, i cirka 15 år. Jeg var ganske så tidlig ute, med andre ord.
Enkelheten, friheten
Aprilpoeten skriver mye, som regel daglig:
– Haikuing er en livsstil, som å puste, sier han. – Jeg har holdt på med haiku siden 2000 og er definitivt fersk i denne sammenhengen. Olav H. Hauge, som var fetter av far, var vel ute med haikuaktige ting allerede tidlig på 1960-tallet, uten at denne karen fikk det med seg. Jeg var mer opptatt av trim av kroppen på den tiden.
– Hvorfor liker du denne sjangeren? Finner du frihet innenfor begrensningene?
– Ja, si det. Enkelheten tiltaler – naturen, stillheten, det store i det lille, filosofien bak. Friheten er stor; som i fotografering må en lære seg håndverket før en kan bryte reglene. Og det gjør’n!
– Hvordan jobber du med formen? Begynner du med en idé eller går du rett på ord, språk og bilder – og sliper du dem mye ned?
– Stort sett finner haikuen undertegnede. Den er som en dør som slår mot en, denne formen, så det gjelder å ikke stresse eller presse.
Shakespeare, Dickens og van Gogh
– Hvilke andre forfattere liker du å lese?
– Jeg setter stor pris på Ernst Orvil, og selvfølgelig Olav H. Hauge og Jan Erik Vold. Jon Fosse og Helge Torvund er også gode på sitt beste! Ellers en håndfull danske og svenske diktere, norske og utenlandske «haijiner». Murakami er ikke ueffen.
De som faller i smak er enkle i formen, men ikke simple. Quo vadis av Henryk Sienkiewicz gjorde sterkt inntrykk i sin tid, den levde jeg meg inn i. Daniel Defoes Robinson Crusoe og Davy Crockett var, og er, helter. Charles Dickens og Shakespeare verdsettes høyt. Jack London, Piet Hein, en bråte andre norske og utenlandske forfattere. Jeg glemte nesten van Gogh!
Direkte forbannet på verdenssituasjonen
Om seg selv vil han ikke fortelle mye mer enn at han bor og trives i Tønsberg sammen med Bente, samboer gjennom 35 år. I løpet av livet har han for øvrig også bodd i Damaskus, og han er direkte forbannet på verdenssituasjonen, «der mennesker blir rammet, helt nådeløst, av fanatikere av en dødskult. Alle har krav på et anstendig liv – basta», skriver han.
– Tilbake til de to utvalgte haikuene dine: Hva satte dem i gang, og hva slags stemning ville du formidle?
– Det siste først: Jeg hører en god del på svarttrosten, som er mollstemt (og «nydelig», et ord som ikke bør brukes i haiku). Glenna kan i denne sammenheng være fortelleren. Den første er et «tankespinn». Verken mindre eller mer, men det er moro med slike også, mener aprilpoeten.
Vi gratulerer med norske flagg – og diktlærerens lysende jurykommentar:
I støvet, i eit lysglimt
Om eg bad deg om å med få ord på tre linjer å fanga og fylla ei flyktig stund med eit potent og sansa bilete av verda me er til i – og samstundes løfta fram noko av den universelle rørsla, det som heile tida beveger seg og beveger seg i oss, og beveger oss, i ei gjenkjenneleg lovmessigheit – jå då tenkjer eg du ville føla at dette høyrest ut som ei umogeleg oppgåve.
Men nett dette er det diktaren som kallar seg ‘dust’, maktar på sitt beste. Og i april meiner me at han var på sitt beste minst to gonger. Og difor tykkjer me at det er på tide å få løfte denne haikupoeten fram som månadens diktar. Slik han med ulike korte nick har vorte løfta fram på internasjonale haikunettsider og i papirbokantologiar før. Nicket ‘dust’ går òg fint inn i ein tradisjon der noko ved ordet ‘visdom’ stinkar, der det er vanlege tullingar som oss som skriv dikt og haiku. Me skriv dei i støvet. I eit lysglimt.
Å kombinera stillheit, nyansert observasjon og medkjensle slik at mysteriet ved tilværet stig nær oss og pustar på oss på ein kvardagsleg måte, det er haikukunstens vesen.
Å legge noko til slike korte, vellykka glimt av poesi, er òg ei umogeleg oppgåve som det fell i juryens lodd å prøva på.
Tordenvêr! Har dei to som sat ute og drakk vin, styrta hals over hovud inn og gløymt att vinen i glasa? Eller er det skybrotet som brått fyller dei to glasa med regnvatn? Me ser dette diktet, og det diktar vidare i oss.
Når mørkret sig saumlaust inn over ei glenne, er det som om alt vert mjukare og tydelegare eit kort bel. Den melodiøse svarttrastsongen er aldri vakrare enn når ein brått vert merksam på den og på kvelden som nærmar seg. Diktet er fylt av assosiasjonar til det å leva i nået og til kunnskapen om kor flyktig alt er, før den store kvelden kjem.
Stor poesi i ørlite format. Gratulerer, dust!
For juryen,
Helge Torvund
I juryen sit Kristian Rishøi, Maria Børja og diktlærar Helge Torvund.
Diktkammeret
Diktkammeret har sidan 2001 vore eit forum for dikt. Det er ope kvar dag, heile døgnet. Diktlærar Helge Torvund kommenterer utvalde dikt, og kvar månad kårar juryen eit utval finaledikt og ein månadens poet.
Fram til 1. april 2015 var Diktkammeret drive av Dagbladet. No lever Diktkammeret som ein sjølvstendig nettstad på Diktkammeret.no og på BOK365.
Meir enn 40 poetar har debutert som forfattar etter å ha starta skrivinga på Diktkammeret. Det har òg vore publisert fleire diktkammerbøker, sist jubileumsutgåva Å våga seg ut i ord på Samlaget i 2011.
Les også: Vibeke Rosenberg ble månedens poet med sterkt dikt om barnefordeling
(Forfatterfoto: Privat)
